Høy på helium!

Akkurat nå både regner, tordner og lyner det, så da kan man med god samvittighet finne frem data'n og skrive litt. De siste dagene har vært helt fantastiske. Jeg kom jo som sagt hjem på tirsdag, litt surt er det egentlig å tilbringe en så flott dag i bilen, men da hadde jeg jo aldri komt meg hjem. Og da vi kjørte over Hardangervidda kom det faktisk en skikkelig regnskur.
På onsdag startet jeg dagen med å gå en runde med mamsen her i nærområdet, et runde jeg har gått mye som barn. Det ser dog ikke slik ut lenger. Så ble det solings i på terrassen. Jeg har jo aldri ro i ræva til å ligge på en supervarm terrasse uten luftsirkulasjon, så jeg tok intervaller. Funker fett det. Og litt farge har jeg nå fått og.

På torsdag var det klart for babyshower i Drammen for skjønneste Kjersti som venter en lite pike i august.

På toget på vei til Drammen, dette er tydeligvis jenta som ikke akkurat da tok denne trusselen så veldig høytidelig.

Jeg startet dagen sammen med S på Gulskogen kjøpesenter, her fikk vi både spist og shoppet fra oss. Huff, ferien er tydeligvis ens betydelig med å bruke for mye penger. Men vi koste oss og det må vel være lov når vi begge har ferie. Så reiste vi hjem til S der jeg endelig fikk se den nye kåken som jeg har hørt så mye om. Så satte vi oss til på uteplassen (under en parasoll) for det var tross alt

ute. Så her latet vi oss i noen timer, før vi lagde oss litt lunsj igjen. Så kom mannen i huset hjem og vi ble sittende å prate litt før han beveget seg videre en liten stund seinere. S hadde kjøpt seg basseng så hun våget seg uti en liten stund før vi og skulle bevege oss videre.

Klokka 17 var det slagent og tid for babyshower, så da dro vil denne frøkna her og hennes utrolige nette babymage.

Her ble vi servert diverse herligheter, både i form av mat og kaker. Så ble det gaveoppakking for den vordende mor, og hun fikk virkelig masse fint.

Denne flotte bleiekaka fikk hu og, med masse stæsj til både seg selv og babyen.

Jentene hadde også pyntet med ballonger fulle av helium, så et par minutter på tampen hadde vi det veldig morsomt. S kom også på en genial måte å "åpne" ballongene på. For etter at vi strevd en god stund for å få åpnet dem, bare klipte hun av hele tuten.

Haha, jeg dauer av hvordan jeg ubevisst tar meg på puppa mot slutten. Og hvordan jeg suuuper i meg heliumen.. Men moro har vi det da.

På toget på vei hjem etter en flott dag i Drammen by. Nå er planen at jeg og S skal møtes i Oslo en dag. Det er jo alltid standard når jeg er på denne kanten av landet. Så nå venter vi bare på en dag som ikke er for varm, en dag det ikke regner og en dag som vi begge kan.

Jeg har også flytta ned i kjelleren, for jeg ga opp hele prosjektet med å bo på rommet mitt. Og det har vært helt nydelig.

Her har jeg boltreplass, hele fire enkeltsenger eller to doble slik de ser ut i dag. Som dere også ser så har jeg spredd alle tingene mine rundt i hele rommet. Deilig!

Jeg tror vi får ta resten av uka seinere, for jeg ser at det kan bli litt væl langt på en gang. Håper dere alle nyter denne søndagen om dere skal tilbake på jobb i morgen, eller at dere får brukt den til noe fornuftig inne i dette shitværet. Ha en flott sommer videre så snakkes vi før dere aner det.

Remember you love me!

Hei Østlandet

Endelig sommerferie. Og det føles helt fantastisk, spesielt siden været har vært på vår side de siste ukene.

Den siste uka på jobb var skikkelig pyton for det var så varmt inne, og når varmen kommer så blir en litt sliten av den og, så det var godt å ta ferie forrige fredag. I dag har jeg alt hatt ferie i en uke, herlighet så fort dagene flyr. Jeg får litt angst over at det bare er to uker igjen av ferien min. Og om en uke har jeg bursdag.. Huff og huff, ikke bare dagene som flyr, men ukene og årene og. 27 år gitt..

Jeg startet ferien min med at bestemor kom en tur på besøk. Hun har nemlig veldig lyst til å kjøre over fjellet, så da passet det jo fint sånn. Jeg startet ferien min med kjempevær og god mat, før vi tirsdag var klar for å bekjempe fjellet.

Bilde tatt da alt fortsatt var fryd og gammen.

Planen var å egentlig kjøre mandagen, men så kjørte mamma og pappa Atlanterhavsveien den helgen og kom til Bergen mandag ettermiddag, så da utsatte vi reisen i en dag og kjørte heller sammen hjemover, noe som skulle vise seg å være flaks i uflaks eller hell i uhell, eller egentlig alt sammen. Dagen startet dog med at jeg oppdaget at den nye jakka mi hadde revnet i sømmen under den ene armen, så vi brukte 40 min ekstra for å kjøre ut til Oasen for å bytte den (det ene stedet de hadde igjen jakka i samme farge og riktig størrelse, så klart ikke på Åsane senter), men det var så verdt det.

Vi bestemte oss for å kjøre Hardangervidda siden bestemor ikke har kjørt der i nyere tid med broen og alt.

Det er jo bare kjempefint oppover der og landet vårt er bare utrolig flott. Skikkelig majestetisk med alle fjellene og vannene. Jeg skjønner at vi absolutt burde brukt mer tid i vårt eget land i stedet for å rømme til alle andre land hele tiden i stedet. Jeg har ei kollega og kjæresten som kjører nedover fra Bergen og mot Sørlandet nå, det må jo være idyllisk i dette været.

Halvannen mil fra Geilo kjente jeg at det begynte å nøkke i rattet. Jeg hadde liksom ikke fullstendig kontroll over bilen. Like etter at dette begynte dukket det heldigvis opp en svær plass på høyre side som jeg blinket meg inn på. Alltid når bilen begynner å gjøre sånne utenom-det-vanlige-ting, får jeg alltid litt noia og innbiller meg at nå holder et dekk på å falle av. Så jeg gikk nå ut av bilen og tok runden rundt mens jeg "sparket" borti dekka. Nei, ingen dekk hang løst. Kunne heller ikke se at noe var utenom det vanlige. Så vi kjørte ut, og jeg kjente med en gang at jeg tydeligvis hadde punktert. Heldigvis dukket det opp en sidevei 100 meter borte som jeg kunne svinge inn på. Jeg tok nok en gang runden rundt bilen og høyre bakdekk var paddeflatt. Akkurat da døde jeg litt inni meg. Så var det å ringe pappa slik at han kunne snu og hjelpe med reservedekket.

Heldigvis kom pappa ganske kjapt. Han hadde registrert at jeg blinket meg inn første gangen, så han var vel litt obs da telefonen kom. I hvertfall fikk vi satt på reservedekket etter å ha tømt hele bagasjerommet (sånn er det når man har ferie), og da vi tok av det gamle sier jeg så fint at vi sikkert bare kan lappe det. Haha, det kunne vi ikke, for ikke bare var det gått hull på dekket, mer eller mindre eller innersiden var eksplodert.

Det var bare en skikkelig stor flenge nesten rundt på dekket. Akkurat da døde jeg enda litt til inni meg. Vi rullet da hvertfall videre til Geilo i underkant av 70 km/t. En mil har aldri vært så lang noengang. Der stoppet vi først på Statoil for å fylle reservedekket og sjekke om de hadde dekk vi kunne bytte. For vi skjønte jo egentlig ganske kjapt at det var det lureste. For ikke bare er 80 km/t maksgrensa for reservedekket, det så i tillegg skikkelig teit ut.

Jeg døde litt inni meg da jeg så forskjellen og.

Men på Statoil kunne de ikke hjelpe med noe annet enn luft til dekket. Men vi kunne prøve Esso. Så da rullet vi 200 meter lenger ned i gata, og valset inn i dekkbutikken. Vel hurra, de hadde stengt kl. 16. Og klokka var godt og vel passert stengetid. Ikke så det ut til at de hadde dekkstørrelsen min heller. Men i det vi skulle dra kom det en annen fyr (som ikke så så værst ut) som sa at han trodde han kanskje hadde størrelsen. Så da var det å sjekke, og heldigvis kunne de hjelpe meg/oss, og det i tillegg til etter stengetid. 

