Prosjekt Operasjon

Til de som måtte lure: Nei, det er ikke noe gøy å være sykmeldt! Det eneste som er greit er å vite at jeg ikke kunne jobba sånn som jeg egentlig skulle jobba, så det er jo en liten trøst. Nå har det snart gått 6 dager siden operasjonen, hvis vi teller med tirsdagen da det skjedde, og jeg er så smått på vei tilbake til et fungerende liv.

Tirsdagen begynte for min del med at jeg stod opp, tok en hel del piller og dusjet i hibiscrub. Siden jeg ikke fikk lov til å spise, gikk jeg rundt å jamret inni meg og syntes seriøst veldig synd på meg selv. Så kjørte jeg og papsen avgårde til Nesttun der jeg skulle i ilden. Vel fremme signet jeg inn og ventet. Jeg syns ikke jeg ventet så lenge egentlig, med god grunn siden det gikk ganske rask. Så kom det en mann (ikke helt sikker på hans rolle i alt det her) og hentet meg. Deretter henviste han meg inn i et rom der jeg skulle kle av meg. "Har du BH på, ta gjerne av denne og." Er det noe jeg hater er det mine pupper i fritt fall. Eneste positive er at jeg fikk beholde både truse og sokker. Men når det jeg fikk i retur av tøy er av den samme type nattskjorta jeg har på jobben ble jeg litt destruktiv. Og når helseteppet kom på plass, ja, da var jeg nesten ferdig. Mens jeg skifta gikk han uplasserte mannen gjennom alt jeg skulle ha husket å gjøre på forhånd, og alt var check check.

Så ble jeg henvist til en skikkelig god gammel stuestol av den uplasserte mannen. Han ba meg pent vente på kirurgen som skulle operere meg da han skulle snakke med meg først. Så ventet jeg, og ventet og ventet litt til. Så kom det en ung dame og hentet noe tøy for en annen person og smugkikket samtidig på papirene mine og konstanterte at jeg var meg. Så kom kirurgen da, litt yngre enn jeg hadde trodd, men glatt eldre enn passelig. Så satte han seg da, og forklarte meg at det ikke var sikkert de kom til å finne noe da MR noen ganger ikke er akkurat. Da hadde jeg veldig lyst til å grine, for jeg har hadde jo "vondt" i skulderen og noe galt måtte det jo være. Men jeg tok det med fatning (!) og vi beveget oss til operasjonssalen. Der hilste jeg på noe som må ha være operasjonssykepleieren, en mann, deretter kom anestesien (om han var lege eller sykepleier er jeg ikke sikker på) men han la i hvertfall veneflon på meg og siden han gav meg narkosen var han sikkert lege. Han var god til å stikke, og med god mener jeg at han traff, for det er egentlig ikke veldig deilig. Så jeg var glad anestesien la den og ikke denne andre mannen. Så sier han: "Du vil kjenne litt av medisinene med en gang". Og jeg kjente det, jeg kjente en prikking oppover venstre armen min, deretter forsvant beina, så var det en eller annen som kom med en oksygenmakse, siste tanken jeg tenkte før jeg lukket lynene var; "Nå var det tungt å puste." Om det er en realitetsfølelse eller en narkosefølelse, det vet jeg egentlig ikke. Deretter forsvant jeg og våknet opp en drøy time seinere. Herlighet, at folk kan misbruke folk i narkose det skjønner jeg godt. For da jeg våknet opp var jeg flyttet, alt anestesilegen hadde tatt på meg var tatt av med, jeg var i et helt annet rom og stemmen som sa navnet mitt langt borte var en dame. Så halvt våknet jeg. Noen la en kald posesak på skulderen min, og jeg spurte om jeg kunne bruke grønnsaker og det kunne jeg.

Vel plassert bak et brett ble jeg tilbudt mat og jeg jublet. Jeg var så sulten. Så ble jeg koblet til en sånn som måler o2-metningen. Jeg spiste rundstykket halvt i blinde da jeg fortsatt var ganske sigen, men så begynte jeg å fryse så ekstremt, akkurat våknet, du har ikke spist og du har nesten ikke klær på deg, så blir en diger kuldepakning plassert på skulderen din. Så da fikk jo metninga mi den i 84 og maskinen peip. Great. Sykepleieren tilbakestilte den og jeg datt ned til 84 igjen. Etter tredje gangen skjønte hun at det ikke nyttet for jeg hakket så tenner og pustet overfladig at det var bare å gi opp, så hun koblet meg fra. Så kom legen og forklarte meg hvordan det hadde gått og det gikk bra. Så kom sykepleieren og gikk gjennom checklisten med meg og så fikk jeg øye på veneflonen jeg hadde i venstre hånden. Den var SÅ vond. Ved hver lille bevegelse kjente jeg den. Men jeg fikk ikke ta den ut før jeg hadde komt meg opp på beina. Så det var bare å komme seg opp og kle på seg. Da forsvant endelig veneflonen. Og i dag sitter jeg her med et digert blåmerke rundt stikkstedet til veneflonen.

Dere ser det nok ikke så godt på bildet, men blåmerket er ca 3x2 cm. Så egentlig ganske stort med tanke på det lille stikket som dere ser.

Så er skulderen pakket inn i bandasjer.

Dette er bare det dere ser foran, for det er egentlig større. Jeg er ikke sydd, men stripset, så de skal sitte på en 10-12 dager. Så til torsdag/fredag kan jeg begynne å vurdere om de skal av. Bandasjene får sitte litt til, men jeg lover dere, det er ikke lett å dusje med bandasje og en arm du ikke kan løfte noe særlig.

Jeg er blitt en midlertidig pillemisbruker, som egentlig ikke føler for å ta de, retten og sletten fordi det ikke gjør så vondt lenger. Men av plikt tar jeg hvertfall voltarenen. Paraceten er litt sånn dag til dag, men siden jeg er blitt forskjølet tar jeg dem og håper de skal hjelpe både skulderen min og halsen. For jeg kom jo hjem til et hus der mamma var syk, smittet av Jon Erik. I tillegg var jeg oppe mange ganger natt til lørdag for å dytte inn en smukk igjen og da stod jeg på det kalde gulvet mitt med bare bein. Dum vettu. Så nå er det halsvondt og litt snørr som gjelder. Det værste er halsen. Great. Livet er herlig dere. Men, men. Jeg klager bare litt. Håper også jeg får sove skikkelig godt i natt. Og når jeg nå sier det, minner det meg på at jeg må skifte sengetøy på dyba mi. Flanell er ingen slager på denne årstiden. Så jeg skal gå å bytte med en gang. Vi blogges.

Remember you love me!