Skolekorps

Mens jeg venter på den siste Greek, som visstnok er 8 minutter, skal jeg blogge litt om, og da tenkte jeg at jeg skulle skrive om skolekorps som jeg har vært en del av i mange mange år.

Jeg begynte høsten 1999, da ei venninne av meg begynte og jeg ble med henne på trening. Så ble jeg bitt av basillen og siden var jeg en del av Dal skolekorps i mange år. Jeg hoppet over aspirantstadiet da jeg tydeligvis var et naturtalent (!). Men dessverre lå jeg syk min første 17. mai som skulle vært i 2000, da det var skikkelig jubileum på Eidsvollsbygningen. Synd for meg.

Min første korpstur var til Kragerø, et sted vi vendte tilbake til noen år seinere. Så bare fortsatte rekka. Etterhvert ble jeg co-trener med Ida, og da Ida sluttet var det jeg som fikk ansvaret. Jeg hadde egentlig tenkt til at mitt siste år skulle være det året jeg var russ (2006), men den gang ei. Jeg fortsatte etter at jeg begynte på Gjøvik, noe som betydde at jeg pendlet til Dal hver onsdag i tre år. Men jeg gjorde det fordi jeg likte det. De siste årene var jeg trener og tambourmajor, noe som har vært en fryd. Det å være det første skolekorpset inn parken er en helt utrolig følelse. Og veldig spesielt siden vi var de eneste med drill.

Så måtte jeg innrømme for meg selv at korpseventyret var over da jeg bestemte meg for å flytte til Bergen. Veldig vanskelig å pendle fra Bergen til Dal hver onsdag da. Men her kommer noen videoer jeg vil dere skal nyte. Dal skolekorps på sitt beste! 

Denne videoen er det ei jente som har filmet. Tilfeldigvis tror jeg av, av vårt korps i barnetoget i 2009. Som dere hører har Rybak kvelden i forveien vunnet MGP. Wuhu for det. Meg kan dere se med en gang videoen starter. Jeg går fort ut av vinduet.

17. mai 2010, min siste 17.mai!

                

               

               

Er det en grunn til at jeg ikke får velge farge lenger hos youtube?? Det er jo SÅ mye kulere med rosa!
Jeg kom på at jeg fortsatt har uniformer min hengende i skapet hjemme :S For jeg kunne ikke levere den i mai før jeg dro da vi skulle til Bø i juni, og etter det har det liksom ikke vært tid. Oops! Jeg får se om jeg får gjort noe med det nå. Mulig jeg kan få Brit til å hjelpe meg. Gruer meg litt til å plukke av alle medaljene mine.

Hele 19 stk er det blitt. Burde egentlig vært enda flere når en tenker på alle de somrene vi var på ikke-vanlige-korpsturer og derfor ikke fikk medalje. Like skuffende vært år. Hos meg er de litt rotete da jeg ville at alle 19 skulle være med. Egentlig skal du ha 12 stk. For da ser det pent og ryddig ut, så da må noen liksom vike. Hos meg fikk alle være med. 

Siste gangen jeg i kledde meg uniformen! Sukk! 

Dal skolekorps in my heart!

Har du barn la de begynne i korps. Det er ingenting galt med det. Vi har alle en liten nerd i oss!

Mine 8 minutter er over for lenge siden. Go Greek!

Remember you love me!

Har dere tatt stilling til organdonasjon??

Det har jeg, og det gjorde jeg for mange mange år siden. Her ser dere mitt donorkort som jeg fylte ut i 2006.

Jeg sitter nå og ser på dokumentaren "Livet på vent". Noe alle mennesker egentlig burde se. For dette er en veldig viktig sak og ta stilling til.

Det gjorde som sagt jeg for lenge siden. Og det var egentlig ingen vanskelig sak. Jeg tror jeg tok valget for fullt etter at vi hadde hatt besøk på skolen av en som snakket om det. Hvis jeg noen gang skulle bli erklært hjernedød, ønsker jeg at noen skal få gleden av å få livet tilbake i gave. For det kan tross alt redde flere liv. Jeg vet det for mange kan være et vanskelig valg å ta, i hvertfall for pårørende når de står midt oppi sorgen etter at deres kjære og nære er erklært hjernedød. Derfor er det veldig greit når formalitetene er i orden på forhånd.

Organdonasjon er så klart både en glede og en sorg. For når de som står på venteliste får telefonen om at det er funnet organer til dem, betyr det at noen er i bunnløs sorg et annet sted. Jeg for min del ville ha funnet en trøst i det at mine organer kan gjøre at noen andre får leve. For et menneske kan faktisk redde mange liv. Pr. 2008 er det syv organer som kan doneres bort: hjertet, to lunger, to nyrer, leveren og bukspyttkjertelen. Det benyttes imidlertid også vev som hornhinner, hud og blodårer med klaffer. Dvs at et mennske i snitt kan redde tre andre, og det er veldig mange mennesker. Så tenk hvis alle som ble erklært hjernedød donerte bort sine organer, da ville et ekstremt antall mange mennesker vært i live i dag.

Ta stilling til organdonasjon du også, det kan redde liv!

Remember you love me!

