Nå skal jeg leve i sølibat!

Shoppingsølibat! Jeg trenger ingenting, absolutt ingenting. Og hvor deilig er egentlig ikke det?? Jo, det er faktisk kjempedeilig. Heretter skal jeg ikke la meg lure av 30%, 50% eller 70%. For det er ikke alltid det er kjempebillig. Butikkene bare lurer deg til å kjøpe ting du ikke har bruk for, fordi du tenker: "Åh, denne var billig, denne kommer jeg kanskje til å bruke, men siden den er så billig spiller det egentlig ingen rolle, jeg tar den." Sånn tenker vi, lar oss lure, kjøper tingen og den ender opp innerst i et skap fordi du fant ut at den var ikke så fin likevel. Og du får ikke byttet salgsvarer. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, for jeg har flere ting kjøpt på salg som jeg er ganske fornøyd med, og heller bruker foran de dyrere tingene jeg har. Men som oftest så ender tingene opp et sted, og blir aldri brukt. Jeg har opptil flere slike ting. Det jeg har tenkt å prøve å være flink til når det gjelder shopping, er julegaver. Jeg vet det er tidlig, men nå er det jo salg, og da kan man gjøre noe kupp allerede i juli. Jeg har allerede kjøpt to små ting. Siden jeg etter all sannsynlighet ikke kommer til å være hjemme på julaften i år, er det jo greit å få ting unnagjort. Jeg har jo også en lang reisevei med alle julegavene, derfor er det greit at hver gang jeg får besøk hjemmefra eller skal hjem selv, kan ta meg litt hver gang. På den måten bidrar alle. Ellers er det kun nødvendig shopping som er tillatt, som å kjøpe ny matboks da man klarer og miste den gamle i gulvet så den deler seg. Enden på visa ble at jeg trengte ny matboks.

Min største belastning har alltid vært sko. Jeg tiltrekkes av sko, og jeg kan ikke noe for det. Selvom jeg vet at jeg allerede har mangevis fra før. Heldigvis for meg har jeg små bein. Jeg har så små bein at stk. 36 stort sett er litt for stort. Dermed klarer jeg å begrense mengden av sko jeg kjøper, for som oftest er de for store, og jeg vet at de da aldri kommer til å bli brukt. Og i veldig mange butikker har de da ikke mindre enn str. 36 så lenge jeg ikke går i barneavdelingen. Så da blir det null shoes. Og slik håper jeg det fortsetter, for det sparer meg for masse penger. Jeg skal ikke nekte for at jeg allerede har mange sko, alt i alt er det et tresifret tall, og da har jeg lagt til alle slags typer sko, fra sandaler til langstøvler. Men det er jo sko det også, som må regnes meg. Heldigvis har jeg ikke mer enn et par langstøvler, jeg har faktisk to par vernesko. Men de teller ikke siden det ene er sommerpar og det andre litt mer vinterpar. Men nå bruker jeg de ikke siden jeg ikke jobber i Jetpak mer.

Etter at jeg virkelig flyttet ut, begynte å jobbe, og fikk ennå litt fler utgifter, føler jeg selv at jeg er blitt mer flink til å passe på. Jeg har haugevis av regninger som kommer hver mnd, og noen mnd legger jeg frivillig ennå flere regninger på toppen av den allerede eksisterende haugen. Som for eks. når jeg handler på nett, gjerne bøker, jeg har fått skikkelig dilla. Da kommer det en regning ekstra, som jeg ofte kaller uforutsett selvom jeg vet den kommer allerede før jeg har trykket "send ordre". Men akkurat de valgfrie regningene kan jeg leve med, for det valget har jeg tatt selv. Egentlig så er stort sett alle regningene mine valgfrie, for jeg har selv valgt å ha mobil, leilighet og abonnement på forskjellige blader. Og ingenting av dette er gratis. Noe jeg ikke kan velge er at jeg må spise, men jeg kan selv velge hva jeg handler og hvor jeg spiser. Alt er et valg.

Mitt neste prosjekt er at jeg skal gå gjennom klærne mine. Noen kan sikkert kastes, noe gis bort. Jeg skal prøve å være hard med meg selv, for jeg vet at jeg har masse klær jeg ikke bruker, og da kan like gpdt noen andre nyte de i stedet, noen som trenger dem. Men aller først skal jeg støvsuge her og rydde på rommet mitt, som jeg ennå ikke har gjort selvom jeg nå har vært her i snart 4 uker. Akk altså, noen ting frister bare minimalt. Men i dag, jeg har fri, tenkte jeg å være flink. Noe må jeg jo gjøre.

Remember you love me!