Denne sommeren er det 15 år siden jeg datt av trampolina og brakk armen min. I 15 har har jeg levd med en høyrearm som har en feilstilling på 30%. En høyrearm jeg ikke kan vende håndflata opp med. En høyrearm jeg har lært å leve med, en høyrearm som er en del av meg.
På torsdag ringte telefonen, Haukeland Universitetssykehus. Telefonen jeg egentlig har venta på, men har vært glad for at ikke har ringt. Jeg har kunnet dytte unna det jeg vet kommer, det som er uunngåelig. Det er tid for å ta en avgjørelse.
Dette innlegget vil bli alt annet enn muntert og gledelig. Det vil bli fylt med alle tankene mine, alle de jeg vil definere som teite spørsmålene (men som for meg er helt virkelige) og hva jeg gjør. Selvom jeg ikke helt vet svaret på det siste enda.
Jeg fikk angst da jeg gule sidet telefonnummeret som hadde ringt meg, Haukeland Universitetssykehus. Det kunne bare bety en ting. Vi er et steg nærmere en avgjørelse enn vi har vært tidligere.
Siden jeg aldri tar telefoner fra numre jeg ikke kjenner, ringte jeg opp igjen etter å ha hørt telefonsvareren legen min la igjen. Jeg måtte dog utsette den noen minutter da jeg trengte å psyke meg selv opp. Tilslutt måtte jeg bare ringe for jeg visste at det ikke ville bli noe bedre jo lenger jeg ventet. Han er verdens hyggeligste mann, han legen/kirurgen min. Han vet hva han skal si, og selvom jeg vet at han sikkert sier det til alle, er det litt betryggende. Han kunne fortelle meg at alt er klart. Alle tegninger og modeller og hva enn mer det var, var klargjort. Han har drøftet situasjonen min med guruen i Belgia, en annen håndkirurg lege lenger nord og på flere kongresser han har vært på. Jeg, eller armen min, er tydeligvis en snakkis. De er skjønt enige om en ting alle sammen, de kan hjelpe og mener det vil bli bra.
Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er ikke redd for selve operasjonen, men jeg er livredd for at jeg skal sitte igjen med en arm jeg faktisk kan vende håndflaten opp med, men med helt ulevelige smerter i et håndledd som ikke har hatt riktig rotasjon på 15 år. Jeg må le litt, for når jeg leser tilbake i gamle innlegg om arm-temaet sitter jeg med akkurat samme tankene nå som da. Som i dette innlegget HER, nederste delen. Som kirurgen min sier, vi vet hva du har, men ikke hva du får. Og det er kun jeg som kan ta avgjørelsen for det er kun jeg som helt vet hva jeg har. Og hvilke plager jeg har. Og det er jo det som er så ille, jeg har egentlig ingen store plager per i dag, så lenge jeg tar forhåndsregler og hensyn. Men man kan ikke vite, for jeg har enda mange år igjen i arbeidslivet og jeg har en skulder som harker.. Så velger jeg ikke operasjon kan det jo hende jeg har ødelagt hele armen/skulderen i en alder av 40. Eller jeg kan leve fint hele livet.. Man vet ikke, for dessverre kan ingen spå fremtiden.
Nå har jeg roet meg en del siden jeg begynte på dette innlegget natt til fredag, så det blir nok ikke så mørkt og twisted som jeg følte da. Men jeg var virkelig et utskudd etter at legen hadde ringt meg, og jeg tok en grinerunde med meg selv etterpå. Herlighet, jeg grein over alt og ingenting. Heldigvis skulle jeg til N på kvelden, så jeg fikk en hyggelig avveksling fra alle tankene mine.
Jeg har begynt på mailen til legen.
Grunnen til at ting har tatt litt tid, er pga denne guruen i Belgia. Han kan dere lese mer om HER. Meningen har hele tiden vært at han skal komme til Norge og være med på operasjonen min, men han finner aldri tid. Derfor har legen min hijacked en annen norsk lege som har jobbet med håndkirurgi hele sin karriere (han nærmer seg pensjonsalder tror jeg med enda noen år igjen på baken), til å være med i stedet. Så jeg bør nå være i gode hender. Ikke at jeg er bekymret for det. Jeg har jo også vært i narkose en gang allerede så jeg vet at jeg mest sannsynlig vil klare det ganske ok og, hvis jeg skal i helnarkose denne gangen og da.
Så gjenstår det bare å se hva som skjer. Tanken er at når jeg nå sier ja til operasjon (legen vil ikke gå lenger uten at jeg sier go siden det koster såpass mye), vil det gå nogen lunde fort i svingende og jeg vil bli operert i andre halvår av 2014. Dessverre klarte ikke jeg helt å tenke klart på torsdag da jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om å ikke grine i telefonen med han, så jeg hadde glemt hele Kinaturen. Men det er noe jeg nevner i mailen jeg skriver, så får vi se.
Heldigvis avsluttet kirurgen med å påpeke telefonsvareren min. Igjen må jeg le litt, for jeg har jo allerede stilt spørsmålstegn ved legen og telefonsvareren i innlegget jeg linker til over. Så det at han kommenterte den var jo helt konge. Og som han sa, han veksler mellom å bli skikkelig irritert og synes det er gøy. I tillegg sa han at det virker så ekte, og det er jo hele meningen min. Siden jeg ikke tar telefonen ved ukjente numre er det nok en hel del mennesker i dette land som har måttet høre den både en og to og tre ganger. Noen legger i tillegg igjen hyggelige telefonsvarere der de ler av svareren min. For meg var det hvertfall gull verdt at han lo litt av den, for da kunne jeg også le litt og glemme grininga.
Sannhetens øyeblikk!
Avslutningsvis vil jeg si at det jeg syns er værst, eller trist, eller hvordan jeg skal si det, med det her er at i 15 år har dette vært en del av meg. I 15 år har jeg levd med en skjevhet i armen som har fått en hel skoleklasse til å gapskratte så høyt at de nesten datt av stolen, en skjevhet som har fascinert folk jeg har møtt som har påpekt det fordi det er noe de ser en gang i livet, en skjevhet som har vært et skikkelig partytriks. Det er akkurat som jeg avslutter et kapittel i livet og går videre. Forhåpentligvis til noe bedre.
Som dere sikkert skjønner så har jeg tatt valget om å gå for operasjon, så får jeg ta det som kommer når det kommer.
Og hvis dere lurer på hele historien bak denne skjeve armen, finner dere den HER.
Remember you love me!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar