I dag er det 6 uker og fire dager siden operasjonen. I teorien så skal de manglende beindelene nå ha blitt dannet og grodd, og armen skal etterhvert kunne brukes enda mer som normalt. Til uka skal jeg på kontroll, da blir det litt mer klarhet i alt. Jeg gleder meg til å se bildene og høre hva kirurgen min tenker og mener. Er han fornøyd med både utviklingen og "produktet"?? Fremgang når det gjelder bevegelser av armen er litt så som så. Forrige uke gikk det nok litt langt under fysiobehandling, for denne uka har jeg hatt problemer med å gjennomføre alle øvelsene fordi det har gjort så vondt i håndleddet mitt. Det er tydeligvis det som må ta det meste av støyten.
Optimismen min er dalende, for jeg skjønner ikke at jeg skal komme i mål. Jeg syns fortsatt fysio er skikkelig drit for hver gang gjør det ganske vondt. Jeg går kun fordi jeg må. Fysioterapeuten min er optimistisk og sier at dette skal vi klare å få til. Selv klarer jeg ikke helt å se det enda, for det er små fremskritt. Jeg trodde ikke at denne prosessen skulle bli lett, men jeg trodde den skulle bli lettere enn den er. I forhold til operasjonsprosessen, er det først nå jobben begynner. Det har jeg innsett.
Hverdagene begynner å bli ganske kjedelige. I disse dager når det er mye sport på TV, går det i sport på TV. Jeg er høyst oppdatert på nesten alt som skjer i verden og jublet høyt med Kjetil Jansrud i dag da han vant.
Det går litt i dette og...
Heldigvis, etter de litt tyngre dagene (fysiodagen og dagen etter) kommer det bedre dager der håndleddet ikke verker så mye og jeg kan bruke armen enda mer enn på de litt tyngre dagene. De dagene klør jeg ekstra i fingrene for å gjøre noe. Og merkelig nok går det mest i at jeg vil rydde kjøkkenskapene mine, kleskapet mitt og gå gjennom alle skoene mine. Jeg vil lime/sette bilder inn i album (jeg henger langt etter), jeg vil generelt gjøre ting som jeg vanligvis ville ha utsatt til jeg nesten slapp. Det vil jeg kalle skikkelige tegn på rastløshet. Og det er nok akkurat det, nå har jeg liksom "tid" til å gjøre det, og derfor vil jeg gjøre dem. Jeg kan jo dessverre ikke gjøre disse tingene helt enda, men jeg har begynt å se på hvilke bilder jeg skal fremkalle. Jeg skal hvertfall klare å lime/sette inn bilder. Så jeg har bestemt at jeg begynner med Kina-bildene.
Møt min midlertidige bestevenn. Den har fulgt meg siden jeg kom hjem på permisjon fra sykehuset. Det begynte med at jeg måtte ligge med armen høyt når jeg sov pga all væska. Men den fungerte også som en avlastning for armen min da den aldri fant en behagelig stilling. Og etterhvert fungerte den som en buffer mot at jeg brukte armen i tide og utide. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å permittere den når den tiden kommer.
På tirsdag denne uka var mamma en tur på Ahus, så da benyttet jeg muligheten til å dra en tur på Strømmen. Hver eneste sjanse til å ta turen innom New Yorker, den tar jeg. De hadde absolutt ingenting på New Yorker, kjempeskuffende, men jeg kjøpte litt andre småting. Jeg krysser fingrene for at vårklærne ikke er komt på New Yorker enda, slik at neste gang jeg er der, har de masse flott. Da jeg og Stine var der lille julaften fant jeg massevis av fine klær. Men igjen, jeg skal til Praha i slutten av mars og de har en treetasjes New Yorker *klapper i hendene* Jeg har funnet ut at det å shoppe med kun en arm som kan bære, er skikkelig tungvindt. Men jeg kom meg gjennom det, og fikk endelig kjøpt meg en ny Jill Mansell-bok. Jeg bare digger bøkene hennes.. For å si det sånn, jeg har allerede lest den ut. Så nå venter jeg på Harlequin-bøkene jeg har bestilt. De er super trege.
Det er komt mye snø her, og denne stakkars bilen min stod i en hel måned og litt til før den endelig skulle få seg en tur.
Jeg tenkte at det kunne være greit å sjekke status, siden den om ikke veldig lenge skal på EU-kontroll. Jeg grøsser hver gang, for jeg vet at den ikke er helt spotless nå heller. Heldigvis skal den på "verksted" en tur før kontrollen slik at vi forhåpentlig klarer å fikse alt som fikses må.
Jeg var veldig bestemt på å skulle klare dette selv, men jeg måtte etterhvert innse at en arm og tung issnø ikke funker veldig godt sammen. Så da jeg var komt så lang ga jeg opp.
Men ren ble den nå. Dessverre kan jeg meddele at med snøen som er komt de siste dagene så er den igjen nedsnødd, om mulig enda verre enn den var her.
Og slik går nå dagene mine.
Remember you love me!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar