Hei bloggen.
Lenge siden sist nå, men blogging har ikke vært det høyeste på lista over ting å gjøre. Med bare venstre hånd og litt aktivitet i høyre hånd, er ikke skriving det enkleste jeg gjør om dagen.
Jeg har mange innlegg på vei til dere, det tar bare litt tid. Så jeg tenkte vi kunne begynne med siste først: rett og slett hvordan det går. Et helt ærlig og åpent innlegg, så dere får heller la være å lese om det går utover intimsonene deres.
I morgen er det to uker siden operasjonen, og det går smått fremover. Jeg gjør fremskritt hver dag. Det er faktisk litt som å måtte gjøre noe for første gang igjen.
Jeg går på smertestillende, codaxol, etter å ha prøvd mye rart (det kommer vi tilbake til), og heldigvis blir det mindre og mindre smerter for hver dag som går. Nettene er fortsatt de verste, som de har vær hele veien. Men de er blitt mye mer levelige.
Jeg slet veldig med hevelse i hele armen etter operasjonen, det er også blitt mye bedre. Selve armen er ganske bra, men jeg sliter fortsatt med litt væske i hånda.
Det er kanskje ikke så lett å se, men midt på håndflata har jeg et søkk = litt hoven fortsatt. Jeg går derfor fortsatt med komprimeringshanske for å hjelpe væska tilbake til kroppen. Selve komprimeringsbandasjen bruker jeg bare til og fra.
Jeg trener på bevegelse hver dag. Og jeg kommer mye lenger med hjelp enn jeg kunne før. Har ikke helt kontroll over alt enda og må derfor hjelpe til med venstre. Jeg har litt problemer med å bøye tommelen, men det er blitt mye bedre enn det var. Jeg klarer dessverre ikke å løfte lillefingeren alene, men håper at det kommer seg. Sånn ellers er jeg satt mye mer tilbake enn jeg opprinnelig trodde. For veldig mange av bevegelsene fra albuen og ned som jeg kunne gjøre før, har jeg litt problemer med nå, De må rett og slett trenes opp igjen. Mens smertene i håndleddet som var det jeg fryktet aller mest, er det ingenting å si på. Jeg var kanskje litt vel optimistisk på egne vegne, men jeg innser at jeg bare må ta tiden til hjelp.
Magen er et kapittel for seg selv. Pga alle de sterke smertestillende jeg har tatt de siste ukene, har jeg støtt på et nytt problem personlig: forstoppelse. Jeg jobber jo mye med dette i jobben min, men det er første gangen jeg opplever det selv. Jeg har dyttet i meg det jeg kan av piller, supptbl og olje, men flte ingenting hjalp. Helt til det fullstendig eksploderte og jeg tilbrakte en hel kveld på do. Det ble med den ene kvelden og nå er jeg tilbake til utgangspunktet: det vil ikke ut.
Armen er ikke gipsa. Den skal leve sitt liv som mest mulig normalt, men den kan ikke belastes (jeg kan ikke lene meg på den) og den skal ikke bære tunge ting (som handleposer). Jeg kan ikke si at det frister heller. Så enn så lenge så er den med på det lille den kan. Pga mangelfull vridning og kraft er det begrenset hva den ennå kan gjøre.
Jeg er blitt kjempe hjelpesløs. Jeg trenger hjelp til helt elementære ting i hverdagen som man ikke tenker over vanligvis. Jeg kan for eks ikke sette opp mitt eget hår enda. Man lærer heldigvis fort å bruke den ikke dominante hånden til alt, fra å spise til og kle på seg. Så det går på et vis.
Det eneste store minuset jeg har å sette fingeren på, er at jeg har fått en skikkelig bismak i munnen når jeg spiser, drikker og pusser tenner. Det er skikkelig pyton. Virker som det i hovedsak reagerer på søtt, for salt går relativt greit. Så jeg drikker stort sett bare for tida. Litt melk morgen og kveld for det går bra det og. Så det kan bli en kjip jul drikkemessig hvis det ikke går over. Det er akkurat som om noe skilles ut når munnen kommer i kontakt med noe, for til vanlig kjenner jeg ingenting. Jeg tok det opp med kirurgen min og han sa han hadde hatt ett tilfelle før. Den gangen hadde han tatt kontakt med anestesien (siden ingen medisin indikerer for slik smak), od de mente at pga intuberinga så kunne de ha vært borti noe på tunga/øvre hals. Så han mente at det ikke skulle bekymre meg, men litt bekymret blir man jo. Jeg krysser alt jeg har for at det går over, ellers skal jeg jo tilbake på kontroll i slutten av januar og får ta det opp igjen da.
Alt i alt: hva føler jeg?? Jeg er litt ambivalent enda siden det var noe jeg ikke MÅTTE gjøre, men jeg håper det kommer seg og at jeg blir kjempefornøyd. Spør meg igjen om ca to måneder.
Vel, nå får jeg være ved veis ende. Det er tid for litt mat og neste dose med smertestillende.
Vi blogges.
Remember you love me!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar