Det ble en lang natt da smertene etterhvert tok til i styrke. Etter at jeg ble skikkelig dårlig av siste dosen med morfin, sa jeg til sykepleier at de måtte finne noe annet å gi meg. Det er ikke veldig greit å være oppkastdårlig når du har en arm du ikke kan løfte og dermed hemmer alle bevegelsene dine.
Etter at de hadde snakket med vakthavende lege skulle de liksom forsøke å gi meg kvalmestillende iv, la det virke og deretter gi meg en ny dose morfin. Siden jeg kun hadde fått to lave doser morfin på dette tidspunktet, fikk jeg fort sterke smerter mens jeg ventet på at kvalmestillende skulle virke. Etter hvert hadde jeg så store smerter at jeg lå og vred meg i senga. Og tilslutt klarte jeg ikke vente lenger, da var nok nok. Heldigvis kom den snille sykepleieren tilbake med noe annet enn morfin, ketorax.
Til tross for at jeg endelig fikk en smertestillende som jeg tålte, ble det en lang natt. Jeg måtte hyppig ringe på for å få smertestillende, og jeg sov minimalt. Gjennom hele natta vekslet sykepleieren på å gi meg ketorax iv, og subcutant. De kunne tydeligvis bare gi meg en dose på rundt 2-2,5 mg. ketorax om gangen iv, og deretter måtte jeg vente en time på neste dose. Derfor var det mye bedre at jeg innimellom fikk noen doser subcutant, da smertestillende varte litt lenger og jeg kunne få doser hyppigere. Siden ketorax kan gi respirasjonsdepresjon, ble jeg jevnlig koblet opp mot en maskin som tok blodtrykket og pulsen min, i tillegg til O2-metninga. Sånn ellers så følte jeg ikke at jeg hverken fikk respirasjonsdepresjon eller at jeg var spesielt susete, bare at smertene ble bedre. For hver dose jeg fikk sov jeg en liten dupp.
Jeg ble ganske godt stukket i, så jeg fikk innlagt en form for subcutan nål - en bytterfly - slik at det skulle være litt lettere for alle parter.
Da det endelig ble morgen var jeg utrolig lettet. Nettene var helt klart det desidert værste de første ukene etter operasjonen. Jeg var ganske så sliten etter natten med lite søvn og mye smerter, og var kjempeuheldig at en veldig lite hyggelig sykepleier ble tildelt vårt rom. Jeg traff henne da jeg ventet på operasjonen dagen før, men da i korte trekk. Jeg er heldigvis en så god menneskekjenner at jeg allerede da skjønte at jeg ville ha minst mulig med denne sykepleieren å gjøre. Dessverre klarte jeg ikke det helt smertefritt.
Jeg startet dag en med å ville ha mer smertestillende. På sykehuset opererer de med en smerteskala fra 1-10, der du skal definere smertene dine og deretter skal sykepleier vurdere hva du skal få og hvor mye (etterhvert blir det litt sånn at du sier et tall som du vet gir deg noe som fungerer). De andre på rommet mitt kunne fortelle meg at det var noen som var skikkelig vanskelige på smertestillende. Jeg syns det er litt trist for det er jeg som vet hvor vondt jeg har det og hva jeg trenger. Ingen andre kan definere og si hvor vondt jeg har det. Hu i nabosenga kunne fortelle at det er veldig mange medikamenter hu ikke tåler, men at tramadol var en av de tingene som fungerte best, men de måtte hu nesten krangle seg til før hu fikk. Eller det gikk faktisk så langt at hu ikke fikk det før kirurgen (samme som jeg hadde) kom inn dagen etter og sa at hu skulle ha det. Litt som med meg,
Gjennom hele natta hadde jeg svart på denne smerteskalaen, men da var det hun hyggelige sykepleieren, men akkurat denne morningen var jeg så nedbrutt psykisk og fysisk at følelsene lå utenpå meg. Så da hu veldig lite hyggelige sykepleieren spurte meg hvor vondt jeg hadde det, knakk jeg fullstendig sammen.
Kort sagt så begynte jeg å grine, og jeg klarte ikke ta meg sammen. Tydeligvis veldig sliten. Heldigvis for meg, så var det flust av sykepleiestudenter der, og de var så hyggelig at de reddet hele dagen min. De kom med papir og de var vennlige. Jeg fikk da etterhvert presset frem hvor vondt jeg sånn ca hadde det, og etter å ha opplevd en ende av skalaen (altså 10), ble alt mye lettere etterpå. De forsvant og da de kom igjen hadde jeg ikke roet meg nevneverdig. Men da presterer denne sykepleieren og si: Har du det bedre nå?? Ja, ikke av smerter altså.. Kanskje ikke helt det værste hu kunne sagt, men det var måten hu sa det på, i den tilstanden jeg var. Det hjalp ikke akkurat veldig. Heldigvis så hjalp smertestillende da, og etterhvert roet jeg meg litt og.
Ikke lenge etterpå kom kirurgen som hadde operert meg, og jeg var så enormt glad for å se han. Siden jeg enda ikke hadde roet meg helt ned, avslørte jo hele jeg hvordan jeg hadde det, og da sa han at de skulle gi meg det jeg ville ha, det skulle ikke spares på noe. Han sa at de skulle finne en ny dose til meg også skulle han sitte sammen med meg til han så at det gikk bra. Snakk om fantastisk kirurg. I mellomtiden tok han av det ytterste laget med bandasje, som avslørte en meget hoven arm - fra skulderen og helt ut i fingertuppene. Hallelujah. Siden jeg fortsatt følte at plexusen satt litt i og den hovne armen, hadde jeg veldig lite bevegelse. Tommelen hadde ingen bevegelse i det hele tatt, mens de andre fingrene kunne jeg bøye litt. Kirurgen min kunne trøste meg med at det er samme nerve som gjør at alle fingrene kan bøye seg, og derfor ville nok tommelen komme etter.
Nerveskade var en av tre komplikasjoner som kunne oppstå etter operasjonen, men kirurgen min kunne mer eller mindre konstatere at nervene mine hadde klart seg ganske bra. Grunnen til at "ting" gikk litt sakte kunne være at pga feilstillingen i armen min har noen av nervene gått en litt kortere vei enn de egentlig skal, så kirurgen hadde måttet strekke to av de litt.
Mot slutten av dagen kom fysiodama for første gang. Det var ikke veldig mange bevegelser jeg klarte å gjøre da jeg var så hoven. Det var det som hemmet meg aller mest i begynnelsen. Så jeg fikk en kompresjonshanske som skulle hjelpe meg litt med all væska i fingrene/hånda mi.
Da hun var ferdig fikk jeg noen øvelser jeg skulle gjøre, som ville hjelpe på alt vannet, men også passe på at leddene mine ikke stivna.
Resten av dagen gikk sånn nogenlunde bra. Dama i 2-senga kom tilbake, og vi fire hadde det kjekt. Hu i nabosenga som jeg hadde truffet på torsdagen, fikk reise hjem, noe jeg syns var litt synd. Inn kom nok en dame med fotskade, litt eldre og ikke fullt så pratesalig. Men siden jeg lå nærmest tv'n gikk det fint. For der stod Tv2 på hele dagen da ingen andre kanaler var noe særlig, der bare snødde det.
To be continued!
Remember you love me!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar