Dag null - operasjonsdagen

Det er på tide at jeg begynner på dette kapitlet snart. For jeg har jo litt å skrive.

Tirsdag 9. desember, jeg skal opereres. Dere kan lese litt av det jeg tenkte HER.

Tilslutt kom det endelig noen med både premedikasjon og klær jeg skulle ha på meg.

Det værste er at jeg bodde i dette resten av uka *holde-seg-for-øynene-ikon*

Og ikke tro jeg hadde overdelen riktig vei, nei, det er bare for bildet sin del. Jeg måtte nemlig snu den da den skulle være lett å ta av for de på salen om nødvendig. 

Da jeg endelig ble kjørt ned, kom jeg først inn på et form for venterom. Her ble jeg pakket godt inn i varme pledd. Jeg var grisekald over alt, så jeg fikk en varmepose til hver bein, over meg og til hendene. Haha, huff. Etterhvert satte hu anestesidama eller hva hu var en veneflon på meg slik at jeg skulle være klar. Det var ikke veldig lett med tanke på min litt dårlige årer. Men hu fikk da plassert den i min venstre håndbak, ikke akkurat veldig behagelig for min del. Etterhvert kom anestesisykepleieren som skulle følge meg hele veien og hentet meg. En veldig hyggelig mann. Jeg ble flyttet over til operasjonsbenken og deretter rullet inn i forrommet til operasjonssalen. På vei dit sier asykepleieren så fint at jeg ville få kateter under operasjonen. Det var min nesten største frykt. Så jeg ba han pent om å få det lagt inn etter at jeg hadde sovnet. Men det var tydeligvis en selvfølge heldigvis. Jeg ba han pent om å få tatt det ut igjen og før jeg våknet, men den gang ei.

Her traff jeg anestesilegen som skulle sette plexusen på meg. Veldig hyggelig mann det og, som forklarte og pekte på ultralydskjermen. Så nå har jeg faktisk sett alle nervene som går ut i armen. De tok seg veldig god tid og det var kjempespennende. De visse jo at jeg var sykepleier, så kanskje min interesse er litt større enn mange andre sin. Så de spøkte og lo, og mente jeg måtte gå anestesi for det var der det var action tydeligvis. Da de skulle sette selve plexusen, ble først huden min bedøvd, så sier legen at det ikke vil gjøre vondt i det hele tatt. Og det gjorde ikke det. Veneflonen jeg fikk litt før var faktisk vondere. Men det tok sin tid, da de skulle bedøve alle fire nervene. Så jeg lå der og "lekte" med fingrene mine og ventet på at de skulle forsvinne.

Så ble det litt venting siden de skulle vaske ut av operasjonssalen, og det er jo fint. Så ble jeg trilla inn i en gedigen sal med apparater over alt. Med kun anestesisykepleieren, anestesilegen og meg til stede. Så koblet de meg opp mot forskjellige apparater, blodtrykk, puls, O2-metning osv. Så fikk de plassert meg skikkelig og deretter kom pustemaska. Og etterhvert sovnet jeg. Skikkelig snytt over at jeg hverken traff kirurgene eller de fra Belgia.

Ca. tre timer senere blir jeg vekt. Jeg hører noen som sier navnet mitt og at jeg har innlagt kateter. Jeg vet sa jeg bare. At de hele tiden måtte dra opp dette forbannende kateteret. Jeg var gruelig tørst og ba om drikke, men jeg måtte pent vente. Og jeg mener, jeg var helt uttørket og i tillegg hadde jeg en jeg-brygger-på-en-forkjølelse-følelse i halsen (etter intuberinga). I tillegg hadde jeg et stort behov for å røre på beina mine for jeg var så varm, men de ble jaggu holdt tilbake av en eller annen. Jaja, jeg drev jo og våknet opp. Så ble jeg rullet ut i gangen der de skulle flytte meg over til senga mi. En hel haug med mennesker, også hører jeg en bak meg si: skal vi ta henne i heis?? Ikke F om jeg skal opp i noe heis, så jeg sa så fint at jeg klarte å flytte meg selv. Seriøst, så stor er jeg ikke akkurat. Men så klart måtte jeg ha hjelp da hele høyre armen min var "lam". Men sammen klarte vi det veldig fint. De løfta armen, jeg rumpa.

Så ble jeg trilla inn på oppvåkningen, kl. er ca 1510. Jeg ble plassert i midterste "seng" og har to på hver side motsatt av meg. Etterhvert blir det trilla inn en mann som ligger mot meg og ei dame i nabosenga. Denne dama lå i sikkert en time og ropte, på alt mulig, men mest hjelp meg, hjelp meg. Det var til å bli koko av. Men litt liv og røre skaper det jo og. Jeg skjønte av hva sykepleierne rundt sa, at hu hadde operert venstre arm og hadde plexus som meg. Derfor skjønte de ikke hva hu ville. Legen kom og å så til hu for de ble nokså fortvilte etterhvert. Jeg derimot, bare lå i denne senga og stirra på klokka, på de andre pasientene for det var litt pussige pasientkasus. Jeg fikk også endelig noe å drikke, men jaggu er de kjipe på vannet der oppe.. Jeg fikk også to runder med antibiotika, den tredje på post. I tillegg til en Ringer som durte og gikk. Så sier hun sykepleieren som hadde ansvar for min seng at jeg måtte ligge der til ca 1630. Klokka tikka godt forbi 1630 og jeg trodde jeg skulle bli gal. De to som lå på rommet da jeg kom ble henta. Så ble dama i nabosenga henta, og da begynte jeg virkelig å få dånedippen. Men så ringte mamma'n min og jeg prata litt mer hu. Sykepleieren skjønte etterhvert at jeg begynte å bli rimelig utålmodig og sa hu skulle purre på dem om de ikke kom. Ortopeden var visst kjent for å være litt trege pga travelhet. Men så endelig, nesten kl. 1730 kom det en ung hyggelig sykepleier. Vi ga rapport og vi kunne kjøre.

Endelig tilbake på post fjernet vi det forbanna kateteret. Det var faktisk det første jeg spurte om. Og da sykepleieren forklarte meg hva som skulle skje sa jeg at jeg visste siden jeg selv var sykepleier. Da fikk hu dånedippen siden jeg har vært sykepleier lenger enn hu. Jaja, det gikk fint. Men det er ikke under noen omstendigheter behagelig. Det kjennes liksom ut som om noe er feilplassert.

Så lå jeg i senga mi på et firemannsrom der 2-senga var tom. Hun var kjørt ned til operasjon like før jeg kom opp. Så lurer på om hun som henta meg hadde hatt hu med seg ned for hu sa noe om det da hun endelig kom å henta meg. I nabosenga mi lå hu ene jeg traff på preop på torsdagen, så det var litt hyggelig. Et kjent fjes. Hun hadde operert noe lignende som meg, men i håndleddet. Hun ble operert mandagen så hun var betydelig mer mobil enn meg. I 1 og 2- senga lå det benoperasjoner. Hun som var kjørt ned da jeg kom hadde ligget på sykehuset lenge i påvente av en hevelse som måtte gå ned. Huff. Stakars. Så fikk jeg endelig mat. Jeg gikk like godt rett på middagen som de hadde satt av til meg, kjøttkaker. Og jeg fikk kontakt med omverdenen igjen.

Plexusen jeg fikk ville sitte i 6-10 timer. Så rundt kl. 22 ville omtrent alt være ute. Jeg skulle gi beskjed når jeg begynte å få vondt slik at de kunne gi meg smertestillende før toppene kom. Veldig vanskelig å skille mellom hva som var smerter og hva som var armen som våknet. For det var akkurat den følelsen som kom da plexusen slapp, akkurat som om armen din har sovet og den prikker seg tilbake til liv. Etterhvert ba jeg om smertestillende og da kom sykepleieren med 2 mg. morfin. Jeg lo høyt inni meg, for vi gir gjerne 5 mg. som minstedose, men hu har jo helt rett når hu sa at vi ikke vet hvordan jeg reagerer siden jeg aldri har fått morfin før. Siden vi på dette tidspunktet hadde fjerna veneflonen jeg hadde i håndbaken (den var nemlig så vond at jeg ba de tydelig om å fjerne den) så fikk jeg morfinen i veneflonen på foten. Den fikk jeg etter at jeg hadde sovnet.

De har tydeligvis forsøkt å gi meg en i underarmen på venstre side og bomma noe så inni granskaugen.

Etterhvert begynte jeg å føle meg ganske dårlig og ringte på for å få noe å spy i. Dama kom tilbake med et lite pussbekken og jeg prøvde å si at det er altfor lite. Vel, det var ikke det første gangen. For ja, jeg kasta opp, noe så gæli. Jeg tåler tydeligvis ikke morfin. Men like før eller like etterpå fikk en dose til, for jeg hadde på dette tidspunktet ganske vondt. Og det resulterte jo i at jeg kastet opp resten. Og denne gangen gikk det skikkelig gæli, pussbekkenet ble fullt og jeg kastet opp over meg selv. Heldigvis ikke i senga. Typisk nok skjedde dette midt i vaktskiftet så jeg måtte vente litt. Heldigvis kom det en kjempehyggelig sykepleier som hjalp meg ut på badet så jeg fikk vasket meg og skiftet på meg. Så begynte en lang natt med mye vondt...

To be continued...

Remember you love me!