I slutten av mars hadde Stine og jeg (endelig) fått bestilt tur til Praha. Tilbake til gamle strøk. Vi har egentlig snakket om dette siden vi hadde siste praksisen vår der i 2009, så man kan vel nesten si at det var på tide i 2015 å dra tilbake. Det hvertfall ikke jeg tenkte på, som sikkert ikke Stine tenkte på heller, er at etter nesten 6 så er det flere fallgruver. Men det kommer vi tilbake til. Jeg velger å dele Prahaturen opp siden første dagen byr på en helt egen historie som jeg rett og slett skal skrive ned hele av for å ha den svart på hvitt.
26. mars:
Jeg står opp tidlig. Flyet vårt går til Praha kl. 0930, Jeg skal sitte på med pappa som skal på jobb. Siden han skal hente diverse mennesker underveis, reiser vi hjemmefra ca. 0630. Det er komt en god del snø siden jeg la meg kvelden før. Men i følge værutsiktene skal det slutte å snø etterhvert.. Kl. litt over 07 ringer Stine. Hun er på veien, men det går veldig sakte, og hun er ikke komt langt. Pappa foreslår at hun burde parkere bilen og ta toget. Det skjer ikke, for pappaen hennes mener at det vil bli bedre.
0715: jeg ankommer Gardermoen. Siden jeg er såpass tidlig ute, innsjekk begynner ikke før tidligst to timer før avgang og seinest tre karter før, så setter jeg meg på kafeen i hallen og kjøper en kakao. Her logger jeg på det to-timers-gratis-internettet til Gardermoen og surfer litt. Underveis har jeg jevnlig kontakt med Stine. Jeg holder optimismen ved lag, men det begynner å se dårlig ut. Vi planlegger hvor hun skal parkere, at jeg skal sjekke oss inn osv. Ved siden av meg sitter det er mann som skal til USA.
0821: Den første forsinkelsen kommer. Flyavgangen er utsatt med en halvtime. Vi jubler begge to. Vi har skjønt at alle forsinkelser hjelper oss, for Stine er fortsatt ikke forbi Oslo. Det går nesten ikke fremover, og biler står i grøftekantene. Det er værkaos, tror halve Sør-Norge har skifta til sommerdekk litt for tidlig.
0830: Jeg og mannen som skal til USA snakker litt før jeg går til den Norwegianansatte ved bag drop for å spørre hva vi evt. gjør med innsjekket bagasje om Stine ikke skulle rekke bag-drop-fristen. Den ansatte sier at da får hun bare gå til manuell innsjekk så hjelper de henne der. Okey, da er det problemet ute av verden.
0840: Det er fem min igjen til innsjekkfristen går ut. Til tross for at flyet er forsinket skal tidene overholdes. Jeg må bare sjekke oss inn og satse på at det går bra. Ute snør det forsatt og Stine er fortsatt ikke komt noe lenger. Jeg har snart ikke mer optimisme i kroppen min, men jeg skal ikke gi meg enda. Man skal aldri gi seg før det motsatte er bevist. Stine begynner å se på andre alternativer og finner ut at det går et fly til kl. 12. Jeg går til Norwegianskranken for å spørre dem om det er mulighet for å booke henne over. Det er heldigvis ikke noe særlig kø (den kom først seinere). Det viser seg at det ikke går noe fly kl. 12. Vi har begga blingsa, det er returen.
0850: Jeg går på do for å tisse. Nervene har tatt meg. Mens jeg tisser, ringer bestemor. Jeg orker ikke snakke med noen andre enn Stine og pappa akkurat nå. Jeg har ikke energi til å snakke med alle, må holde fokus. Jeg sitter litt i avgangshallen på gulvet ved kafeen, foreløpig lever håpet. Jeg ber til alle de gudene jeg kan komme på. Jeg som ikke har for vane å be i det hele. Jeg må snart gå til gate, hva skal jeg gjøre med boardingkortet til Stine?? Heldigvis vet smarte pappaer råd. Jeg legger det igjen hos Norwegian ved manuell innsjekk. Stine kan hente det der når hun kommer. Pappa sier at han kan møte Stine på avgang og ta med seg bilen hennes slik at hun slipper å parkere den. Det er supert og vil spare oss for litt tid. På sånne dager er det greit å ha en pappa som jobber på Gardermoen.
0907: Jeg har akkurat snakket med Stine, hun står fortsatt i tunnelen i Oslo, du vet den som går under vannet eller hva den går under, med sånne sirkler på veggene.
