Dagene som flyr sin gang

I dag er det 5 år siden bestemor døde, så i dag har jeg vært ute hos tante Tove på middag til minne om bestemor. Tent masse lys og ventet på at hennes gamle lampe skulle begynne å gynge. Ikke det at jeg egentlig er noe overtroisk av meg. Men det var kjempekoselig. Alle tantene mine var der, og de mimret masse om gamle dager. Jeg elsker å høre slike gamle historier og pappa og søsknene hans. Og plutselig dukker det opp gamle minner der jeg er med. Ah, elsker sånne stunder. Kunne sitti sånn i en evighet, synd jeg ikke vet hvem alle menneskene er da slekta er gigasvær. Tenker også at jeg og burde hatt 5 søsken, det hadde vært liv i leier'n det. Hehe.

For 5 år siden døde som sagt bestemor, av kreft. Jeg husker hvor jeg var da jeg fikk vite at hun var dårlig, og hvor jeg var da hun døde. Det er helt rart, men noen ting husker man. Og ironisk nok var jeg på fotballkamp begge gangene. Den gangen Jon Erik spilte for junior/rekruttlaget til Turn. Det er fem år siden. Herlighet, det skjer mye på fem år. Likevel føles det egentlig som flere tiår siden, og ikke bare fem.

Denne tenksten her skrev jeg (på spacet mitt opprinnelig) dagen før bestemor døde og siste gangen jeg så henne, gravd litt i arkivet og syns den fortjener å komme frem igjen nå:

Kjære bestemoren min!

Skrevet 6. august 2006 av linntherese87

Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne.. kanskje med: ikke vær syk mer, men faktum er at det er ikke noe hverken du eller jeg kan gjøre med den. den er der og går ikke sin vei. den vil aldri gå sin vei. men du vil, pga av den. den ødelegger deg så du ikke vil leve lenger. og når jeg ser på deg så skjønner jeg. jeg og vil du skal dø nå. ikke mer smerte, hverken for deg eller alle oss andre. det har gått så alt for fort, siden pappa fortalte meg at du hadde den. og at den aldri ville gå bort. det var i midten av juni og nå, i begynnelsen av august, orker du snart ikke mer. jeg beundrer deg. du holder fast til livet til alle er der, og nå er alle her.. du kan slippe taket nå, kjære bestemoren min! det var så deilig å se deg så fin i sommer, du var så blid og med, men denne helgen så jeg at du har forandret deg. du har fått blikket.. blikket som ikke kan forklares. det bare er der. jeg håper og tror at du satte pris på at jeg kom og besøkte deg, selvom jeg veit du har uttalt at du ikke vil ha så mye besøk. men vi og må få lov til å si hadet. selvom jeg ikke helt vet hvordan man gjør det. jeg har i dag sett deg i live for siste gang og det tar snart livet av meg! på fredag gikk jeg inn i et helvete, et helvete der titanic møter pearl harbour, leonardo dicaprio møter josh hartnett, og aldri før har jeg vært så stolt av meg selv. jeg prøvde så godt jeg kunne å holde tårene tilbake, slik at du ikke skal huske meg som den sippehøna.. hehe.. men jeg ville heller ikke at du skulle bli så lei deg fordi jeg var lei meg, også ville jeg bare huske deg som lei deg. men i dag var jeg inne hos deg i to minutter og på de to minuttene syns jeg vi fikk sagt det vi ville si, selvom vi ikke akkurat sa så mye. jeg strøyk deg over ditt høyre kinn og du syns jeg var så kald og god så jeg la den andre hånda mi på ditt andre kinn og du holdt rundt dem mens du lukket øynene. jeg vil alltid huske dette øyeblikket. jeg veit ikke hvor jeg skal slutte dette.. men kjære bestemoren min, mens du ennå er i live, du aner ikke hvor glad jeg er i deg!

ditt barnebarn linn therese

God natt!