En sommerdag i 1999

Fordi jeg tror jeg må innse at jeg er nødt til å gjøre noe med mitt lille handicap, tenkte jeg at jeg nå skal fortelle min historie. Jeg har fortalt hele historien en gang før, det var en gang på videregående i en norsktime der vi hadde en oppgave om å fortelle noe om deg selv for klassen eller vise frem din hobby og fortelle om den. Jeg fortalte om min historie med et litt annet sluttpunkt enn mange av de like historiene. Og det jeg husker best er hvordan Nina (ei i klassa mi) lo, eller nei, hun mer gapskrattet og hylte om hverandre etterpå. Hun syns nemlig det er ganske morsomt.

Historien min begynner altså en varm sommerdag (en gang i juli tror jeg) i 1999. Det var på den tida trampolinene kom for fullt og omtrent ALLE hadde en. Vi hadde ikke, men ei venninne av meg, Line, som jeg har kjent hele livet og da mener jeg virkelig hele livet, og broren hennes hadde fått en. Og jeg og min lillebror var der borte (de bor nemlig i samme vei, de i nummer 1 og vi i den gangens nummer 6). Det var ikke av den runde typen som alle har i dag, men en rektangulær en uten de blå beskyttelsesgreiene på kantene.

Line er to år eldre enn meg og vi vokste som sagt opp i samme vei. Hennes bror Stian var like gammel som meg og Jon Erik (min bror) to år yngre enn oss igjen. Vi var mye sammen da vi vokste opp. Det falt seg ganske naturlig siden min mamma og hennes mamma også har vokst opp sammen i samme vei. Våre bestemødre har fortsatt symøter sammen annenhver tirsdag. Så det er faktisk tre generasjoner fra to forskjellige familier som er venninner.

Uansett, jeg og Line hoppet sammen på trampolinen, for det var jo det som var in. Under denne hoppingen mens jeg er på vei ned igjen mot duken har akkurat Line være nede og er på vei opp. Det som skjer er at når jeg lander på duken slår på en måte duken opp mot meg slik at vi møtes kan man si på midten. Noe som ender med at jeg ikke lander ordenlig på duken som jeg skal, men får en slags dobbeltsprett, som gjør at jeg ikke får plantet beina mine på trampolinen, men får en slags fart plantet gjennom meg som må ut et sted. Da gjennom beina som "skyter" fart og setter kursen for enden av trampolinen. Det er ganske lenge siden og jeg var kun 11 den gangen, men noe husker jeg likevel og akkurat i dette øyeblikket husker jeg at jeg tenkte: endten trår jeg mellom duken og kanten på trampolinen, eller på kanten. Det endte med at jeg gjorde det siste og stupte forover av trampolinen.

Som et innstikt er det normalt at man holder armene foran seg for å beskytte hodet, og jeg var jo ikke noe dårligere. Jeg innbiller meg at jeg hørte at det knakk, men jeg kan ikke si dette med sikkerhet. Det neste jeg husker så er at jeg sitter på bakken med min høyre arm opp i været. I en blanding av hvisking, snakking og desperat roping, sa jeg: ARMEN MIN! For den så virkelig ikke bra ut. Under har jeg prøvd å tegne hvordan den så ut. Bær over med meg for jeg er INGEN tegner!

Ja, den så altså ut som den nederste av mine tegnede armer. Den hadde liksom en liten utstikker, uten at noe stakk gjennom. Line knelte ned ved siden av meg, tok tak på hver side av denne utstikkeren og på en måte tvang den tilbake slik at det ikke så så dramatisk ut.

I mellomtiden mens alt dette skjer, har min lillebror løpt hjem til bestemor, styrta opp trappa og heseblesende uttalt at "Linn Therese har mista armen! Linn Therese har mista armen!" Jeg kan jo bare innbille meg hva som går gjennom et bestemors hode i et sånt øyeblikk når minstemann kommer løpende gråtende og forskremt hjem. Jeg regner med at hun bestemor innfant seg ganske så snart hjemme hos familien Tangen Hansen, men det er ikke noe jeg husker.

Det neste jeg husker er at jeg sitter på fanget til pappa'n til Line med armen min på en pute inne i stua. Og i det han sier "Jeg tror denne er brukket", begynner jeg å grine. For jeg mener å huske at tanken på gips ikke var det jeg egentlig ville. Så bar det avgårde til Stensby, tror kanskje det var mamma'n hennes som kjørte meg (mamma og pappa var vel på jobb siden det var bestemor som passet oss).Vel fremme der viser det seg at vakthavende lege er på hjemmevisitt. Fantastisk. Så da var det bare å finne seg i å vente. Mamma dukket opp etterhvert og hu Bodil dro hjem (for mener å huske at de skulle ha gjester, mulig Line var med og, men det er glemt). Så satt vi der da, mamma og jeg. Nesten 12 år etter at jeg kom til verden et annet sted på samme sykehus. Og vi måtte vente i bortimot 3-4 timer på at jeg skulle få komme inn. For når legen endelig kom var jo ikke jeg akkurat førstemann i køen.

Endelig var det min tur og jeg fikk komme inn til den svenske damelegen. Etter en liten konsultasjon konkluderte hun med at den var kraftig forstuet. For jeg kunne jo røre på fingrene mine. Hun ville heller ikke åpne opp røntgenavdelingen for det ville koste så mye penger ettersom jeg kom inn ganske seint. Så jeg dro hjem, overlykkelig over at den ikke var brukket. Jeg har tenkt mye på det i ettertid at jeg burde at protestert for jeg SÅ jo at den var brukket. Men jeg var altfor glad til å kunne bry meg. Det skulle jeg imidlertidig få angre på senere.

For den natten er den værste natten i mitt liv. Jeg tror faktisk det er det vondeste som noen gang har hendt meg. Jeg ønsker det ikke på min værste fiende. Jeg tror ikke jeg sov sammenhengende mer enn fem minutter. Jeg var i smerter, og jeg var i store smerter. Armen lå liksom i en 90 graders vinkel enten opp eller ned, men det blei aldri bar. Jeg gråt, hylte og skrek om hverandre. En helvettes natt for å si det mildt.

Derfor dro jeg og pappa opp igjen til Stensby dagen etter, og da kom jeg inn på røntgen. Der viste det seg at begge beina i underarmen, Ulna og Radius, var knekt tvers av. Flott! Her hadde jeg liggi en natt med en arm der beina ikke hang det grann sammen. Jeg ble deretter sendt opp på gipsestua der jeg traff en veldig hyggelig ung dame som gipset meg. Hun beundret neglene mine som var nylakkert noen dager i forveien. Knallblå med blomster av grønt og gult. De var ganske fine. Så husker jeg at jeg ringte mamma på jobb og fortalte henne hva som var skjedd. Jeg kom hjem den dagen med armen i gips i 90 grader. Jeg var gipset fra fingrene og opp til midt på overarmen.

Den sommeren tilbrakte jeg en helg på camping og nesten tre uker i Florida, Disneyland, med armen i gips. Og jeg kom hjem med alle Disneyfigurene sin underskrift på gipsen. Jed hadde egentlig planer om å beholde den, men da dagen kom for at gipsen skulle av, hadde mange av signaturene blitt ganske svake. I tillegg så kommer ikke akkurat gipsen av i en hel del. Så den ble søppel.

Den første jeg dro og besøkte var så klart Line. Jeg husker meg selv sittende i den grønne sofaen hennes, med en liten, spinkel og blek arm på magen. Så kom den største overraskelsen i hele denne store historien. Nemlig handicappet mitt.

Jeg vet ikke om dere kan se det på dette bildet, eller dere kan se det, for jeg ser det, men det spørs om dere virkelig ser det. La meg forklare.

Dette er min venstre arm, den er såkalt normal. 

Og dette er min høyre arm. Ser dere det ennå??

Ikke?? Her kommer ennå noen bilder.

Her har jeg satt dem ved siden av hverandre, ser dere det nå?? Flott, og dere har helt rett. Min høyre arm har en skjevthet i seg som venstre armen ikke har. Noe heller ikke mange andre har. Grunnen er denne (igjen komme en tegning ala Linn Therese):

Det ene beinet i armen har grodd sammen litt feil. Den grønne streken har en liten ujevnhet i seg som den røde ikke har. Dermed har jeg to litt forskjellig armer. Og resultatet av det er at jeg ikke kan gjøre denne bevegelsen:

med min høyre arm.

Den stopper retten og sletten slik det vises på bildet. Pga denne feilsammenvoksingen av det ene beinet klarer jeg ikke vri underarmen min med undersiden opp. Så jeg klarer ikke vende håndflaten opp. Og det er jo ganske uvanlig. Men det har aldri plaget meg på nesten 12 år. Så klart, det er visse ting jeg merker. Jeg blir som regel veldig sliten av å støvsuge og måke snø av bilen. For da gjør jeg mest sannsynlig en bevegelse som ikke er god. Og som høyrehendt er så klart det litt kjedelig. Men da må bare venstre avlaste litt.

Grunnen da til at jeg tar opp dette nå er fordi at etter jeg begynte å jobbe på sykehjem, merker jeg at min høyre skulder er litt "vondere" enn den venstre. Jeg skriver vondere i "-tegn fordi den er ikke direkte vond, men den er tyngre, og jeg har vanskeligheter med å plassere den når jeg skal sove, ligger på sofaen osv. Jeg tror dette kommer av at jeg løfter litt galt med min høyre arm i de tunge løftene. I tillegg kjenner jeg noen ganger en lynende smerte i håndleddet som jeg ikke har i venstre. Derfor har jeg kommet til den konklusjonen at hvis jeg fortsatt vil ha en bra skulder i en alder av 65, må jeg gjøre noe med den nå. For hvis jeg skal jobbe med tunge løft i mange mange år, kanskje 45 år til, kommer det til å gå galt når jeg ikke løfter helt korrekt. Så nå må jeg nok krype til korset og besøke fastlegen min (bare jeg får en fastlege snart).

Det var min historie!

Remember you love me!

Og hva var det??

Jo, en skrue eller spiker som til de grader hadde plassert seg så strategisk korrekt slik at den satte seg fast og gikk gjennom gummien på dekket mitt. Jeg mener, hva er oddsen for at den ligger akkurat slik at den kan feste seg i ett dekk?? For alt jeg vet er oddsen ganske stor, men jeg ville tippa heller liten.

