Prosjekt Operasjon

Til de som måtte lure: Nei, det er ikke noe gøy å være sykmeldt! Det eneste som er greit er å vite at jeg ikke kunne jobba sånn som jeg egentlig skulle jobba, så det er jo en liten trøst. Nå har det snart gått 6 dager siden operasjonen, hvis vi teller med tirsdagen da det skjedde, og jeg er så smått på vei tilbake til et fungerende liv.

Tirsdagen begynte for min del med at jeg stod opp, tok en hel del piller og dusjet i hibiscrub. Siden jeg ikke fikk lov til å spise, gikk jeg rundt å jamret inni meg og syntes seriøst veldig synd på meg selv. Så kjørte jeg og papsen avgårde til Nesttun der jeg skulle i ilden. Vel fremme signet jeg inn og ventet. Jeg syns ikke jeg ventet så lenge egentlig, med god grunn siden det gikk ganske rask. Så kom det en mann (ikke helt sikker på hans rolle i alt det her) og hentet meg. Deretter henviste han meg inn i et rom der jeg skulle kle av meg. "Har du BH på, ta gjerne av denne og." Er det noe jeg hater er det mine pupper i fritt fall. Eneste positive er at jeg fikk beholde både truse og sokker. Men når det jeg fikk i retur av tøy er av den samme type nattskjorta jeg har på jobben ble jeg litt destruktiv. Og når helseteppet kom på plass, ja, da var jeg nesten ferdig. Mens jeg skifta gikk han uplasserte mannen gjennom alt jeg skulle ha husket å gjøre på forhånd, og alt var check check.

Så ble jeg henvist til en skikkelig god gammel stuestol av den uplasserte mannen. Han ba meg pent vente på kirurgen som skulle operere meg da han skulle snakke med meg først. Så ventet jeg, og ventet og ventet litt til. Så kom det en ung dame og hentet noe tøy for en annen person og smugkikket samtidig på papirene mine og konstanterte at jeg var meg. Så kom kirurgen da, litt yngre enn jeg hadde trodd, men glatt eldre enn passelig. Så satte han seg da, og forklarte meg at det ikke var sikkert de kom til å finne noe da MR noen ganger ikke er akkurat. Da hadde jeg veldig lyst til å grine, for jeg har hadde jo "vondt" i skulderen og noe galt måtte det jo være. Men jeg tok det med fatning (!) og vi beveget oss til operasjonssalen. Der hilste jeg på noe som må ha være operasjonssykepleieren, en mann, deretter kom anestesien (om han var lege eller sykepleier er jeg ikke sikker på) men han la i hvertfall veneflon på meg og siden han gav meg narkosen var han sikkert lege. Han var god til å stikke, og med god mener jeg at han traff, for det er egentlig ikke veldig deilig. Så jeg var glad anestesien la den og ikke denne andre mannen. Så sier han: "Du vil kjenne litt av medisinene med en gang". Og jeg kjente det, jeg kjente en prikking oppover venstre armen min, deretter forsvant beina, så var det en eller annen som kom med en oksygenmakse, siste tanken jeg tenkte før jeg lukket lynene var; "Nå var det tungt å puste." Om det er en realitetsfølelse eller en narkosefølelse, det vet jeg egentlig ikke. Deretter forsvant jeg og våknet opp en drøy time seinere. Herlighet, at folk kan misbruke folk i narkose det skjønner jeg godt. For da jeg våknet opp var jeg flyttet, alt anestesilegen hadde tatt på meg var tatt av med, jeg var i et helt annet rom og stemmen som sa navnet mitt langt borte var en dame. Så halvt våknet jeg. Noen la en kald posesak på skulderen min, og jeg spurte om jeg kunne bruke grønnsaker og det kunne jeg.

