De som er litt mer bemidlet..

I går tror jeg det var, spurte Maren, studenten min, om jeg drev å diskuterte her inne, og siden jeg egentlig sjelden gjør det, tenkte jeg at jeg nå skal skrive ett innlegg som på en måte blir en "diskusjon". Det blir vel heller mer synsing og mine meninger, så kan folk mene det de vil. Egentlig burde jeg fortsatt mitt oljeprosjekt da jeg snart er ferdig, men jeg har akkurat spist og føler for å "hvile" litt før jeg gjør noe aktivt. I tillegg skjer det noe med face'n min som gjør at jeg ikke kommer inn i dag. Noen flere som har det som meg?? Det er ikke bare face'n som er bug heller, her om dagen var det opplastingen på bilder på bloggen. Da var det et eller annet som hadde endret seg i innstillingene (ihvertfall mente pc'n min det), så kom det en beskrivelse på hvordan jeg kunne endre det igjen. Men jeg har jo ikke rørt noe før det skjedde, og ikke ble det bedre etter at jeg hadde endret det heller, så kanskje jeg har bugga ned hele systemet. Usj! Nei, nei. Får bare håpe ting er i orden seinere. Kanskje jeg bare skal restarte, var det jeg endte opp med å gjøre med bloggen. Og da kom alt tilbake liksom. Så skjønner ikke hva det var. Uansett, jeg kommer vel inn på face seinere.

Så tilbake til innholdet her. I dag leste jeg en artikkel i ett blad som handlet om en mor som var så lei av at hennes eneste datter hele tiden kom tilbake for å be om mer, mer av alt. Dette er en sånn innsendt sann historie og jeg tror det er derfor jeg har lagt så godt merke til den. For jeg syns det er så fjernt fra mitt liv som det kan komme. I tillegg ser jeg jo på Gullungene som også hører til her. Og når jeg leste denne historien og tenker på gullungene, kom jeg til å tenke på en samtale vi hadde på jobben for en stund tilbake, som handlet om lappen. Som gir litt utgangspunkt her også.

Men for å fortelle kort innholdet i den artikkelen først, det var en fortvilet mor som skrev inn til Allers (tror jeg det var) og fortalte sin historie om en ekstremt bortskjemt datter. Hun mistet mannen da datteren kun var tre år og har siden gitt henne alt hun ønsket seg. Noe som har resultert i en ekstremt bortskjemt og kravstor jente. Nå er datteren blitt så stor at hun har flyttet ut hjemmefra, men kommer hele tiden hjem og ber om penger til ditt og penger til datt. Og nå var moren blitt grundig lei av dette. Hun skjønte at hun hadde dulla for mye med henne da hun var mindre og artikkelen var til advarsel for andre.

Når jeg leser sånne historier tenker jeg alltid på min egen situasjon og min barndom. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg og Jon Erik har hatt en fin barndom. Vi hadde/har fantastiske foreldre som fulgte/følger opp barna sine og vet ikke hva godt de kan gjøre for dem. Og jeg vil si vi er bortskjemt, men vi er bortskjemte på en god måte. For vi har aldri alltid fått hva vi pekte på. Vi måtte ønske oss Barbie og biler til bursdager og jul og krysse fingrene for at vi fikk det. Vi måtte gjøre huslige sysler for å få lommerpenger, noe som i hvertfall jeg bare fikk til jeg var kanskje 13 for da sluttet jeg å bidra masse hjemme, ingen hjelp, ingen penger. Det sier seg vel egentlig selv. Men jeg og Jon Erik har fått de nødvendige tingene vi trengte/trenger og har aldri hatt noe å klage på. Vi har vært heldig med foreldrene våre. For vi har ikke fått i både pose og sekk, noe som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.