Fantastiske mennesker. Jeg kan ikke få rost dere nok for at dere faktisk hjalp etter stengetid. Jeg burde gitt dere en stor blomsterbutikk for dette. Hum, der ga jeg faktisk meg selv en idè.. Kanskje jeg på vei tilbake må svinge innom og gi dem en blomst. De fortjener det og mere til for så snille som de var. Da kunne jeg kjøre hjemover uten å bekymre meg for at dekket skulle falle av, eller gå varmt eller hva som kan skje med det. Det var bare fryd og gammen igjen. Så vel, det blei en strabasiøs tur over fjellet. Jeg tenker med gru på hvordan det hadde blitt hvis pappa ikke hadde vært med, eller om vi hadde punktert enda tidligere. Eller om vi hadde kjørt Hol/Aurland. Det er jo ikke sikkert jeg hadde punktert, men med tanke på tilstanden regner jeg egentlig med det. Så når det først skulle gå galt var det greit at det var under de omstendighetene som det var. Kan prise meg lykkelig for mamma og Atlanterhavsveien. 

Vel, det var de første dagene av ferien min. Resten for kommer etterhvert (herlighet, det samme gjelder jo egentlig sommerfesten *vrir seg av pinlighet*). Vi blogges seinere, nå får vi nyte sola enda litt til, mens vi fortsatt har den.

Remember you love me!

Hei og hopp!

Titter innom for å skrive noen ord til dere. Det tar dessverre litt lenger tid enn planlagt med sommerfestinnlegget, for jeg har jo midt i denne varmeste tida klare å pådra meg en forkjølelse. Jeg sier bare: er det mulig?!?! Så denne helgen har jeg tilbrakt med å gjøre minst mulig siden jeg ikke har tålt varmen så godt. Og til tross for at det skulle bli bedre (som i ikke fullt så varmt) i helgen er det forsatt nesten 27 grader inne. Jeg er fortsatt ganske snørrete (hurra for det er slike ting dere vil høre om), men heldigvis har vondten i halsen gitt seg. Jeg har dog et noe tett høyre øre og det gjør litt vondt i tillegg. Får håpe det går over når dotten slipper taket helt og holdent. For jeg bli ganske så gal av dette. I morgen er planen at jeg skal på jobb. Så krysser fingrene for at en god natts søvn gjør underverker. Kan ikke skryte på meg at jeg har sovet supermye de siste nettene.

Har forresten startet countdown til ferie nå. Heldigvis ikke veldig lenge igjen til ferie. Jeg er også superglad for at jeg ikke begynner ferien denne uka (som puljen min egentlig gjør) for da hadde jeg startet ferien med sykdom. Nå vil jeg være helt ferdig med det til ferien begynner. For jeg mener, jeg kan jo ikke holde på med dette i evigheter heller.

Jeg klarte heldigvis også å få skvist inn en frisørtime før jeg drar hjem på ferie, for håret mitt trenger en skikkelig omgang. Jeg har egentlig hatt planer i flere uker om å ringe for å få time, og da jeg endelig klarte det var det jo ganske fullt. Men skal ha timen på mandagen jeg begynner på ferie, så får se når hjemreise blir. Det er fortsatt plenty av muligheter til å dra etterpå. Så får se an litt på været. Har ikke kjempelyst til å kjøre i øspøsregn. 

Her er vi komt nå. Dette var på fredag, men har fortsatt fem vakter igjen før jeg tar ferie. Forhåpentlig går denne uka kjempefort og gir meg tre flotte uker etterpå med sol og fri.

Kirurgen min ringte meg forresten her på torsdag, han sa at mailen min var bra og fin. Jeg sendte han nemlig en kort, men mushy mail om tankene mine. Den var egentlig veldig lik innlegget mitt, men i en betydelig kortere versjon. Så han lovte at vi skulle unngå Kina-turen, så vi prøver i første omgang på operasjon før turen, men rekker vi det ikke, tar vi det etterpå. Åh for en fantastisk kirurg jeg har. Så får se. Time will show.

Nei, dere, nå skal jeg gå å spise kveldsmat så tror jeg faktisk at jeg skal bevege meg mot sengen om en liten stund. Man blir skikkelig sigen av å ikke gjøre noen ting. Og i tillegg til varmen så ber man jo bare om å bli sliten. Ha en flott ny uke dere. Så snakkes vi på andre sida av denne helga.

Remember you love me!

Pest eller kolera?? Valgets kval!

Denne sommeren er det 15 år siden jeg datt av trampolina og brakk armen min. I 15 har har jeg levd med en høyrearm som har en feilstilling på 30%. En høyrearm jeg ikke kan vende håndflata opp med. En høyrearm jeg har lært å leve med, en høyrearm som er en del av meg.

