My life as a cartoonprincess

Mirror mirror on the wall, who's the fairest of them all??

Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke: hvorfor er ikke mitt liv en film?? Hvorfor er ikke jeg den heldige fattige jenta fra feil side av byen som forelsker seg i skolens hotteste gutt, som totalt faller for meg tilbake.

Hvorfor får ikke jeg tre nøtter slik at jeg kan reise på ball og danse med prinsen og deretter miste en sko når jeg rømmer hjem når klokka slår 24.

Hvorfor kan ikke jeg stikke meg på en spinneten for deretter å falle i søvn i 100 år, mens en hekk vokser opp rundt huset mitt og beskytter meg. Også "redder" prinsen meg.

Hvorfor kan ikke jeg ha en fiskefinne og drømme om bein å gå på. Og deretter redde prinsen fra å drukne under en storm for så at han redder meg fra den onde heksa. Slik at min pappa tilslutt gir meg bein.

Hvorfor kan ikke jeg ha en stemor som ønsker den vakreste av dem alle død. Slk at jeg søker ly hos 7 dverger som synger for meg. Men likevel vil heksa finne meg og forgifte meg med et eple til min prince charming kommer ridende og kysser mine lepper røde.

Hvorfor kan ikke jeg redde min syke far ved å ta hans plass på slottet hos udyret, og deretter forelske meg håpløst og inderlig for deretter å finne en vakken prins bak det udyriske ytret.

Hvorfor kan ikke jeg være en yndig prinsesse som forelsker meg i en ung gutt med en magisk lampe, en ape og et flygende teppe. Slik at han kan ta meg på romatiske flygeturen på himmelen den blå.

Noen gang skal det være urettferdig og alle andre skal ha moroa for seg selv.

I stedet så sitter jeg her, en helt normal 24 åring, med massiv gjeld og null prince charming. Livet er urettferdig noen ganger!