0919: Jeg er gjennom sikkerhetskontrollen og har endelig komt frem til riktig gate. Vi har skiftet gate så mange ganger nå at jeg har mistet tellingen. Vi får melding om at flyet er ytterligere 15 minutter forsinket. Et lite lyspunkt i alt det triste akkurat nå.
0946: Go to gate. Gulp! Nå tar angsten meg virkelig. Heldigvis er det ingen fly på gate. Det spirer fortsatt et lite håp. Mamma ringer. For første gang på noen timer tar jeg telefon fra noen andre enn pappa og Stine. Det gikk jo som det måtte gå. Jeg ble enda mer deprimert og hadde mest lyst til å stortute til mamma i telefonen. Hun hadde snakket med pappa som kunne fortelle at foreløpig avgang på staffen var 1042. Håpet lever. Stine og jeg kommer frem til at det beste er at hun kun har håndbagasje med seg, altså at hun ikke sjekker inn bagasjen sin. I skikkelig saktegående kø får Stine pakket om nesten all bagasjen sin. Hun mangler kun et par joggesko og noen toalettartikler som fint kan kjøpes i Praha. Vi skulle ikke angre på dette seinere, for da streiket bagasjesystemet på Gardermoen midt oppi alt kaoset.
1000: Innkommende fly. Dessverre. Nå synker håpet for hvert minutt som går. Og ikke lenge etter begynner vi boarding. Jeg går på som siste menneske (for jeg er jo nesten bare nødt til å reise, alene eller ei), og da jeg kommer til innsjekk ber jeg mannen i skranken om fjerne venninnen min. Han spør hvor hun er. Jeg svarer: like utenfor Oslo. Hun er endelig komt gjennom Oslo-gryta, men det hjelper lite når det går supersakte. Mannen i skranken bare ler. På en sånn: det-kommer-hun-aldri-til-å-rekke-måte. Det hadde vel jeg og innsett.
1019: Jeg sender mld til Stine om at flyet bare er halvfullt. Da jeg kom ombord som siste menneske, sittende ca midtveis i flyet, er det mange ledige plasser lenger bak. Da jeg sjekket inn forsøkte jeg å bytte plasser siden vi satt ved nødutgang, men det var kun to-tre seter ledig spredd. Så hvor er alle menneskene til de tomme setene?? Ikke lenge etter at jeg har satt meg i setet mitt, kommer det en melding fra kapteinen over anlegget. Jeg snakker med Stine og ber henne tie. Grunnen til at flyet er halvtomt er fordi vi mangler ca 50 mennesker. Kapteinen stiller da et spørsmål: skal vi være så snille og vente eller skal vi dra?!? Hallelujah! Håpet lever fortsatt.
1030: En flyvert kommer bak og snakker med de to jentene på motsatt side av meg. Jeg satt i telefonen på dette tidspunktet med Stine, men da vi hadde lagt på gikk jeg foran for å spørre hva han ville. Han lurte egentlig ikke på noe, han sjekket bare. Jeg var hun som hadde fjernet venninnen min fra listene. Flyverten/vertinnene kan fortelle meg at de vi venter på kommer med fly fra Stavanger. Jeg får beskjed om at klarer venninnen min å være på plass til 1050, rekker hun det. Jeg ringer Stine med de gode nyhetene. I tillegg gir jeg pappa beskjed om å gjøre seg klar.
1035: Hvis Stine kommer til kl. 11 rekker hun det. De endrer tider hele tiden. Men så viser det seg at flyet fra Stavanger med masse folk som skal med flyet vårt ikke lander tidligst før kl. 1115. Hallelujah! Jeg tror værgudene har hørt bønnene mine. Pappa reiser tidlig fra jobben, det er ikke bare på veiene det er kaos. Men også på bakken inne på Gardermoen. Han kommer seg til avgangshallen, bestemmer seg for å hente boardingkortet til Stine slik at det er klart. De har klart å kaste det!!! I manuell innsjekk er det ingen hjelp å få, heldigvis får han veldig god hjelp i Norwegian-skranken og står klar med boardingkortet til Stine når hun kommer. Hadde ikke pappa min vært så snartenkt her hadde vi brukt verdifulle minutter på at Stine måtte skaffet seg det boardingkortet selv.
