Morgenstund har ikke gull i munn

I dag våknet jeg halv ni. Jeg tror det er rekord, sånn sett bort i fra når jeg har vekkerklokka på. Og jeg stod jo så klart opp til sol, noe som absolutt ikke passet til formen, hva jeg følte eller hvordan jeg ville at dagen skulle være. Jeg skulle ønske det var mørke tunge regnværsskyer og at Tor med hammeren holdt på sitt langt der oppe. Det hadde liksom vært så mye bedre til sinnstemningen min. For det fine været er bortkastet når jeg ikke en gang lenger merke til det. Og verre skulle det bli. For mens jeg ventet på at egget skulle koke, klarte jeg å poppe meg full av ostepop, og jeg ba høyt om at det skulle stå en cola i kjøleskapet. Noe det jo såklart ikke gjorde. Også endte jeg opp med smør på brødskiva, jeg har ikke spist smør på brød på evigheter. Snakk om å synke dypt. Det verste er at jeg ikke har dårlig samvittighet. Og det er litt rart rart da jeg vanligvis veit at jeg får dårlig samvittighet for sånne ting. Men mulig det har noe med at jeg allerede har en klump liggende i magen som ikke vil vike for noe. Den viker ikke for gode bøker en gang, og da er det seriøst noe galt. Det er den samme klumpen som du har når har gjort noe du absolutt ikke burde gjort, og du vet det. Den klumpen som legger seg rundt innvollene og ligger der bare for å minne deg på det gale som du har gjort som var galt. Og for hvilke reaksjoner du vil når folk får vite det. Og denne gangen har jeg faktisk ikke gjort noe galt. Og det er det som er så dårlig gjort. At jeg skal ha denne klumpen for noe som egentlig ikke angår meg i det hele tatt. I dag tidlig etter at jeg våknet supertidlig, fikk jeg et akutt behov for å skrive i dagboken min. Og gjett hvor den lå, PÅ LOFTET HOS BESTEMOR! Sukk. Da jeg flyttet hjem fra Gjøvik endte den der sammen med resten av shitet, så mens mamma var og hentet bestemor i Eidsvoll, snek jeg meg opp og låste meg inn. (Bestefar var hos legen takk gudsjelov). Og hentet min diary på loftet og kom meg hjem, før noen i det hele tatt merket at jeg hadde vært borte. men det hjalp egentlig ikke å skrive, det eneste det vil gjøre er at jeg om mange år kan gå tilbake å lese hva jeg tenkte og følte. Og gad hjelpe meg, jeg kommer til å være skremt over meg selv. Men det var det jeg følte og tenkte akkurat da, og med tanken på styrken og størrelsen til denne klumpen skal det være det jeg tenker og føler en lang stund. Og hva er det jeg tenker, jo jeg er først og fremst irritert. Jeg er veldig flink til å alltid reagere med sinne. Og det er retten og sletten fordi jeg griner av alt. Og hvis jeg blir sint kan det hende at jeg for en liten periode skal klare å stagge tårene mine. Men som oftest går ikke det, da tårene renner like mye om jeg er trist, sint eller retten og sletten har sett en trist film. Som Titanic og Dagboken. Og hver gang føler jeg meg like dum. Uff. Jeg trodde det skulle hjelpe å komme på jobb, for som oftest gjør det det. Men som oftest klarer jeg jo å legge bort det vonde og, men i dag klarer jeg ikke. Det går bare ikke, og det er helt pyton. Sukk! Jeg ber og håper at det ikke blir sittende for lenge, for jeg kan ikke gå rundt i denne døsen jeg går rundt i nå. Det funker ikke, hverken for meg eller de rundt meg. Frels meg fra det onde!