På torsdag ringte telefonen, Haukeland Universitetssykehus. Telefonen jeg egentlig har venta på, men har vært glad for at ikke har ringt. Jeg har kunnet dytte unna det jeg vet kommer, det som er uunngåelig. Det er tid for å ta en avgjørelse.

Dette innlegget vil bli alt annet enn muntert og gledelig. Det vil bli fylt med alle tankene mine, alle de jeg vil definere som teite spørsmålene (men som for meg er helt virkelige) og hva jeg gjør. Selvom jeg ikke helt vet svaret på det siste enda.

Jeg fikk angst da jeg gule sidet telefonnummeret som hadde ringt meg, Haukeland Universitetssykehus. Det kunne bare bety en ting. Vi er et steg nærmere en avgjørelse enn vi har vært tidligere.

Siden jeg aldri tar telefoner fra numre jeg ikke kjenner, ringte jeg opp igjen etter å ha hørt telefonsvareren legen min la igjen. Jeg måtte dog utsette den noen minutter da jeg trengte å psyke meg selv opp. Tilslutt måtte jeg bare ringe for jeg visste at det ikke ville bli noe bedre jo lenger jeg ventet. Han er verdens hyggeligste mann, han legen/kirurgen min. Han vet hva han skal si, og selvom jeg vet at han sikkert sier det til alle, er det litt betryggende. Han kunne fortelle meg at alt er klart. Alle tegninger og modeller og hva enn mer det var, var klargjort. Han har drøftet situasjonen min med guruen i Belgia, en annen håndkirurg lege lenger nord og på flere kongresser han har vært på. Jeg, eller armen min, er tydeligvis en snakkis. De er skjønt enige om en ting alle sammen, de kan hjelpe og mener det vil bli bra.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er ikke redd for selve operasjonen, men jeg er livredd for at jeg skal sitte igjen med en arm jeg faktisk kan vende håndflaten opp med, men med helt ulevelige smerter i et håndledd som ikke har hatt riktig rotasjon på 15 år. Jeg må le litt, for når jeg leser tilbake i gamle innlegg om arm-temaet sitter jeg med akkurat samme tankene nå som da. Som i dette innlegget HER, nederste delen. Som kirurgen min sier, vi vet hva du har, men ikke hva du får. Og det er kun jeg som kan ta avgjørelsen for det er kun jeg som helt vet hva jeg har. Og hvilke plager jeg har. Og det er jo det som er så ille, jeg har egentlig ingen store plager per i dag, så lenge jeg tar forhåndsregler og hensyn. Men man kan ikke vite, for jeg har enda mange år igjen i arbeidslivet og jeg har en skulder som harker.. Så velger jeg ikke operasjon kan det jo hende jeg har ødelagt hele armen/skulderen i en alder av 40. Eller jeg kan leve fint hele livet.. Man vet ikke, for dessverre kan ingen spå fremtiden. 

Nå har jeg roet meg en del siden jeg begynte på dette innlegget natt til fredag, så det blir nok ikke så mørkt og twisted som jeg følte da. Men jeg var virkelig et utskudd etter at legen hadde ringt meg, og jeg tok en grinerunde med meg selv etterpå. Herlighet, jeg grein over alt og ingenting. Heldigvis skulle jeg til N på kvelden, så jeg fikk en hyggelig avveksling fra alle tankene mine.

Jeg har begynt på mailen til legen.

Grunnen til at ting har tatt litt tid, er pga denne guruen i Belgia. Han kan dere lese mer om HER. Meningen har hele tiden vært at han skal komme til Norge og være med på operasjonen min, men han finner aldri tid. Derfor har legen min hijacked en annen norsk lege som har jobbet med håndkirurgi hele sin karriere (han nærmer seg pensjonsalder tror jeg med enda noen år igjen på baken), til å være med i stedet. Så jeg bør nå være i gode hender. Ikke at jeg er bekymret for det. Jeg har jo også vært i narkose en gang allerede så jeg vet at jeg mest sannsynlig vil klare det ganske ok og, hvis jeg skal i helnarkose denne gangen og da.

Så gjenstår det bare å se hva som skjer. Tanken er at når jeg nå sier ja til operasjon (legen vil ikke gå lenger uten at jeg sier go siden det koster såpass mye), vil det gå nogen lunde fort i svingende og jeg vil bli operert i andre halvår av 2014. Dessverre klarte ikke jeg helt å tenke klart på torsdag da jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å ikke grine i telefonen med han, så jeg hadde glemt hele Kinaturen. Men det er noe jeg nevner i mailen jeg skriver, så får vi se.

