De store avgjørelsene i livet og panikk

Jeg har funnet ut at jeg er fullstedig kapabel til å få panikkanfall når det gjelder noe stort. Heldigvis skjer der ikke ofte, for jeg har ikke tatt så mange store avgjørelsene i mitt liv. I hvertfall ikke det jeg vil kalle stort. Stort i dette omfanget kan være så mangt, la oss derfor ikke gå inn på det akkurat nå. Det slo meg her om dagen at jeg faktisk har opplevd dette før. For som jeg skrev sist fikk jeg litt angst ang den leiligheten. Og når jeg tenkte meg om har det skjedd før. I fjor da jeg drev å søkte jobb i Bergen.

Da jeg gikk ut igjen etter mitt andre jobbintervju samme dagen i Bergen i fjor, fikk jeg fullstendig panikk. Jeg var kvalm, det gikk rundt for meg og jeg kunne begynt å stortute der og da. Mange vil kanskje ikke si at det er det, men jeg vil kalle det et mildt anfall av panikk som vil gå over, ikke noe vedvarende. Hvorfor hadde jeg panikk?? Jo, fordi det plutselig gikk opp for meg at jeg mest sannsynlig kom til å flytte til Bergen. Uten egentlig å ha valget. Jeg tror egentlig det var veldig in-the-heat-of-the-moment-greie, men likevel. Det gikk retten og sletten rundt for meg. Heldigvis for min del fikk jeg en telefon i bilen en liten stund etterpå om at jeg kunne komme til intervju på Kløfta (som er sånn ca 15 min fra hjemme på Dal). Og det gjorde hele dagen min. Da var det slutt på panikk og anfall. Det var det eneste som skulle til. Det å ha følelsen av å ha et valg. Det var aldri snakk om at jeg ville jobbe der, ikke ble jeg tilbud jobben heller, noe som egentlig var helt greit.

Men det jeg skal fram til da er at jeg tror jeg fikk litt panikk på mandag. Uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Og jeg hadde panikk helt til han selgeren ringte meg og jeg sa jeg gjerne vil at noen mer sakkyndig også skal se på leiligheten. Da roet jeg meg liksom litt. Men om du trodde det var slutt der så er det ikke det altså. For jeg er ett veldig følelsesfullt menneske. Noe som egentlig ikke er noe greit i dete hele tatt. Litt følelser; ja, takk! Alt det jeg føler; nei, takk. Jeg føler alt for mye over alt for mye. Det er helt forferdelig. Jeg kan grine av den minste lille ting. Også er det plutselig situasjoner der jeg overrakser meg selv. Men det kan ha noe med at jeg er profesjonell. Uansett, jeg får vondt av mangt og noen ting går virkelig hardt innpå meg. Jeg gråt siste timen av Titanic og følte meg SÅ dum der jeg satt i stuen hjemme hos en venninne. Dette er mange år siden, men jeg har ikke sett Titanic siden. Hvis du ser bort i fra den gangen jeg kom hjem til samme venninne og hun satt og så Titanic. Da så jeg plutselig siste timen en gang til. Jeg gråt ikke fullt SÅ mye den gangen, men.. Jeg er veldig bevisst når jeg ikke velger den filmen. Never again! Nå skal det jo sier at Titanic er en trist film på slutten, men det unnskylder ikke meg som får klump i halsen og tårer i øynene av å tenke på to spesielle ting fra slutten. 1. Ekteparet som ligger på sengen med 10 cm vann på gulvet. Han kysser sin kone på hodet. 2. Moren som får sine to barn til å sove slik at de skal sove når de dør. Det er jo helt forferdelig.

Men ikke helt poenget. Når jeg tenker på å flytte fra min leide leilighet, som faktisk liker ganske godt, tenker jeg på pappa som har kjørt all den fine veden hit slik at jeg ikke skal fryse om vinteren (som bestemor og bestefar har brukt tid på å legge i sekker) og på de nye gardinene mine som faktisk ikke kommer til å passe i en evt ny leilighet med store vinduer (som mamma har betalt og bestemor sydd). Dette er sånne ting som gjør meg vondt, av en eller annen grunn. Jeg er et rart menneske når det gjelder disse følelsene, for jeg har null kontroll. Men når det er sagt er det jo ting som jeg ikke er helt fornøyd med her også. Sånne ting som ikke er så store, men de spiller en rolle. Men jeg liker meg faktisk her. Men jeg kan jo ikke fortsette å leie for evig og alltid. Det er jo ingen økonomi i det i det hele tatt. Dessverre. Og som den fornuftige 24-åringen som jeg er, skjønner jeg jo hva som kommer next.

Jeg vil helt til slutt bare nevne, for å vise at det faktisk går an, jeg kjøpte bilen min helt selv. Uten at pappa så den eller noen andre bilkyndige for dem saks skyld, og der har jeg ennå ikke gått på en smell. Og den kostet jo litt. Men hu Petunia går som ei klokke.

Remember you love me!