Vel plassert bak et brett ble jeg tilbudt mat og jeg jublet. Jeg var så sulten. Så ble jeg koblet til en sånn som måler o2-metningen. Jeg spiste rundstykket halvt i blinde da jeg fortsatt var ganske sigen, men så begynte jeg å fryse så ekstremt, akkurat våknet, du har ikke spist og du har nesten ikke klær på deg, så blir en diger kuldepakning plassert på skulderen din. Så da fikk jo metninga mi den i 84 og maskinen peip. Great. Sykepleieren tilbakestilte den og jeg datt ned til 84 igjen. Etter tredje gangen skjønte hun at det ikke nyttet for jeg hakket så tenner og pustet overfladig at det var bare å gi opp, så hun koblet meg fra. Så kom legen og forklarte meg hvordan det hadde gått og det gikk bra. Så kom sykepleieren og gikk gjennom checklisten med meg og så fikk jeg øye på veneflonen jeg hadde i venstre hånden. Den var SÅ vond. Ved hver lille bevegelse kjente jeg den. Men jeg fikk ikke ta den ut før jeg hadde komt meg opp på beina. Så det var bare å komme seg opp og kle på seg. Da forsvant endelig veneflonen. Og i dag sitter jeg her med et digert blåmerke rundt stikkstedet til veneflonen.

Dere ser det nok ikke så godt på bildet, men blåmerket er ca 3x2 cm. Så egentlig ganske stort med tanke på det lille stikket som dere ser.

Så er skulderen pakket inn i bandasjer.

Dette er bare det dere ser foran, for det er egentlig større. Jeg er ikke sydd, men stripset, så de skal sitte på en 10-12 dager. Så til torsdag/fredag kan jeg begynne å vurdere om de skal av. Bandasjene får sitte litt til, men jeg lover dere, det er ikke lett å dusje med bandasje og en arm du ikke kan løfte noe særlig.

Jeg er blitt en midlertidig pillemisbruker, som egentlig ikke føler for å ta de, retten og sletten fordi det ikke gjør så vondt lenger. Men av plikt tar jeg hvertfall voltarenen. Paraceten er litt sånn dag til dag, men siden jeg er blitt forskjølet tar jeg dem og håper de skal hjelpe både skulderen min og halsen. For jeg kom jo hjem til et hus der mamma var syk, smittet av Jon Erik. I tillegg var jeg oppe mange ganger natt til lørdag for å dytte inn en smukk igjen og da stod jeg på det kalde gulvet mitt med bare bein. Dum vettu. Så nå er det halsvondt og litt snørr som gjelder. Det værste er halsen. Great. Livet er herlig dere. Men, men. Jeg klager bare litt. Håper også jeg får sove skikkelig godt i natt. Og når jeg nå sier det, minner det meg på at jeg må skifte sengetøy på dyba mi. Flanell er ingen slager på denne årstiden. Så jeg skal gå å bytte med en gang. Vi blogges.

Remember you love me!

I nødens stund

De siste to dagene har jeg opplevd to av de værste følelsene; 1. Å væra tissatrengt uten mulighet til å finne do og 2. Sult. På mandag dro jeg og pappa direkte fra jobb, innom Åsane senter en rask tur og deretter ut til bestefar på Sotra. Det er en kjent sak at det alltid er kø ut til Sotra i de tider. Jeg spiste en rask snack på McD da jeg var sulten og gikk i samme slengen på do. Uheldigvis for meg så tenkte jeg ikke langt nok. For under postmøtet på jobben noen timer tidligere drakk jeg en del vann og på McD drakk jeg en halvliter til. Enormt smart. For mens vi stod og stampet i kø, uten mulighet til å gå på do, så klart, da skulle jeg bli skikkelig tissatrengt. Og den køen gikk jo ikke akkurat kjempefort. Og det gjorde ikke ting veldig mye bedre at det regnet heller. Jeg regel rett sloss mot meg selv. Det er helt forferdelig. Så enden på visa ble at når vi endelig kom til en avkjøring kjørte vi av og jeg tisset på godt gammeldagsvis i veikanten, en stykke unna veien så klart. Tror det er lenge siden jeg har vært SÅ lykkelig.

Så på tirsdag skulle jeg jo opereres og skulle i den forbindelsen faste siste seks timer. Det ble jo til at det siste jeg spiste var kvelden i forveien. Jeg har aldri reist hjemmefra noen sinne uten å spise frokost og det var helt forferdelig. Jeg skjønner hvorfor folk blir kvalm av narkose, for jeg var allerede kvalm lenge før jeg fikk den.

Så hva har jeg lært?? Jo, at det er mye bedre å være tissatrengt for da kan du egentlig bare tisse i buksa. Du blir våt og litt varm en kort stund, men den forferdelige følelsen av å MÅTTE tisse blir i hvertfall borte. Det er værre å stagne sulten.

Tisser du i buksa blir du våt!!

Jeg har ankommet Trollstigen

Jeg har herved gått i mål som dere kan se. Jeg gjorde det på torsdag, så nå har jeg gjort mitt for laget. Siden jeg tross alt er lagleder er det godt jeg kan gå foran med et godt eksempel. Så får jeg bare gå masse de siste dagene. For jeg tror ikke jeg vil klare å opprettholde mine daglige skritt da. Per nå ligger jeg øverst på listen over den som har gått mest:

Dette er jo torsdagens liste, men jeg ligger fortsatt øverst i dag, enn så lenge. Så det er bare å nyte det mens det varer. Adios!

Remember you love me!

OMG, en gang var jeg også russ!

Jeg burde vært alle andre steder enn her, og jeg vet det. Men så begynte jeg å lese bloggene jeg leser da, og på bloggen til min veldig gode venninne Karen, har hun blogget et innlegg om da vi var russ i 2006. Og jaggu har det ikke dukket opp et bilde av min hilsen til henne den gangen. Og jeg mener, OMG; hvor lite smart var jeg den gangen. Haha. Men litt morsomt er det jo også, at det fortsatt, 5 år etter, står sterkt skrevet i rødt buksestoff. For de av dere som ikke helt ser hva de står (jeg slet litt), så står det: "Heisann Karenmor. Revy er alltid like morsomt. *henførende blikk*  hehe.. Liker det. Veit ikke helt hva smart jeg kan skrive her jeg, aldri vært min sterkeste side :) Linn Therese <3". Jaja, sånn kan det gikk i beruselsen av å være russ. Ikke vet jeg helt hva revy har å gjøre med de røde buksene heller, siden de kom mye seinere enn revyen. Men, men. Jeg hadde helt sikkert en god grunn for å skrive så. 5 år er lenge siden. Hehe. Siden hun har lagt ut noen bilder, får jeg nesten gjøre det samme, mens jeg driver og venter på en liten ting jeg håper jeg får til. Her er min russetid i bilder:

Historien begynner med at denne herlige gjengen var og hentet en nykjøpt russebil et sted på andre siden av Oslo og ennå litt til. Jeg tror det er mamma som har tatt bildet, men jeg husker ikke helt. Dette er tre av de 7 flotte individene jeg var sammen med på bilen. Vi hentet den og hadde en nesten ulykke på vei hjem, vi lå i feil fil og skiftet litt uforsvarlig. Nei, det var ikke jeg som kjørte.

Vel hjemme begynte malingen av navnene på bilen. Vi malte alle vært vårt navn. Og det ble seende slik ut tilslutt:

Jeg måtte sniklåne dette bildet fra Karen sin blogg.

De åtte flotte individene jeg var sammen med på bilen, er disse herlige jentene. Dere kan jo gjette hvem som heter hva.

Bilen vår ble hetenes Mojo, som betyr Sex appeal og er fra Austin Powers filmene. Så vi hadde russebilgensere der det står: Oh no, I've lost my mojo! Jeg har ikke selv sett filmen, men syns det var ustyrtelig morsomt.

Meg og Mojo. Jeg vet ikke om dere kan se det, men alle på bilen fikk utdelt en lite stykke hver av gardinstoffet vi hadde i bilen. Dette sydde vi alle fast på buksa. Dere kan så vidt skimte det i den ene lommen som vender hitover. I tillegg hadde jeg på gylfen (heter det det på en russebukse?). På den der glidelåsbeskytterpassepåtingen..

Her tar vi den knuta som sier at du skal gå Drive in og bestille barnemeny. Vi var åtte stk. Jeg tror ikke de var så fornøyd.

Så var det Tusenfrydtur, her står vi i kø. Vi gjorde egentlig ikke noe annet føler jeg, kø, kø og kø. Men vi hadde det gøy i bilen.

Her slår vi flere knuter i samme slengen, campe i en rundkjøring, spise 2 liter is (det ser ikke ut til at jeg gjorde den). Drikke (jeg husker ikke hvor mye) med to tamponger i munnen (den gjorde jeg). Også bestile vi en taxi til Shybert. Han som kjørte var max misfornøyd.

Her er jeg og Karen i bilen på vei hjem fra "Kan-du-spise-en-Big-Mac-på-tre-biter-knuta". Jeg prøvde ikke en gang. 