Heldigvis avsluttet kirurgen med å påpeke telefonsvareren min. Igjen må jeg le litt, for jeg har jo allerede stilt spørsmålstegn ved legen og telefonsvareren i innlegget jeg linker til over. Så det at han kommenterte den var jo helt konge. Og som han sa, han veksler mellom å bli skikkelig irritert og synes det er gøy. I tillegg sa han at det virker så ekte, og det er jo hele meningen min. Siden jeg ikke tar telefonen ved ukjente numre er det nok en hel del mennesker i dette land som har måttet høre den både en og to og tre ganger. Noen legger i tillegg igjen hyggelige telefonsvarere der de ler av svareren min. For meg var det hvertfall gull verdt at han lo litt av den, for da kunne jeg også le litt og glemme grininga.

Sannhetens øyeblikk!

Avslutningsvis vil jeg si at det jeg syns er værst, eller trist, eller hvordan jeg skal si det, med det her er at i 15 år har dette vært en del av meg. I 15 år har jeg levd med en skjevhet i armen som har fått en hel skoleklasse til å gapskratte så høyt at de nesten datt av stolen, en skjevhet som har fascinert folk jeg har møtt som har påpekt det fordi det er noe de ser en gang i livet, en skjevhet som har vært et skikkelig partytriks. Det er akkurat som jeg avslutter et kapittel i livet og går videre. Forhåpentligvis til noe bedre.

Som dere sikkert skjønner så har jeg tatt valget om å gå for operasjon, så får jeg ta det som kommer når det kommer.

Og hvis dere lurer på hele historien bak denne skjeve armen, finner dere den HER.

Remember you love me!

Sliten.no

Huff, jeg begynte på dette innlegget på mandag, men rakk aldri å fullføre, derfor blir det en del mandag, og litt onsdag..

God mandag og god ny start på denne uka. Personlig så skal jeg på jobb om noen timer, så driver å psyker meg opp til en uke full med jobbing. Arbeidsuka blir liksom litt lenger når det venter en arbeidshelg i enden i stedet for en frihelg. Men jeg kan glede meg stort over at det er den siste arbeidshelga før jeg går på ferie. Bare tre uker igjen nå, har sakte, men sikkert begynt en countdown!

Den passerte helga har jeg gjort minst mulig. På fredag var jo sommerfesten med jobben. Kommer eget innlegg om det seinere. Egentlig sa de at bilder på face ikke var greit, men ingen sa noe om bloggen, så kanskje jeg kan sno meg litt unna. Vi får se når den tid kommer. En liten smakebit:

Lørdag gikk til å kose seg foran tv'n med diverse filmklassikere. Jeg hadde ikke akkurat lagt inn veldig mange planer for jeg hadde regnet meg at jeg kom til å være ganske redusert, men heldige meg, var ikke nærheten av redusert. Søndag skjedde det heller ikke veldig mye. Jeg ble nok veldig grepet av lørdag og helga er den sløveste jeg har hatt på lenge. Men innimellom er det jo ganske viktig å ikke gjøre noen ting. Jeg mener, det er jo bare tre uker til ferie.

Nå er det ganske så greit å bruke ordet kveld og jeg gleder meg til å krype til sengs. Så nå multitasker jeg litt for å få skrevet noen ord til dere. I går og i dag gikk jeg over arbeidstid for å få unna litt arbeidsmengde, og jaggu tror jeg at jeg er ajour nå. Så man kan trygt si at mine to siste dager har bestått i jobb og slaraffenliv i sofaen vel hjemme igjen. Må si jeg gleder meg høyekstatisk til mandag.

I morgen har jeg heldigvis fri, og planen er å ligge hvertfall litt frempå. Så må jeg prøve å bruke formiddagen på alt jeg hadde planlagt i dag. På kvelden, eller til middag egentlig, er jeg bedt til N på middag. Kjenner at det skal bli superkjekt. Jeg savner jo henne masse på jobb.

Men nå skal jeg gjøre unna dagens rocking. Jeg henger skikkelig bakpå med det i dag. Tydeligvis kjempesliten :P

Ha en flott uke videre, så kommer festen snart. GOD NATT!!!!

Remember you love me!