Statusoppdatering høyre arm

Nå når jeg husker det, får jeg skrive det.

En fredag noen uker før jeg tok ferie, ringte de meg fra HUS. Jeg lå på dette tidspunktet i senga mi og leste og siden mobilen lå på lydløst fikk jeg det ikke med meg. Men kirurgen min la igjen en beskjed på svareren min. Lurer egentlig på hva han syns om den, for den egner seg egentlig best for de som kjenner meg. I hvertfall så kunne han fortelle at de ikke hadde glemt meg, men det var så mye å gjøre for tiden. Han kunne dog fortelle meg at team var satt i arbeid for meg og de jobbet sakte, men sikkert fremover. Siden han hadde lagt igjen beskjed ringte jeg han ikke opp igjen da.

Men så noen uker seinere og noen dager før jeg gikk på ferie, ringte han meg i vaktskiftet på jobben. Jeg slo opp nummeret og fant ut at det var en nummer på HUS. Så jeg fant jeg ut at jeg fikk ringe opp igjen denne gangen. Forsvant ut på skyllerommet og ringte. Han svarte kjapt.

Han ville nok en gang beklage for at ting tok så tid. For å være ærlig var jeg litt glad over at ting gikk litt sakte. Han kunne fortelle meg at bildene mine ikke ble sendt til Belgia før i mars en gang pga at reglene for privatisering er blitt så strengt. Han kunne fortelle meg at de hadde laget en modell av armen min og at guruen i Belgia skal komme til Norge og være med på operasjonen min. HURRA! På dette tidspunktet var jeg helt dårlig og det fortalte jeg han. Her har de gjort all den jobben for meg så er det ikke sikkert jeg ønsker å operere. For faktum er at ingen vet hvor vondt eller ikke vondt jeg kommer til å få i ettertid. Hadde han kunnet love meg ingen vondt i det hele tatt hadde jeg kastet meg utti, men jeg kjenner at jeg kvir meg skikkelig siden sjansene er at jeg kan få vondt i håndleddet siden. Og jeg vil jo ikke egentlig gå rundt med enorme smerter for resten av livet mitt. Jeg spurte han om det, men som jeg vet, har han ingen garantier og gi meg. Men alle som kan dette mente at jeg burde operere.

Han sa jeg i løpet av sein sommer/høst vil få innkalling. Da håper jeg vi kan snakke litt og at jeg får litt tid på meg til å avgjøre. For på en måte tror jeg at det blir den vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang kommer til å ta, siden utfallet er så usikkert. I tillegg kjenner jeg litt på meg at denne armen har vært en del av meg i så mange år, og nå skal den kanskje rettes ut igjen.

Vi må skynde oss sakte som kirurgen min sier.