Rett etter jobb i dag kjørte jeg ned til den "lokale sjappa". Jeg var jo heller litt skeptisk, og ikke mindre skeptisk da jeg gikk inn og det sitter noe uspesifisert bak et skrivebord. Han henviste meg til "sjefen" som med en gang fikset dekket mitt. Han fant fort frem til skruen/spikeren som satt i dekket mitt, noe jeg egentlig kunne ha sett selv hadde jeg sett. Og etter litt dytting her, noe fylling der, og litt spraying til slutt var dekket mitt like helt igjen. Fryd! Så fylte han luft i dekket (noe som jeg skal kontrollere i morgen bare for å være sikker) og deretter satte han det på igjen. Jeg har også funnet ut at jeg skal kjøpe meg sånn borresak til å ta av boltene med, for noe så effektivt. Jeg er helt sikker på at jenter hadde skifta dekk oftere med en slik sak. Det eneste som mangler nå er en jekk som plasserer seg selv og oppjekker seg uten hjelp. Han kunne også fortelle meg at bakdekkene mine er litt slittere enn fordekkene (siden jeg har bakhjulsstrekk) og at jeg burde bytte plassering på de. Det blir ikke akkurat gjort denne vinteren. Men turen var verdt sine 200 kr som jeg by the way måtte på butikken for å ta ut og dermed betale på tilbakeveien. Men det var ikke noe problem, jeg så helt sikkert veldig uskyldig ut. Jeg har ihvertfall en hel bil igjen og det er fantastisk. For jeg har blitt en smule paranoid og innbiller meg at alle dekkene mine lekker. Oh my, håper det bare er en fase som snart går over!

Ellers i dag har jeg vært på jobb. Helgejobbingen gikk bra og jeg er klar for en ny uke med fri i morgen. I dag fikk vi også sykepleiestudenter og jeg får min helt egne student(!). Jada, men sånn går det når man ikke har noe å ta av. Men jeg er helt sikker på at jeg skal komme meg gjennom det bare jeg og Nina får snakket litt sammen (ikke sant Nina du hjelper meg??). For hun er tross alt dreven og jeg ikke. Men jeg vet nå hvordan det er å være student og sånn circus hva de skal gjennom.

Vel hjemme etter lapping spiste jeg mens jeg så på TV og nå skulle jeg liksom bestille billetter. Vel inne viser det seg at prisen stiger ved valg av to reisende. Og poenget med det er?? Det blir altså dyrere per pers å reise to. What the fuck liksom. Så nå går jeg egentlig bare å venter på at nettsiden skal gi seg med det tullet sitt og ordne opp. Hvis ikke så er ikke 200 kr så veldig mye, det er mer prinsippet syns jeg. Jeg som så mange ganger har vært innom og sjekket og nå når jeg endelig skal gjøre noe med saken er alt bare tull. Akk altså. Det var denna karmaen da. For meg mener, på en måte kan man bestille en billett to ganger, men da får vi vel ikke sitte sammen og det er en lang reise, så selskap trenger jeg. For jeg mener, jeg er ikke akkurat den mest tålmodige personen som fins. Wæææh altså! Men nuh (isj det minner om en "eks") skal jeg gjøre noen fornuftigheter som jeg har utsatt hele helgen pga jobbehelg. Ihvertfall kanskje. Bør kanskje få tak i min reisekompanjong først og fortelle om dette uforutsigbare som har skjedd. Men hun svarer ikke. Hum.

Jeg må jo også bare si før jeg avslutter at jeg allerede har sett dagens Cæsar-premiere. TV2 sumo in my heart. Jeg skaffet meg det da jeg dro til Tsjekkia for å kunne følge med på Cæsar (ja, jeg vet, AVHENGIG), men den er fortsatt gull verdt. Og jeg digger og se ting før mange andre. I tillegg trenger jeg heller ikke å se ting når det går på TV, men jeg kan se det i ro og mak når jeg har tid. Passer meg ypperlig. Men nå, fornuftigheter.

Vi blogges.

Remember you love me!

Titta her

Først må jeg bare si at jeg er litt skremt over at han vet mer om sminke enn meg, og for det andre, hvis dette er reelt er det dødsbra! Ta en titt på denne linker HER! Jeg mener, seriøst, dritbra! (om det som sagt er reelt)! Vil du lese mer eller se mer, ta en titt på bloggen hans HER.

Enjoy

Bad karma's a bitch!

Og jeg aner ikke hvilken bad karma jeg har gjort. Først er nettet helt ute av kontroll og driver å anklager datamaskinen min for å ha to ip-adresser, eller to datamaskiner for å ha samme ip-adresse er vel mer korrekt. Deretter gikk hele nettet adundas og funket ikke på kjempelenge. Selvom jeg ikke er all verden på nettet om dagen blir man jo helt kake uten. Der for var jeg overlykkelig for å få det igjen.

Deretter var det varmtvannet som takket for seg. Det fikk heldigvis bare mindre komplikasjoner. Det endte med at oppvasken ble stående litt lenger enn nødvendig, og litt kattevask. Ikke noe kjekt med kun kaldtvann. Varmtvannet kom heldigvis tilbake i løpet av 24 timer etter at jeg oppdaget det var borte. Mulig det har fått kuldesjokk, slik kjøleskapet mitt, og retten og sletten tatt en liten pause.

Så på torsdag finner jeg ut at det ene bildekket mitt lekker, ja, det lekker luft! Hurray for meg! Det eneste jeg kan gjøre er å sende varme tanker til mannen som var så snill å si det til meg. For jeg mener, hadde han ikke gjort det kunne jeg hatt ett flatt dekk nå. I stedet har jeg bare ett dekk som lekker luft. Jeg må jo også takke forholdene og omstendighetene litt, for hadde det ikke vært for det ene med det andre, hadde jeg aldri fått vite. Flaks for meg at han måtte se på at jeg rygget på plass bilen på parkeringen. Og flaks for meg at han sa i fra, for det viste seg da jeg kom på bensinstasjonen og fikk fylt i luft at trykket var 0,4. Akkurat ja. Det skal liksom ligge på litt over 2. Ups. Det er nesten som å ha en HB på 5 det, når den egentlig skal ligge på rundt 11. I dag måtte jeg fylle litt luft igjen, og der siger sakte, men sikkert ut. For trykket var i dag 0,8. Men man ser det liksom ikke så godt, ikke før man fyller i lufta, da ser man hele bilen reise seg. Ikke rakk jeg bilverkstedet i dag heller, for alt stengte 15 og jeg var ikke ferdig på jobb før 15. Så nå må jeg vente til etter jobb på mandag, må nok ratt fylle i litt luft i morgen før jobb.

Just my luck!

Remember you love me!

Før jeg gjør noen fornuftigheter

Jeg vil helt først starte med å legge ut bilder av den nye jakken min. For jeg tenkte at jeg skulle være flink denen gangen. Virkelig motbevise meg selv.

 

Da mamma og de var her, var vi innom Foto Knudsen fordi mamma skulle hente noen bilder og fikk jeg dette kamerastativet til hele 19 kr. Men det gjør jobben sin og i dag har jeg prøvd det. Og det funker, til tross for at jeg var litt skeptisk.  

Her er da altså den nye regnjakken min, i en skikkelig pose. Det er det dyreste plagget jeg noengang har kjøpt, jeg har en jakke til som er litt dyrere, men den fikk jeg i min tid. Jeg liker egentlig ikke plagg som er så dyre for jeg blir litt antibruk i fare for å ødelegge og dermed kaste alle pengene ut av vinduet. Men dette er en regnjakka, til når det regner. Så jeg mener det bør gå bra.  

Den er jo aller finest bakfra, og spesielt når jeg strekker armene sånn opp i været, som var en tilfeldighet for jeg prøvde på noe som ikke gikk. Sukk. 

Og bak har jeg disse to damene, som sikkert skal være søstrene Johnson/sen eller noe sånt tror jeg. Helt glemt i farten her jeg sitter. Men liker den. Og inni er samme jentene men i bling bling. Ikke at man ser det når man har den på seg da, men kult er det. Det var jo også et lite styr å få tak i denne jakken for den var på salg og de fleste butikker tomme. Så vi endte opp på Oasen i Fyllingsdalen. Der hadde de den i tillegg til mange andre kule. Jeg led virkelig valgets kval og valgte tilslutt den jeg følte mest for. Av de tre jeg så på skulle jeg gjerne satt sammen det jeg likte ved alle tre, på den måten ville det blitt en flott regnjakke. Kanskje jeg skal ringe produsenten og forelå det, og dermed skape en helt ny regnjakke for dem?? Hum. Ingen dårlig idè det der altså.

For å hoppe over til noe annet, nyttårsforsetter. Mange setter jeg jo vært år nye forsetter som de skal bli bedre på i løpet av det nye året. Personlig så vet jeg av erfaring at jeg alltid detter av, faller for fristelser eller retten og sletten gir beng. Derfor har ikke jeg nyttårsforsetter jeg vet jeg ikke klarer å holde. Såpass godt kjenner jeg meg selv til at jeg lar være. Noen skal slutte å røyke, noen skal trene mer og spise sunnere. Noen skal lese mer på skolen. Alle er veldig fine forsetter, men hvor lenge klarer man å holde seg?? Hvor lenge klarer jeg å holde meg?? Det er ikke lenge og derfor har jeg ikke urealistiske forsetter. Nina som jeg jobber med kom med et godt forslag, det var ikke til meg, men til en annen, men forslaget er like bra for det. Kan du ikke har et torsdagsforsett eller mandag. Altså noe som ikke har med nyttårsforsett å gjøre. Da blir det liksom ikke satt sånn på spissen. Og hun har helt rett.

Jeg har egentlig ikke satt meg noe torsdagsforsett heller, jeg har store planer om at jeg en gang i fremtiden skal lage meg et slikt forsett, men det får være forsettet mitt foreløpig. Mitt fremtidige forsett er at jeg skal komme meg ut en dag i uken (ihvertfall) på et treningssenter. Slik at jeg kan trene litt kondisjon i tillegg til rockingen min. For den har virkelig hjulpet. Når til og med min bestefar ser det, må jeg nesten tror alle de andre når de sier det samme. Og jeg merker det jo selv også, og det er kanskje det viktigste. Men i lengden holder det ikke med rockingen og derfor har jeg store tanker om å bli med på en step eller aerobic. For det er liksom det jeg liker. Mulig det har noe med min evne til å ta korreografi. Men jeg må bare finne ut hva det vil koste meg, for det å betale for et helt år, det er igjen ganske urealistisk til meg å være. Klippekort hadde vært tingen.

