Utfordringer

Den siste tiden har jeg tenkt en del på hvordan hverdagen ville blitt hvis jeg hadde fått gips. For å være helt ærlig, tror jeg kanskje det er den tingen jeg har fryktet mest med hele denne prosessen. Ikke fordi en gips i seg selv er store tingen, men tenk på alle hemningene den gir.

Jeg har generelt visst veldig lite om det som venter meg i desember. Det er nok en miks av litt dårlig informasjon fra sykehuset, men også fordi jeg ikke har innhentet informasjon. Litt med vilje kanskje, det er bedre å ikke vite eller noe i den duren der. Men etter telefonsamtalen med kirurgen min på torsdag, ble jeg litt klokere. Og litt lettet er jeg for at jeg ikke skal gipses. Så håper jeg alternativet er minst like bra, om ikke bedre.

For som sagt, de siste ukene har jeg, i faktiske situasjoner, tatt meg i tenke: hvordan skal jeg gjøre dette med en arm i gips?? For sannheten er at det er ikke veldig lett å bare ta seg en dusj med en stor klump på armen som ikke tåler vann for da smuldrer den opp. At det ikke er veldig lett å kjøre manuellgir bil for du får ikke strukket ut armen og girt i øyeblikket. Og det er ikke veldig lett å finne klær som "passer" gipsen. Men nå har kanskje også de tidene endret seg veldig siden jeg sist gikk med gips i 99/2000. Line kunne fortelle at da hun gikk i gips for ikke veldig lenge siden, var det en snerten liten sak. Så kanskje det alt i alt ikke hadde vær så bad.

For i 99 fikk du en klumpete sak, utenpå flere lag med bomull og antikløting, og den var stor og tung. Jeg var jo så heldig at det var sommer og sol og du trengte ikke så veldig mye klær utenpå. Nå tilbrakte jeg noen uker i Florida med gips, og det gikk jo på sin måte, men du må ta hensyn hele tiden. Underveis i tiden med gips måtte jeg faktisk innom Stensby å få lagt på et ekstra lag med gips på albuen, det var tydeligvis et veldig utsatt sted.

Jeg husker ikke en gang hvordan jeg gjorde det i badekaret. Men jeg regner med at vi pakket inn gipsen også måtte jeg bare klare meg med en arm. Alt hadde vært så mye lettere om det var venstre armen. Men jeg "lærte" meg nå å "skrive" med høyre armen etter å ha trøblet litt med venstre, og generelt gikk det veldig bra alt i alt.

Da vi var i Disneyland ble gipsen min en "poppis". Alle syns det var veldig fascinerende, sikkert mye fordi jeg var så ung at det var greit med litt skuespill. Og da vi reiste derfra hadde jeg "signaturen" til hver eneste Disney-figur på gipsen. Det var litt artig da. Og ingen var vanskelig å be. Pappa og jeg lurte en stund på om vi skulle ta vare på hele gipsen, men innen gipsen kom av hadde det meste falmet veldig, så det var ikke så mye å ta vare på. Ikke kom den akkurat av i to hele biter heller. Jeg hadde i tillegg til gips veldig fine lakkerte negler. For ikke mange dagene før jeg datt av trampolina hadde jeg vært hjemme hos andre LT og kusina hennes hadde lakket neglene mine knallblå med grønne og gule blomster. Det var utrolig fint og jeg høstet mange gode kommentarer for det. Spesielt av hun som gipset meg som jeg syntes var verdens søteste (i en alder av 11).

Om alternativet smertemessig er bedre enn gips, det tror jeg nå egentlig ikke. For med gips får jo ting være i fred en stund og armen (eller beinet) blir jo brukt minimalt. Nå er jo hovedgrunnen til at jeg blitt skrudd sammen at jeg skal få mulighet til å begynne treningen med en gang. Så dette skal jo bli en spennende vei å gå. Vi får ta det som det kommer!

Remember you love me!