Ca. kl. 1110: Hun får lappen, han får bilen. Og hun løper. Gjennom sikkerhetskontrollen, gjennom tax free, jeg snakker med henne på telefonen da hun ankommer gate. Det går. Hun rekker det. Hun rekker faktisk flyet. Jeg tror jeg nok en gang kunne ha begynt å stortute da jeg så hun komme inn på flyet. Herlighet. Det gikk faktisk! Hun har brukt 5 timer fra Drammen og til Gardermoen, og til dere som ikke vet det så er det en tur som skal ta maks en time. Menneskene fra Stavanger har vi fortsatt ikke sett noe til.
1121: Det begynner å gå rykter om at flyplassen er stengt. VG.no og flere andre nettsider sier så. Fem minutter etter at Stine kom ombord i flyet meddeler kapteinen oss at flyplassen er stengt og er forventet stengt i drøye to timer. Fem minutter til går da vi får beskjed om å deboarde. Vi har mest sannsynlig allerede sitti for lenge på flyet, så hvis de lar oss sitte lenger må de etterhvert spandere mat på oss.
1148: Vi har deboardet. Det passer oss egentlig litt fint. Stine har ikke spist frokost og jeg bare ei skive da vi liksom skulle spise frokost på Gardermoen. Det gir oss også litt tid til å gå innom tax-free. Det snør fortsatt. Så i tilfelle vi aldri skulle komme oss fra Oslo handlet vi litt på tax-free. Stine kjøper nye solbriller. Vi steller oss i kø for å kjøpe baguetter og noe å drikke. Til tross for at flyplassen er stengt og det er mye folk overalt går køen ganske kjapt. Vi setter oss på gulvet, spiser baguetten vår. I SAS-skranken har det dannet seg en lang lang kø. Da vi sitter og spiser kommer det en mor tilbake til familien sin og kan fortelle at flighten deres er kansellert. En SAS-flight. SAS var kjemperaskt ute med å kansellere flere flighter. Vi tror Norwegian lar være dette pga streiken de akkurat har hatt. At de velger å vise litt velvilje. Samme da vi valgte å vente på det innkommende flyet fra Stavanger. Ironien i dette er at hadde vi ikke venta hadde vi komt oss avgårde før de stengte flyplassen. Da hadde jeg dog måttet reise uten Stine så jeg venter heller litt ekstra...
1300: Vi får beskjed om å boarde igjen, som første fly. Siden jeg ikke er sikker på om flere deboardet så kan jo vi ha vært de eneste. Men det er positivt at vi får boarde igjen som første om det er flere. Stine har en facevenn som sitter ombord i et fly som skal til USA. Hun mente vi var av de heldige som fikk deboarde. Det mente vi og.
1405: Jeg har snart ikke mer batteri på mobilen. Jeg har ringt så mye frem og tilbake at det snart tar slutt. Den ene rullebanen er åpnet igjen, det går 37 (eller var det 47) måkemaskiner ute på rullebanene for å holde de åpnet/få de åpnet igjen. Vi er snart klar til å dra, de må bare få rydda den store snøhaugen som har samlet seg bak flyet vårt. Vi ser at Lufthansaen på vår høyre side blir pushet fra gate, like etter blir Norwegian-maskina på vår venstre side også pusha. Så skjer det ingenting..
1418: Vi får beskjed fra kapteinen om at Lufthansaen som ble pushet litt tidligere har kjørt seg fast i en snøhaug like bak. Så når vi vendte halvt på hodet kunne vi se den stå ikke langt fra gate. I tillegg har Norwegian-maskina på vår venstre side fått noen tekniske problemer. Dvs at foreløpig kommer vi oss ikke fra gate pga de to flyene. Ikke lenge etter blir Lufthansaen kjørt tilbake til gate, og vi blir pushet. Vi ser snømaskinene kjøre for harde livet på rullebanene. Det er faktisk et ganske fascinerende syn. Jeg vet ikke om noen av dere så det, men i vinter gikk det et program om akkurat det på NRK (mener jeg det var), der de fortalte om hvordan de opererte på snødager og hvordan det funket.
1444: Vi står på deicing. Heldigvis et sted det ikke er så mye kø. Vi kjører praktisk talt rett til vår tur. Dette betyr at vi snart er i lufta. Heldigvis.
1500: Vi står klar på rullebanen. Mobilen min dør. Men heldigvis er vi på vei. Vi letter. Bare 5,5 timer forsinket.
1851: Vi er fremme på hotellet og jeg har fått liv i mobilen min igjen. Vi er slitne, men vi er fremme. Kvelden ble brukt til å gå litt i gatene, kjøpe de siste toalettartiklene til Stine og spise kvelds på Fridays, men ingen av oss var sånn supersugne.
Så ble det natt. Heldigvis!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar