~Remember you love me~

Jeg får skrive et kort innlegg på et forståelig språk for oss alle. Som delvis inneholder det samme. For jeg ser jo at når jeg snur det, så gir det egentlig ikke den samme meningen. Haha. Det er nesten komiskt. I dag er det mandag, ny uke, nye muligheter. Det har ikke skjedd så mye i helgen, annet enn shopping. Og nå er det ny jobbuke, der jeg har sein uke. I tillegg skal jeg jobbe overtid på fredag fordi det er siste fredag før påske. Så begynner jeg 0800 og er ferdig 2230. Jeg kommer til å være dass, i tillegg til at jeg har søndagen. Sukk. Arbeidslivet er hardt altså! Som jeg har nevnt så altfor mange ganger før, så skulle jeg ønske at jeg var 6 år og hadde null bekyringer. For voksenlivet er ikke så kjekt alltid. Og i disse dager spesielt. Jobbsøking og fremtiden tar nesten livet av meg. Mamma maser og maser, og jeg begynner å bli lei. Men jeg kan ikke flytte ut så lenge jeg ikke har penegr til å betale den fordømte husleia. Og jeg mener, det er ikke meg hun burde bekymre seg for. Og ja, jeg ser poenget og hvor hun vil hen. Men det er aldri lett det her. Sukk. Og det er jo så mange trinn i denne prosessen. Og jeg kommer meg ikke gjennom trinn 1 en gang. Da er det håp for fremtiden liksom. Så shit altså! Livet er hardt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal føle meg som en dass når det er snakk om det her. Men mamme er verdens flinkeste til å få meg til å føle meg som nå. Og det er ingen god følelse. Jeg skjønner ikke, for jeg tror ikke det samvittigheten min heller. Som regel så er den bare god, og jobber for meg og ikke mot meg. Nå er det hverken eller! Sukk! Jeg kjenner at jeg skal trøsteshoppe litt i morgen! Gjøre som Blair i GG og kjøpe meg et par sko! Ha! For det har jeg i hvertfall bruk for. Nei, du.. Livet er hardt! Kom Volvo, kom! Så jeg slipper å tenke på sånne vanskelig fremtidsproblemer! Akk! Og ve! Livet er hardt! Vi blogges, nå kommer Volvo snart, jeg bare føler det på meg!