Livets små mysterier

Husets katt, en jentekatt ved navn Shakira, dukker stadig vekk opp nede her hos meg. Ja, når jeg kommer hjem fra jobb, sitter hun gjerne oppe ved veien og venter, eller hun sitter litt lenger nede og venter. Og alltid mens hun venter mjauer hun den mest sårbare mjauinga jeg tror jeg har hørt en katt mjaue noen gang. Det er vondt rett og slett, ørene mine verker og det er nesten synd å la henne være igjen ute. Derfor har jeg tørrfor stående, slik at når hun mjauer og syns så synd på seg sjæl, gir jeg henne litt mat og hun er såre fornøyd. I dag satt hun i karmen på vinduet mitt i stua og mjaua. Jeg hører henne helt gjennom vinduet. Sykt. Men akkurat da ignorerte jeg henne, og tenkte: jaja, hun lever nå i hvertfall. For halv tre i natt våknet jeg av en skikkelig kattefight utenfor. Det var helt sykt høy mjauing og det ga seg aldri heller. Det er helt sikkert den svarte, hårete katta jeg har sett ved en tidligere anledning. Skummel var den nesten. Men uansett, tilbake til tørrforet, jeg har to plastskåler stående utenfor, en til mat og en til vann (noe hun sjelden vil ha). De har by the way stått fulle av regnvann en uke eller noe nå da Shakira ikke har vært og se, men for noen dager siden dukket hun opp igjen med den såre mjauinga si, og jeg fant litt mat til henne. Dagen derpå var både maten og skålen borte, og den var ikke å se noen steder. Litt merkelig det der, ettersom det er helt vindstille i byen for tiden. Og vanligvis hvis den har blåst bort ligger den et annet sted da den har gått an i noe annet og stoppet på sin ferd. Så da måtte jeg tå i bruk den andre skålen som stod ute, og i går var jammen meg den også forsvunnet på mystisk vis. Så da måtte jeg finne frem en helt ny en. Jeg tror Shakira (eller den skumle katten) har tatt med seg hele skåla med mat og gjemt unna. For seriøst, den er borte. Så heretter tror jeg at jeg må gi Shakira mat inne, så lenge hun holder seg ved sidna døra så jeg ikke har kattehår i hele leiligheten, for det er liksom ikke lov det!