Jeg vil også ta opp igjen tråden litt fra forrige innlegg ang det å flytte hjemover igjen. For det er ikke sånn at jeg mistrives her. Jeg trives veldig, men likevel er det akkurat den følelsen jeg føler når jeg føler den følelsen, som gjør at jeg vet at hjertet mitt ligger i Eidsvoll og at jeg vil vende hjem igjen til slutt. Det er liksom der jeg hører til. Jeg sier ikke nødvendigvis at jeg må flytte hjem og bo kjempenærme hjemme. Men jeg vil i fremtiden at jeg skal bo nærmere hjemme slik at jeg en dag bare kan stikke hjemom, at jeg kan se de hjemme litt oftere enn jeg gjør nå. For det er ganske stusselig når de reiser hjem og har pampered meg på alle mulige måter. Jeg savner å kunne bli bortskjemt litt oftere, uten at det er noe galt i det. Men akkurat her og nå har jeg det veldig bra her jeg er, og ingenting er bedre enn det.

Sånn tilslutt vil jeg avslutte med å si at jeg har veldig lite varmtvann. Av en eller annen grunn. DVS at jeg ikke egentlig har varmtvann, men jeg har vann som er litt varmere enn kaldt. Vann jeg egentlig ikke kan dusje i. Bare kanskje. Jeg oppdaget det i går, men tenkte ikke noe særlig på det da. Hum! Var å kjente på vannet nå, er blitt litt varmere, men ikke i nærheten av at jeg brenner meg på det. Og som alltid har hatt übervarmt vann. Hjelp! Tror kanskje jeg må snakke med huseieren hvis det fortsetter. For jeg kan jo ikke ha det sånn. Men får vente litt, for i går "maste" jeg om nettet, vil jo ikke være helt umulig heller. Ikke tror jeg han er hjemme heller nå, jeg får se når jeg tar en tur ut. Som jeg har tenkt til å gjøre sporenstraks. Vi blogges.

Remember you love me!

Here I go again

on my own! Jeg har hatt store planer i flere dager nå om å få blogget, og som regel skjer det noe eller noe sånt som gjør at sånn blir det ikke. Søndag reiste mamma og bestemor hjem. Jeg og pappa kjørte de til Flesland (pappa ble en dag ekstra). Egentlig like greit at pappa skulle bli igjen for da ble overgangen litt lettere. Søndag kveld bare suste jeg på nett mens vi så litt på TV. Jeg var kjempesliten etter to netter på sofaen sammen med bestemor som snorket, og hadde ikke akkurat sovet masse, så jeg var veldig fornøyd med å få tilbake sengen min. Deiligste natten på lenge. Mandag var det arbeidsdag igjen. Tidligvakt. Jeg stod opp som vanlig og pappa kjørte meg jobb fordi han skulle låne bilen og jeg ikke gidder ta bussen. Eller det handler vel kanskje ikke så mye om å gidde, eller jo, gjør vel det. Men det å måtte gå ned til bussen, når det regner, det frister sjelden, så det var prisen pappa måtte betale for å få låne bilen. En pris jeg vet han gladelig betaler. Vel ferdig på jobb var jeg kjempesliten. Mandagen gikk i ett, og kl. 1200 hadde jeg en kjempe hodepine og jeg skjønte at helgen med lite søvn innhentet meg for alvor. Da pappa kom å hentet meg dro vi til senteret for å lete etter vantene til mamma og kjøpe skriverkabel til meg, for det er nemlig slik at når man kjøper noen tekniske duppeditter så sier selgeren som regel ikke i fra om tilleggsutstyret du alltid trenger. Så når jeg endelig hadde fått rigget opp skriveren min på den nye benken, fikk jeg ikke koblet den til pc'n for det manglet kabel da noen ikke hadde nevnt dette. Så da dro vi på Elkjøp og kjøpte kabel til meg. Så spiste vi på McD for jeg var kjempesulten. Vi gjorde det i omventd rekkefølge da hvis noen skal ha det helt på spissen. Men veldig koselig altså. Fikk spurt ang disse skattegreiene mine og. Som var slik jeg tenkte meg det. Vel hjemme rigget jeg skriver og pc sammen og etter mye om og men fikk jeg skrevet ut en hjemmesnekra testside, og jeg kan informere om at skriveren lever i beste velgående. Jeg har ikke prøvd den etterpå, burde kanskje gjort det (for å være sikker). Så susa vi i to timer cirkus før jeg kjørte pappa til Flesland igjen. Og siden mange har spurt om fremtiden min og slik, blir du i Bergen?? Hva gjør du seinere?? Osv, så kan jeg si at jeg blir en smule destruktiv etter å ha hatt besøk. Det varer som regel bare ut resten av dagen, men det er ganske sterkt når det pågår. Og denne følelsen er veldig med på å fortelle meg at jeg en eller annen gang kommer til å flytte hjemover. Eller i hvertfall nærmere, slik at jeg kan se de hjemme oftere. For jeg har veldig lyst til å bli med de hjem og drite i alt som heter jobb. Jeg ødelegger egentlig meg selv mer enn noe annet, men som sagt, det varer bare en liten stund. Så på vei hjem stoppet jeg på Lagunen-kjøpesenter for der har jeg ikke vært ennå. Jeg endte opp med å handle fingervanter da jeg kun har et par igjen og de holder jo ikke akkurat lenge. Så gikk jeg innom Obs og her kjøpte jeg All stars Mario- spillene til Wee'n min. Etter at Kristine kjøpte den nymotens Mario til sin Wee fikk jeg litt dilla. Men for meg er Mario den gamle Marioen fra da jeg var liten. Så jeg fikk like godt pappa til å ta med hele Nintendoen hjemmefra, de hadde ledd av han i sikkerhetskontrollen (jeg skjønner ikke at de kan le av noe så fantastisk flott som det). Men fordi jeg har kjøpt meg slik en nymotens TV så fant jeg ikke inngangsporten på Nintendoen derfor måtte jeg gi opp hele prosjektet. Jeg vet egentlig ikke om den funker heller, så derfor ble jeg ganske fornøyd da jeg så at de har utgitt de første fire Mariospillene i en All star pakke. Så den kjøpe jeg. Takk til Dal skolekorps som sponset 300 kr av spillet. Da føles ikke pengene så bortkastet. Så dro jeg hjem og spilte Mario og da jeg endelig var klar til å legge meg ti over ti (for jeg var seriøst helt ødelagt) kom jeg på at jeg ikke hadde rocket! Shit. Så da måtte jeg jo bare bøye meg og rocke. Kom heldigvis på at jeg ennå ikke hadde sett dagens Home så kunne rocke til den. Da viste det seg fort at jeg hverken hadde sett torsdagens eller fredagens, så måtte jo begynne der. 20 min rocket jeg før jeg kunne forberede bedtime, og det var først da jeg la meg at jeg ble destruktiv. Sukk. Men tirsdag var det all gone. Da hadde jeg heldigvis seinvakt etter å ha trodd kjempelenge at jeg hadde tre dagvakter. I dag hadde det vært bedre. Så tirsdagen gikk med til å se de to siste Home, rocke og se Pretty Little Liars og Greek. Jeg er avhengig. Ihvertfall av Greek. Me love Cappie. Hehe. Så var det jo jobb igjen da. I dag også, dagvakt, helt skutt etter seinvakt i går. Derfor skulle jeg ønske jeg hadde hatt tre dagvakter, kan i hvertfall legge meg tidlig og få nok søvn. I tillegg gikk jeg nesten en time over i dag fordi legen kom seint. Og jeg eneste sykepleier. Jippi. Så nå sitter jeg her og er egentlig klar for sengen. Men fordi jeg har hatt store internettproblemer må jeg blogge først, selvom det blir seint. Er noe skikkelig herk og være avhengig av andre sin internett. Men nå er jeg heldigvis game on again, og det er skikkelig deilig etter å ha irritert meg lenge. Det datt heldigvis ikke ut før etter at jeg hadde fått ned to episoder av Life Unexpected, sesongfinale, men jeg tror det blir seriefinale da det virker lite posititv for flere sesonger. Grey's har jeg også sett. Me still love Grey's. Og nå skal jeg bevege meg sakte, men sikkert mot badet og bare legge meg og drømme søtt om alt og ingenting, er jo stort sett det jeg gjør. Og håpe at nettet fortsatt lever i morgen, for da har jeg FRI!!!! Opprydningsdag. Jehu liksom! Stine og jeg planlegger forresten Kina-tur igjen. Håper bare Stine får fri slik at vi får bestilt billetter! *Krysser fingrene* Vi blogges. Natti natt!

Remember you love me!

Når man har besøk (og andre fancy ting)

av tante rød, jordbærpiken eller har jordbæruken, da gjør vi jenter hva vi kan for å please oss selv. Enten med sjokolade, trening, slafs, shopping eller retten og sletten en dag på sofaen med en chickflick. Alt for at vi skal føle oss litt bedre. Hjelper det?? Stort sett innbiller vi oss det. For det hjelper nok akkurat der og da, for deretter å igjen gå over til egensympati. Vi mesker oss i vår egen "sorg", og liker det. Personlig er jeg en veldig fan av en dag på sofaen med slafs. Eller å bruke penger. Det er jo egentlig alltid kjekt. Hvis du har pengene vel og merke. Denne helgen, midt i min røde uke, eller kanskje mer helg, har jeg besøk hjemmefra. Dermed får jeg masse kos fra de. Veldig kjekt altså. I dag har vi shoppet, spist "slafs" - pizza og nå koser vi oss på sofaen, ikke med chickflick, men med MGP. Og det er så mye rævva i dag. Seriøst. Ikke en av de syv sangene som i dag har opptrådd ville jeg sendt videre til den internasjonale finalen. Jeg tror kanskje vi seiler litt på Rybak-skyen fortsatt og forventer en like bra sang som den gang. Dessverre tror jeg ikke vi kommer i nærheten av den suksessen på mange mange år. Og derfor burde vi slutte å prøve. For årets første syv deltakere er bare helt rævva. Norge kommer til å bli ledd ut og absolutt ikke komme videre i mai, en fullstendig skam. Jeg eier ikke ord. Jeg burde ha sett reprisen av Torsdag kveld fra Nydalen. Det hadde gitt meg mye mer enn denne timen på NRK. I tillegg topper vi det med Keep of Kallesin (det skrives ikke akkurat slik, men jeg er jo ingen mester), så nå kan jo ikke akkurat kvelden bli mye verre. Jeg stemmer for Nydalen, syns det snart er slutt. Jeg burde ha bøyd meg. OMG altså! Men til en gladnyhet, jeg har fått hengt opp den hylla mi. Pappa'n min hjalp meg vettu. Og han hadde mange gode ideer. Til hylla altså. Nå mangler jeg bare å fylle den. Stas. En annen happening er at jeg endelig har kjøpt meg regntøy. Wuhu! Det er et must når du er bergenser. Jeg har lett etter bilde, men det er tydeligvi vanskelig å lage gode hjemmesider slik at du finner det du leter etter. Men den er veldig fin, skal se om jeg kanskje senere får lagt ut bilde. Men vi kjenner jo alle meg, så vi får se. Men fin var den uansett. Nå ble det nyhetene etter at hu Bøksle(?) ble den første av to til å gå direkte videre til finalen. La oss alle meske oss i Maria Amelie sin tragiske skjebne som blir bestemt av loven. Loven er lik for alle mener nå jeg! Takk for meg!