17.mai startet for meg i barnetoget som tambourmajor. Jeg var høyst populær og delte ut russekort i en fleng.

Så var det russetog. Vi var drill, så nok en gang briljerte jeg. Haha.

Med egen trommeslager.

Hele dagen ble avsluttet med en sliten Linn Therese og en nysgjerrig pappa. Herlighet så kort hår jeg hadde. Dere skal snart få se hva jeg mener.

Jeg hadde hele 1600 russekort. Retten og sletten fordi jeg fikk 800 av dem gratis. Så da trenger man jo ikke klage, 50 % er jo super bra. Så helt på slutten av 17. mai endte det med at Jørgen delte ut mine russekort siden han var tom og jeg hadde masse ( i hvertfall nok til å dele).

Nå skal jeg prøve meg på denne tingen her.. Blir spennende... Okey, litt tid tar det her gitt, for jeg vet ikke helt hva jeg gjør, men lover, det blir bra! Det er helt sikkert best for de som er med, men...

Dette er fra russerevyen vår i 2006. Den het "Russ i Særklasse" fra Hotell i særklasse siden vi liksom drev et hotell. Dette er en av sketsjene jeg var med på, den heter Filminnspillingen og selv syns jeg denne er ganske så morsom. De er fantastisk de jeg spiller sammen med. Så all ære til dere. Jeg må jo også nevne at jeg savner den buksen, det gikk dessverre hull i den, store hull bak. Så den endte opp der den hører hjemme. Jeg savner også skoene, mine all time vinterfavoritter, men de var så slitt og gamle at de kastet jeg før jeg flyttet til Bergen. Sukk. *savn*. Dere ser også hva jeg mener med hår tidligere, for jeg var kjempelang under revyen, så klipte jeg av meg nesten alt (fordi hun frisørdamen skulle klippe bort det slitte håret mitt, og det var visst nesten alt). Sukk.

Denne andre filmen er åpningssangen vår. Jeg hadde egentlig lyst til å legge ut avslutningssangen vår, siden jeg har vært delaktig i skrivingen av den, men av en eller annen grunn så vil ikke den delen av filmen være snill. Jeg får bare opp en feilkode. Så jeg er nok nødt til å jobbe litt mer med den.. En annen gang. For nå så får dere kose dere med det dere har fått.

Remember you love me!

Hipp Hurra

GRATULERER MASSE MED DAGEN NORGE!

King Size

For første gang siden jeg begynte på skolen i 1994 skal jeg ikke gå i tog i morgen, hvis du ser bort i fra 2000 da jeg lå hjemme i full AB-vigør. Jeg trodde det skulle gå greit helt til Hellen skole var ute å øvde i dag. Kjente jeg fikk skikkelig abstinens, på en god måte. For første gang siden 2000 skal jeg sove lenge 17. mai. Jeg som alltid har vært vandt til å stå opp slik at vi møter seinest 0730 for flassheising 0800! Jeg vet ikke om jeg skal si deilig eller hva.. Det ser ut som om det blir regn i morgen, så kanskje like greit å jobbe. 17. mai for meg er jo også på Eidsvoll, med Dal skolekorps og Eidsvollsbygningen. Så det hadde nok ikke blitt det sammen uten pølser hjemme hos mamma og pappa og kjøring i buss med masse spilleglade barn. Heldigvis får jeg med meg at Hellen skole kommer inneom sykehjemmet i morgen, så kanskje jeg hører noen kjente og kjære sanger. Lenge siden jeg har hørt King Size altså.. Jeg skulle ha lagt inn noen sanger her hadde jeg bare visst hvordan..

Dagen før dagen tilbrakte jeg med litt av hvert. Jeg lå litt lenge da jeg var litt mer sliten enn jeg trodde jeg kom til å være. Kl. 0430 våknet jeg og var helt forkavet. Naturen krevde sitt, men jeg var kjempetrøtt. Tror jeg da har drevet inn og ut av søvn. Men jeg sovnet igjen og sov til litt på ni. Tror kroppen min husket at jeg hadde satt på huskelapp på mobilen kl. 09. Men det endte med at jeg utsatte den til 10. Da ringte jeg BKS og spurte om de kunne faxe resepten min direkte til apotekt. Så da jeg følte jeg hadde gitt dem nok tid, dro jeg til senteret og hentet ALLE tablettene mine. De hadde faxet resepten til Arken siden (for her er det nemlig to apotek av samme på hver sin side), og de hadde ikke igjen Hibiscrub, så da sendte hun meg over på den andre siden. Og der var det typiskt meg 14 før meg i kø. Men gikk heldigvis litt raskere enn på fredag for det var flere folk i arbeid. På fredag kom jeg midt i vaktskifte fant jeg ut, men i dag var det massevis av damer. Heldigvis. Så jeg fikk både piller og Hibiscrub.