Samtalen vi hadde på jobben for en stund tilbake handlet som sagt om lappen. Jeg og to/tre til satt og snakket om at hun henne ikke hadde lappen, men kun manglet teori og oppkjøring. Så sier hun at hun har betalt for alt selv, det sier også hun andre. Og da turte ikke jeg si at jeg fikk lappen av mine foreldre. For det første for ikke å skryte (for er det noe jeg skikkelig misliker er det folk som skryter av sine goder), og for det andre fordi jeg da på en måte var "heldigere" enn dem. Nå skal det også nevnes at både jeg og Jon Erik betalte for lappen andre gangen etter at vi begge kjørte den bort. Og for min del ble det 14 000 ekstra unødvendige penger. Men jeg var heldig som hadde foreldre som ønsket å betale lappen min. Men det vil ikke si at jeg er bortskjemt for det. Å være bortskjemt vil si at du får alt du peker på, i tide og utide, og du har alle verdens duppedingser i en alder av 10. At du har foreldre som betaler husleia for deg når du er student, så slipper du ta opp lån. Når foreldre kjøper dyre, skal-vare-livet-ut-ting. Når du ikke ønsker deg noe mere for du har alt du ønsket deg i går. Da er du bortskjemt, og burde virkelig ta et titt på livet ditt. For hva lærer du egentlig av dette?? Jeg tok opp lån da jeg gikk sykepleien og det lærer meg nå å dele pengene mine mellom alt jeg har av utgifter. Ingen betaler husleien min, maten min, forsikringene mine, bilen min, bensinen jeg bruker. Dermed lærer jeg masse, for den dagen jeg skal ha boliglån kommer alt det her veldig godt med. For det er ikke bare bare å ha boliglån og skulle betjene dette. De som av en eller annen grunn slipper å ha boliglån da av grunner som egentlig er ganske okey, som ei jeg jobber med som arvet penger av faren sin, hun trengte kun å ta opp lån på litt, siden hun hadde resten. Hun er heldig, men hun er ikke bortskjemt fordi hun har arvet pengene.

Jeg og har litt penger i banken, som kommer av at mine foreldre har vært flinke til å spare til både meg og Jon Erik, at jeg selv har vært flink til å spare og fordi jeg arvet penger etter bestemoren min da hun døde i 2006. Og de pengene er penger jeg kunne vært foruten hadde jeg kunnet beholde bestemoren min. Så jeg er ikke heldig som arvet penger etter henne. Men jeg gjorde det. Men de er øremerket bolig eller studier og det er de fortsatt.

Ja, jeg er av det heldige slaget som kunne kjøpe bil til 100 000, som kan bo i en leilighet som koster meg 7500 kr. mnd. og som kan ringe foreldrene mine å be om hjelp hvis jeg skulle trenge det, men jeg er ikke bortskjemt for det. Jeg kan heldigvis si at jeg ikke lot bestemoren min sitte tilbake med min gjeld på 400 000 da jeg ikke klarte betjene det, at foreldrene mine ikke tok opp lån for å kjøpe leilighet til meg og dermed gjør dem til gjeldsslaver i stedet for meg, at jeg ikke ønsker meg noe til bursdagen min for jeg fikk jo den nyeste PS i går. Jeg kan gå videre med livet mitt med god samvittighet, og vite at jeg betaler skatt som gjør at operasjonen min senere ikke vil koste noe annet enn egenandelen, at jeg betaler husleien min og lærer å fordele penger, at jeg faktisk ønsker meg masse masse, både til bursdagen min og til jul og at jeg ønsker å kjøpe meg en egen leilighet som jeg har betalt selv.

Jeg ønsker meg masse her i livet jeg også, og så klart, alt hadde vært lettere med litt mere penger enn jeg har, men nå er livet en gang slik at ikke alle har det like bra. Noen lever overstadig beruset av penger, noen lever på midtlinjen, mens noen lever langt under den. Det er ikke nok rettferdighet i verden til å gi alle noe, i stedet får noen alt. Og er du noen av dem som får alt, ikke skryt av det, vær et medmenneske å vit at det finnes mange i verden som har det dobbelt så ille som deg når du ødelegger en bukse og kan gå ut å kjøpe ny. Ikke skryt av at foreldrene dine gir deg alt, for det er ingenting å skryte av. Du burde egentlig skamme deg!

Nå når jeg har fått "tømt" meg litt skal jeg begi meg ut på neste prosjekt, olje møblene mine. For tenk, jeg har ingen til å gjøre det for meg og gjør det selvsagt selv.

Remember you love me!

PS: ingen må føle støtt av dette innlegget da det ikke bygger på noen spesifik. Alt er bygget på artikler og slikt jeg har lest i diverse blader opp gjennom. Og skulle du føle deg støtt er det ikke fordi jeg har skrevet om DEG, men fordi du kjenner deg igjen og derfor føler deg støtt.