Match.no

Jeg har lenge hatt dette innlegget i tankene, men tenkte jeg skulle gjøre ferdig «prosjektet» før jeg skrev noe om det. Nå har jeg valgt å avslutte det fordi jeg rett og slett er litt lei, så da kan jeg jo skrive om det også.

Det hele begynte med at J lurte på om jeg hadde forsøkt nettdating. Jeg lo egentlig litt da han spurte for det er jo absolutt ikke for meg. Men så vokste denne tanken på meg da, så tilslutt tenkte jeg at jeg kunne jo forsøke. Hvilken skade kan det gjøre liksom…

Så jeg laget meg da en profil. De lokker jo så fint med at det er «gratis og lage en profil hos oss». Jeg vet ikke om dette gjelder generelt for alle slike sider, men hvertfall for denne. Faktum er at når du har tatt steget og laget deg en profil, og du logger inn første gangen, blir du møtt med «stengte dører». Dvs at du har profilen og tilgangen, men det du kan oppleve, se og gjøre er begrenset for det koster faktisk penger. Strike one! Jeg burde jo egentlig allerede her snudd og bare sletta hele tilgangen min. Men hvis du da faktisk tar steget videre, så lokker de med «gode tilbud», som gjør at du kanskje tenker: Ah, da sparer jeg jo faktisk noen kroner. Også kaster du deg uti. Det er jo så klart bare lureri, men hvis du vet at du lar deg lure, så okey.

Etter at du kjøper et form for abonnement, får du tilgang til det du i utgangspunktet ønsker tilgang til; hvem som er inne på profilen din og ser, hvem som blunker til deg, profilen til de aktuelle kandidatene og de seks matchene som siden «matcher» deg med daglig. Dette får du faktisk ikke tilgang til med bare en enkelt profil. Og når man først lager seg en profil på en slik side, så er det jo fordi man ønsker å finne noen (for meg så hadde det vært bonusen). Haha, det sier kanskje litt om innstillingen.

Første dagene var det litt givende og kikke rundt, men som med veldig mye annet, så dabber interessen min ganske fort. Og etter hvert så har man mer eller mindre glemt hele siden. Strike two! For da har du faktisk betalt de pengene unødvendig. Så gikk det for min del litt i bølgedager. Jeg kunne gå mange dager uten noen form for innlogging (fordi jeg rett og slett så smått hadde glemt hele siden), så kunne det komme en dag jeg var inne og tok et raid på alt som hadde skjedd.

Folk blunka i hytt og pine til meg, og sendte meg meldinger i innboksen. Jeg svarte noen (fordi jeg er jo en hyggelig person), men resten lot jeg bare dø hen. For å si det sånn, alt er ikke like givende. Siden jeg hadde lange av-perioder og korte på-perioder, ble det til at de samtalene jeg hadde svart på, etter hvert døde hen de og siden jeg ikke klarte å henge med i svingene. Jeg vil kanskje si at det er like greit.

Så hva har jeg lært av dette??

Vel, jeg har lært at jeg nok er litt kresen. Ikke noe spesielt utover det vanlige, men folk kan snakke så mye de vil om kjemi, men når det kommer til stykket må det være en form for utseende også. Nå har jeg aldri falt for noen etter lang tids vennskap, så jeg vet egentlig ikke hvordan det føles. Om man automatisk, når man faller for noen, også vil gå over til å synes at den personen er sexy, eller om man i utgangspunktet har en god kompis som er sexy, men ingenting annet, også utvikles det følelser etter en stund.

Jeg har lært at for min del så holder det ikke med et «Hei» for deretter at samtalen går direkte til: «Du var pen, skal vi ta en kaffe en dag?» Nei, vet du, jeg tror faktisk ikke det. Jeg krever nok litt mer enn det. Jeg skjønner disse guttene som har vært på flere dater og ikke lenger kaster bort mange dager med snakk på internett før de møtes i virkeligheten. For ofte er virkeligheten litt annerledes enn den «virkeligheten» som er på nett. Og da er det greit å få skilt klinten fra hveten først som sist. Jeg derimot, trenger nok litt mer tid, også mister jeg interessen.

Jeg syns også at eldre menn kan spare seg anstrengelsen av å gå inn på profilen til ei på 26. Jeg har hatt besøk av folk som kunne (hvis folk var tidlige ute med barn) vært bestefaren min. Og det syns jeg er ganske gris. Det burde vært sånn at siden var delt inn i forskjellige grupper, etter alder, så kunne den enkelte selv velge hvilken/hvilke grupper hun/han ville være med i. Det kan jo godt henne at disse gamle «grisene» lever i håpet om at ei jente på 26 virkelig skal «legge» seg etter dem og skrive til dem etter at de har besøkt profilen min. Vel… Ikke denne jenta her. De kan rett og slett spare seg klikket.

Så alt i alt er jeg egentlig ikke akkurat over månen fornøyd med denne form for dating. Jeg lever kanskje litt i en fantasiverden, men jeg ønsker meg den altoppslukende kjærligheten som plutselig bare står foran deg. Jeg tror ikke helt på at den kan skapes gjennom nettdating. I tillegg syns jeg du må betale alt for nye for noe som burde vært gratis. Det virker faktisk kjekkere å ta seg en tur på byen med noen venninner og «speide» etter gutter der, enn å tilbringe lørdagskvelden aleine foran dataen mens du «speider» etter gutter der. Nå skjønner jeg også at denne form for dating er veldig personavhengig. Vi hører jo stadig historier om folk som treffer hverandre gjennom sider som dette, og at de lever happily ever after (hvertfall på det tidspunktet). Men for meg så var det nok et skudd i blinde, som jeg heller ikke kommer til å prøve meg på igjen. I hvertfall ikke så lenge det ikke er gratis. For følelsen jeg sitter igjen med er at jeg føler meg litt snytt.