Remember you love me!

Endelig

Nå har jeg fått oppdatert min office. Jeg måtte krype til korset og kjøpe en officepakke, da det etter mye om og men viste seg å være det beste. Så nå funker forhåpentligvis officen min. For må ærlig innrømme at jeg ikke har prøvd den ennå. Burde kanskje gjort det, men.. I natt og i dag har det komt utrolig mye snø her. Da jeg dro på jobb i morges lå det et godt lag med våt, tung snø på bilen min. Herlig. Bruker jo bare en evighet på å få av det nødvendige. Så null stress liksom. Også snødde den igjen på jobben. Flott! Så da måtte jeg måke for andre gang. Og ikke nok med det, men det er skikkelig dårlig brøytet på veiene og fortauene, så folk går i veien. Og det er jo dritskummelt, for legger du deg bare pittelitt ut kommer hjulene i all den ikke brøytede snøen og det kan jo nesten få konsekvenser. Så kommunen burde kanskje tenke dithen at de må begynne å utruste seg skikkelig slik at sånt ikke skjer. For her står jo i tillegg bilene i hovedveien da de ikke har noe annet sted å parkere, og med masse snø og delvis glass kan det bli katastrofalt. Ihvertfall når bergenserne ikke skjønner at mye snø, det betyr at man må kjøre forsiktig. I hvertfall når man vet at det er is under. For de siste dagene har det regner, det har vært mildt og slikt blir det is av! Skrekk og gru. Så jeg er lite fornøyd med det. På akkurat det punktet savner jeg de effektive måkemenneskene hjemme som kommer i traktor med slik en spruter og ikke en bil som det er montert en slik måkegreie på. Skaff dere skikkelig utstyr! Og da jeg kom hjem måtte jeg måke trappa og foran døra så flott at jeg kjøpte den spaden. Kom virkelig til sin rett. 99 kr vel spent! Men håper jeg slipper å bruke den flere ganger. Må forresten også kommentere at det store korslaget har begynt igjen, og begge min favoritter, eller kanskje mer de jeg syns var best i dag, ligger på bånn. Eier ikke nordmenn musikksmak! Ah! Det er så typiskt. Aldri skal mine favoritter, eller de jeg syns var best, gjøre det bra! Aldri! Sukk. Men nå skal jeg krype til ennå et kors, nemlig sengen min. For er jo kjempetrøtt og gleder meg bare masse til å ta med meg "Cappie" til sengs og sovne lykkelig og vel uvitende om (hvis det skulle komme snø) at det kommer snø slik at morgendagen blir like pyton! Drømmerland here I come!

Remember you love me!

Mine julegaver 2010

¤ Finn øl-glass 

¤ Longdrinkglass Rosendahl 

¤ Mellomstor glasskål Rosendahl 

¤ 12 kaffeglass Rosendahl

¤ Liten glasskål Rosendahl

Den store pakken min som inneholdt: 

¤ En skriver 

Her er resten av julegavene mine (håper jeg):

¤ grytevott og stekteggpanne

¤ Kjøkkenklut

¤ Kjøkkensaks x 2

¤ Armbånd

¤ Bilde

¤ Falske stearinlys

¤ to lyslykter med lys og steiner

Grunnen til at jeg kun har tatt bilde av noen av gavene, er at jeg har lagt igjen de resterende hjemme (de øverste som er nettsidebilder). For jeg trenger det ikke i Bergen, for jeg har mer enn nok. Og hvis jeg skulle ha glemt en gave eller to, beklager, men korttidsminnet er ikke bedre enn dette.

Ha en fortsatt flott mandagskveld!

Remember you love me!

Oioi

Håndgemeng utenfor den lokale kiosken hjemme!! Tenke seg til, Kopperudkiosken! Da kunne jeg, hadde jeg vært hjemme, nesten stått i stuevinduet og sett på! Home sweet home! Hehe.

(bilde fra eub.no)

Artikkelen kan leses HER!

Prosjekt Hemnes hylle

Jeg skal skru sammen en hylle 

Ganske mange skruer og saker ja.. 

Hylla begynner å ta form 

Bruksanvisningen var ganske bra 

Jeg nærmer meg 

Og her det ferdige resultatet 

Bortsett fra denne lille tingen som jeg ikke klarte å skru helt inn. For det første klarte jeg ikke mer, og for det andre er jeg litt redd for å ta i mer da jeg er redd det kan sprekke.. Det hadde vært toppen av kaka! Det eneste som mangler nå er en handykvinne eller mann til å hjelpe meg med å henge den opp!

Men ganske stolt av verket mitt altså!

Remember you love me!