Jeg har besteget Stoltzekleiven

Eller Stoltzen som mange kaller den på folkemunne, gikk jeg sammen med Kristine i går 1. september, og jeg er meget stolt av meg selv for å i det hele tatt ha overlevd. Jeg hadde sett for meg mange mange trapper rett opp, men det var ikke i nærheten av å være det. Vi gikk på kryss og tvers bare oppover, på naturlige steintrapper og andre steiner. Ikke snakk om noen stryktur eller symmetri. Her var det bare å følge på.

Vi startet omtrent ved Sandviken sykehus, der hvor den gule sirkelen er, men litt lenger ned i gaten så litt lenger å gå enn fra sykehuset. På dette bildet har jeg ikke zoomet inn, så avstanden vi har gått er ganske reel. Når jeg tok dette bildet var vi omtrent halvveis. Eller noe Kristine tror er halvveis, der hvor den oransje båren står. Da var det på tide med et litt lengre stopp enn jeg hadde hatt tidligere. Og jeg var sliten. Jeg var sliten allerede før vi begynte på Stoltzen. Fordi vi gikk og gikk og gikk før vi endelig kunne begynne. Veldig urutt. Burde vært parkeringsplass rett ved der den begynner slik at folk kan kjøre til døren. Det hadde vært nais. For det var virkelig maaange mennesker ute i Stoltzen denne dagen. Og vi ble passert, eller jeg og da inkluderer det Kristine, av alle som kom bakfra til vi kom til toppen. For jeg orker ikke ha pesende mennesker i nakken når det går tregere med meg enn dem. Men det gikk da fin fint.

Her skal jeg begynne på de siste fire trappene tror jeg det var. Og det er da type tre minutter fra toppen hvis du går greit. Jeg praktisk talt krabbet opp de siste trappene, ikke fullt på knærne, men nesten. Og da jeg kom opp den siste trappen, var det pitte litt igjen med steinklatring, da var beina mine seigmenn. Kristine og Molly har allerede tatt den første trappen. Og fordi jeg syns Molly ser så utrolig søt ut på dette bildet har jeg med mine ekstremt begrensende kunnskaper forstørret denne delen litt.

Jeg så slik ut før jeg begynte på trappene, knallrød og übersvett! Jeg var veldig fornøyd med å komme på toppen og endelig kunne sette meg ned bare for en lite øyeblikk på en ordenlig krakk. Jeg hadde jo sett stein på stein på stein den siste lille timen.

Men utsikten var det ingenting å si på, veldig flott.

Selvom du ikke ser så veldig mye av den akkurat her. Jeg orket nemlig ikke finne et bedre sted enn der jeg satt så fint. For jeg så nemlig slik her ut:

Veeeeeldig dårlig bilde, men jeg orket ikke begynne å prøve å ta et bedre for jeg så seriøst ikke ut! Akk!

Molly derimot, hadde masse energi og så like bra ut da hun kom på toppen som før hun begynte. Noen ganger er verden så urettferdig altså.

Det aller beste med alt det her, er dagen derpå, altså i dag, for jeg kjenner nesten ikke at jeg har gått Stoltzen. Jeg er litt småstøl i noen rumpemuskler, på innsiden av låren, i leggen foran og bak og litt i magen. Men jeg er ikke på langt nær så støl som jeg trodde jeg kom til å bli. Og det var veldig kjekt ettersom jeg skulle jobbe i dag og i morgen.

Helt til slutt noen fakta om Stoltzen bare for å virkelig kunne vise dere hva jeg har vært gjennom:

"Stoltzekleiven opp" går gjennom skogen til høyre over huset, før den svinger mot venstre opp mot Sandvikspilen på toppen midt i bildet.

Starsted: Fjellveien

Høyde startsted: 65 m.o.h.

Målgang: Sandvikspilen

Høyde målgang: 379 m.o.h.

Lengde: 910 meter

Stigning: 34,5 %

Underlag: Steintrapper

Hvert år i september arrangerer de Stoltzekleiven opp, da løper/jogger de som deltar opp. Rekorden for menn er på 08.13. Jeg har ikke sjans i havet til å ever slå denne rekorden! Haha!

(Bilde og informasjon fra Wikipedia)

Remember you love me!