Advarsel: syteinnlegg
Jeg har aldri hatt direkte vondt i skulderen min før, men nå har jeg vondt!!
Det begynte i går kveld/ettermiddag, en gang etter at jeg kom hjem fra jobb og hadde spist middag. Jeg har vondt i skulderen min. Jeg har hat en fin dag på jobb, jeg har fylt bensin etter jobb og har spist middag. Hva er det som skjer. Jeg skjønner ingenting. Jeg blir sittende litt i stua og se på TV. Har jo tatt opp så mye gøy. Etterhvert kjenner jeg at skulderen ikke er helt god. Jeg har dager der skulderen ikke er bra. Det kan være dager jeg har løftet litt forkjært på jobben, dager jeg har sovet for mye og for lenge på høyre side, og jeg tenker at dette går over. Det pleier det etter en natts god søvn. Det er jo bare et plagsomt ubehag, som sier at i dag har jeg presset skulderen min litt langt.
Når jeg sitter i ro kjenner jeg ikke vondtene i skulderen min. Men når jeg skal gå å legge meg og jeg strekker litt for å prøve og myke opp skulderen min, AU! Jeg klarer nesten ikke få den over hodet. Det gjør så vondt. Så lenge jeg holder armen ned og gjør normale ting går det greit, men jeg kjenner at hver gang jeg bruker muskler, kjennes det i skulderen. Skulle dro jævelen satt på skulderen min og dytta 10 000 nåler inn samtidig. Jeg kommer meg i seng, tenker jeg skal lese litt før jeg sovner da jeg ikke egentlig kjennes trøtt. *Skrur på lampa mi* F***, pæra røyk jo i går, det hadde jeg glemt. Og det er en sånn liten miniminimini pære, så no way jeg at jeg har en slik en liggende. Jeg får bare inn den store lampa fra stua. Okey, det var dumt for jeg kjenner det i skuldra. Men det hjelper bare jeg får lagt meg. Jeg leer ikke på skulderen, jeg kjenner ingenting.
Konstant denne natta ligger jeg på ryggen. Jeg kan jo ikke ligge på den vonde skulderen, det har jeg ikke kunnet gjort siden jeg ble operert, og hvis jeg ligger på venstre side blir høyre skulder liggende i "løse" lufta og det gjør vondt. Jeg må innse det, jeg må ligge på ryggen. Heldigvis for meg er jeg glad i å ligge på ryggen. Jeg sover best da. Dette minner meg om da jeg hadde gips på armen, da og lå jeg kontant på ryggen. Kan ikke si det er hyggelige minner.
Når jeg våkner i dag kjennes skulderen ok. Helt til jeg "løfter" meg opp på den. Vel, det gikk ikke. Det blir med andre ord ingen push-ups med det første. Jeg går på do, jeg fungerer bedre enn i går, men skulderen er fortsatt vond. Alle bevegelser jeg gjør som innebærer å bruke skulderen gjør vondt. Jeg ser ut som en kråke når jeg går ut av senga, som typiskt nok er høyre side. Godt jeg har fri i dag. Jeg lager meg en skive, innser at jeg må på butikken seinere for å kjøpe brød. Det gjør vondt når jeg strekker meg etter melkeglasset for å drikke av det. Jeg gjør avstanden kortere.
Da jeg la meg i går, kom tankene. For første gang (på ordentlig, for jeg har jo tenkt tanken før og) skjønner jeg at jeg ikke kan bli i jobben min for lenge. Jeg har ikke skuldre til det. Jeg er nødt til å tenke på fremtiden og hva jeg skal gjøre. Jeg har jo nevnt tidligere at jeg kunne tenke meg å begynne å studere igjen, men at logistikken er vanskelig. Vel, kanskje jeg heller må begynne å tenke at det er fremtiden min det gjelder og hvorvidt jeg har fungerende skuldre eller ikke når jeg blir 30. For det er jo en fakta at jeg aldri har slitt med skuldrene mine før jeg begynte å jobbe som sykepleier. Hadde jeg visste det da jeg tok utdanninga mi, hadde jeg aldri tatt den. Og jeg mener, jeg begynte å få trøblete skuldre allerede i august/september (og jeg begynte å jobbe 1. juni). Jeg har jobbet hos Jetpak i 5 år før jeg begynte på sykehjem, og jeg har aldri hatt noe som helst problem, og det var mye lagerjobb, tungt arbeid. Og jeg har vært drillpike i 11 år. I går kom jeg meg så vidt gjennom den ene marsjen for jeg hadde så vondt (ja, jeg gikk gjennom den ene marsjen fordi jeg kvelden i forveien trodde jeg hadde glemt den, merkelig hva man tenker på etter at man har lagt seg).
Nå når jeg skriver dette skjønner jeg også en annen ting, hvis jeg våkner i morgen og skulderen min er likedan, kan jeg ikke dra på jobb. Da har jeg ingenting der å gjøre, for jeg får ikke gjort noen ting. Det er også mulig jeg må karre meg tilbake til fastlegen og be på mine knær om nye bilder. For det kan jo ikke være meningen at det skal være slik som dette.
Kjære du legen som avviste meg sist gang!
Selvom bildene mine den gang var fine, er ikke alt som det skal være. Det kan ikke være meningen at skuldra mi skal være så vond som dett. Jeg mener, jeg malte huset utenpå sammen med pappa i september, jeg kjente ingenting, jeg malte lister sammen med pappa da han var her sist, jeg kjente ingenting. Men så, uten at jeg vet hva jeg har gjort for å fortjene dette, har jeg så vondt i skuldra som aldri før. Jeg er ikke hypokonder, har nesten ikke gått til lege i mitt liv, og derfor må jeg si at det føles utrolig urettferdig og bli avfeid med at "bildene dine er fine." Jeg datt av en trampoline da jeg var 11 (greit, det var litt mye styr rundt det, men det var absolutt ikke min feil), men da var jeg på sykehuset og det var de som fulgte meg opp. Så brista jeg den andre armen en vinter, men det var inn, gips i fire uker og ferdig (men det var og Stensby). Så var jeg hos fastlegen min den gangen jeg hadde det utrolig stygge utslettet rundt munnen, som vanlig reseptfritt kortison ikke ville ta, også var jeg der den gangen høyre armen min var rar og jeg ikke kunne skjønne noen ting, men det gikk liksom bare over av seg (og det skal si, plutselig fikk jeg synlige blodåren på høyre). Okey, også var jeg der da jeg var så sliten en periode og trodde jeg kanskje manglet B12 (det gjorde jeg ikke, jeg manglet ingenting). Jeg kan ikke akkurat si at dette er mye.
Vel, du kan ta det med ro, jeg kommer ikke tilbake til deg. For du hører ikke på meg, på hva jeg har å si. Jeg skjønner det at man ikke skal operere folk i hytt og pine når det tilsynelatende er greit, men det er jo ikke greit. Ikke på langt nær greit. Og det prøvde jeg å fortelle deg, men du hører ikke etter. Det er dårlig kirurg det.
*
Ah, jeg blir bare irritert. Får krysse fingrene for at jeg får innkallelse til HUS snart. Kanskje jeg kan snakke med han legen om det der. Han skjønner kanskje litt mer hva jeg snakker om siden han er ekspert på det som i utgangspunktet gjør at jeg får vondter i skulderen.
Nå spør dere dere sikkert om hvordan jeg har kunnet blogge, vel det er så enkelt som at jeg ikke bruker skulderen når jeg skriver. Og dermed gjør det ikke vondt. Nå derimot skal jeg legge fra meg alle sure miner (som om det går når vondtene forfølger meg) og ta en dusj. Herlighet, gleder meg til å se det scenarioet. Ikke sikkert det kommer til å gå rundt i det hele tatt.
Vel.... Vi snakkes på den andre siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar