Trening

Jeg har alltid vært en person som ikke liker jogging. Jeg liker ikke styrketrening sammen med mange andre muskuløse. Og jeg har aldri vært noen stor fan av å gå ute i naturen i all slags vær, eller noe vær for den saks skyld. Men herrejemeni så godt jeg hadde hatt av alt dette. Derfor har jeg nå sånn halvveis bestemt meg for å ta meg selv i skinnet og gjøre noe med dette. Siden jeg tydeligvis ikke liker alt som er gratis (som jogging og turgåing i naturen) må jeg tydeligvis betale for det. Og jeg har vært støttemedlem tidligere.

Jeg forsøkte meg for lenge siden, da jeg bodde hjemme, på Letohallen. De hadde noe så genialt som klippekort. Da kjøpte du for eks. 20 klipp så kunne du trene når du ville. Bare du brukte opp klippene i løpet av ett år. Det var litt dyrere enn om du hadde betalt mnd, men du slipper å sitte igjen med et medlemskap du sjelden eller aldri bruker. Veldig genialt, men ikke en gang der tok jeg meg sammen.

Da jeg studerte på Gjøvik, var S og jeg flinke lenge. Spesielt siste våren følte jeg at jeg virkelig deltok og brukte pengene mine litt fornuftig. Dessverre tok dette slutt da jeg kom tilbake fra påskeferie for derfra og inn gikk alt så fort og plutselig hadde jeg flyttet hjem igjen.

Jeg har også prøvd meg på for eks. Spenst på Jessheim. Jeg var der noen ganger, eller i hvertfall en gang, men hva som skjedde etterpå husker jeg ikke. Rart det der, hvordan man fortrenger ting man ikke vil huske.

Men nå altså, jeg vurderer om jeg skal ta meg sammen. For det er jo ingen hemmelighet at jeg har noen ekstra kilo på kroppen, og som K sier, hadde jeg tatt meg sammen (hun sa det ikke akkurat sånn, men det er det hun mener) så hadde jeg sikkert rast ned i vekt (hun sa det ikke akkurat sånn heller, men det er det vi begge mener). For jeg og er av den oppfatningen at det egentlig bare er meg selv som hindrer det i å skje, altså det med rase-ned-i-vekt.

Dessverre, som jeg allerede skrev, er jeg ikke noe særlig glad i det som er gratis. (Det er vel strengt tatt ikke fullstendig gratis med jogging og naturgåing for du må betale for gode sko og myke, behagelige og pustende klær.) Sånn ellers er jeg glad i det gratise. Men det er nå betydelig mer billigere enn å betale over 300 kr i mnd for å trene på et senter. Jeg tror dessverre at jeg aldri kommer til å bli glad i jogging. Det ligger bare ikke for meg. K har sagt at når hun får poppet ut denne ungen skal hun begynne å gå i fjellet igjen og at hun da skal ha med meg. Jeg kan til nød strekke meg med på dette, men jeg er egentlig ingen stor fan av det heller. Og i hvertfall ikke hvis det er kaldt, regner eller andre omstendigheter som gjør at det ikke er gøy. Gi meg fint og strålende vær så skal jeg i hvertfall vurdere det.

K spurte en gang om vi ikke hadde fjell der jeg vokste opp, altså Eidsvoll. For det er jo ingen hemmelighet at bergensere har betydelig mange fjell de kan bestige, og klatre i så mye de bare vil. I tillegg til at de er vokst opp med fjell, er det hele sju stk av dem. Man kommer liksom ikke bort i fra det, så jeg kan på en måte skjønne at bergensere har vanskelig for å forstå at ikke alle hadde ett fjell i oppveksten. Det nærmeste vi kom fjell i Eidsvoll er Mistberget. Og siden jeg kommer fra Dal i Eidsvoll er det kanskje det lengste du kan komme unna fjellet i kommunen. Derfor har det aldri vært naturlig med fjellgåing da det krever litt mer enn bare bein for å komme dit. Og jeg hadde jo ikke akkurat lappen lenge mens jeg bodde hjemme.

På ungdomskolen skulle vi vært år gå til toppen av Mistberget. Alle trinnene skulle sykle dit de skulle begynne å gå fra, og det ble et hakk vanskeligere for hvert år. Jeg gikk til toppen i 8. og 9. klasse. I 10. blei det litt mer sløvt, men vi som kom fra Dal, som er lengst vekk av Dal, Råholt og Eidsvoll Verk (ungdomskolen inneholder elever fra disse tre stedene, og Bøn også da forresten), hadde en mye lenger sykkelvei enn de andre. Det er jo egentlig ingen unnskyldning, men det er fakta. Jeg har også besteget Mistberget en gang til på fritiden sammen med en gammel venninne og hennes familie. Så det vil jo si at min fjellklatring begrenset seg veldig i oppveksten...

Jeg har aldri vært noe særlig begeistret for apparattrening, men det er noe jeg har gjort fordi jeg trenger mer styrke i kroppen. Og når man gjør det sammen med noen kan man føle seg dum sammen. Det er en trøst i det. Jeg er mer av den typen som liker saltrening. Som for eks. step, aerobic, danseaerobic, trening med ball, MRL, med stang.. Ja, generelt, gruppetreninger. For det første så føler jeg meg litt mixed inn, for det andre så er jeg ganske god på å ta koreografi og huske og da går det greit å henge med og for det tredje så syns jeg det er morsomt. Derfor er jeg avhengig av å finne et senter som tilbyr gruppetrening og som har det litt spredt utover døgnet. Jeg så at et senter til og med hadde gruppetrening med rockering. Det hadde sikkert passet for meg..

Men så kommer alle unnskyldningene:
¤ Jeg jobber turnus, noe som gjør det vanskelig å delta på samme timen hver uke.
¤ Jeg er sliten, orker ikke i dag
¤ Det koster mye, jeg har ikke råd
¤ Jeg har så dårlig kondisjon og lite muskler
¤ Det skjer så mye denne uka, jeg har ikke tid til å trene

Og slik fortsetter det. Det er rart hvor mange unnskyldninger man faktisk finner i slike situasjoner.

Men det handler ikke om unnskyldninger, men løsninger:
¤ Du kan trene før du skal på jobb når seinvakt, og etter jobb når dagvakt
¤ Du får energi av å trene, er du sliten en dag kan en treningsøkt få deg ovenpå
¤ Spar jevnlig gjennom året, sett av penger, det er jo tross alt en investering for fremtiden
¤ Det er meningen av du skal trene opp både kondisjonen og musklene dine
¤ Ta deg tid, finn tid, sett av tid

Som sykepleier har jeg garantert godt av styrketrening da jeg har mange tunge løft i jobben. Og med mine allerede sårbare skuldre burde jeg absolutt trene de opp. Det handler bare om den rette innstillingen, energi og lyst til å endre livet ditt til det bedre. Det handler om å ta grep om eget liv. Investere i fremtiden. Jeg skulle virkelig ønske jeg likte å trene, men det handler jo egentlig bare om å trene seg opp til å like det. Sånn er det jo egentlig med mye. Du må prøve det noen ganger og så liker du det (eller ikke, men i dette tilfellet satser vi på liker). Noen ganger finner du ut at du ikke liker der, men da må du fortelle deg selv at dette har du godt av. Og Linn Therese; dette har du godt av!