Se, jeg klarer til og med å balansere den på hodet. Wuhu. Nå er det under en uke til jeg er ferdig operert, skal bli deilig, for kjenner det godt i skulderen. Jeg ser by the way lite loka ut her..

Til alle nordmenn, ha en fantastisk 17. mai i morgen!!

Remember you love me!

Produktivitet og oppdateringer

I dag har jeg virkelig vært flink føler jeg. Jeg har gått en times tur, vasket to maskiner med 40 vask og rydda.

Jeg tok en tur opp til Munkebotn, siden jeg enkelt kan gå dit hjemmefra. Egentlig skulle jeg bare utforske gata litt lenger opp, siden jeg aldri har vært lenger enn snuplassen, men så tenkte jeg på dissa skritta da vettu og endte opp med å helt til demningen og ned igjen. Akkurat en times tur, og skrittene renner på.

Som dere ser er det veldig idyllisk når solen skinner.

Pippene koser seg i vannet i varmen.

Når vi snakker om skritt, jeg er veldig godt i rute. Jeg må jo, i hvertfall nesten, ha gått i mål når jeg skal opereres for da blir det nok ikke like mange skritt som det er i dag. Men får prøve å opprettholde det likevel. Det hadde jo være supert.

Som dere ser så nærmer jeg meg mål (jeg er den grønne). Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har vært flink jente. Alt etter målgang er en stor bonus. Laget nærmer seg også med stormskritt (det er den lyse beige). Herr Gjennomsnitt er den hvite, så jeg har mye å gå på han. Hurray.

Jeg har også ryddet i dag, så nå er den siste post it lappen fjerna.

Enda mer hurray.

Jeg har også rydda litt annet stæsj. Grusomt mye jeg har altså. Og siden jeg ikke har en kontorpult lenger, er det så mye jeg ikke vet hvor jeg skal legge. Hum.. Kanskje bare kaste det.. Så nå begynner det å komme seg her. Det eneste stedet som er litt kaotisk nå, er stua. For jeg klarer ikke flytte TV'n selv. Men nå er det ikke så altfor lenge til pappa min kommer så da blir det årnings.

Jeg har også vasket to vasker i dag, da mange av klærne jeg skal ha med meg hjem lå i skittenkurven. Så neste helg skal jeg vaske en 60 vask slik at mest mulig undertøy er reint når jeg reiser hjem. Da er jeg jaggu i mål altså. Hvis en ser bort i fra spisebordet som skal oljes. Men det skal det også bli årnings på. Resten av kvelden går med til litt rydding mens jeg venter på at Farmen skal begynne. Ennå en god time til. Sukk. Gleder meg. Håper Kim Andrè vinner. Men det gjenstår å se. Vi krysser fingrene og vi blogges.

Remember you love me!

MGP 2011

Da satt vi her igjen da, uten Norge denne gangen. Og for alle oss nordmenn går tankene tilbake til 16. mai 09, da Alexander Rybak vant, mer knuste, all motstand. Det er vanskelig å ikke tenke tilbake til the glory days. Den gangen vi knuste alle MGP rekorder, vi fikk stemmer av samtlige land, hele 41 stk., vi fikk flest poeng i historien og vi var første land noensinne til å passere 300 poeng. Er det rart alt annet etter dette er en skuffelse?! Nei, ikke egentlig. Jeg tror aldri vi noen gang vil reise oss skikkelig etter den finalen. Da var Norge best, vi var konge, vi var på toppen av Europa. Nå er vi ikke en gang med. Skuffende.

Når det er sagt, det er så mye ræva sanger med, så jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke er med. Haba Haba er ikke akkurat det beste vi har bidratt med, men mye bedre enn mange av de andre bidragene. Det finnes noen lyspunkter, blant annet Ungarn, også var Irland litt artig, Sverige: ikke så værst. Kveldens kjekkeste i hvertfall. Russland likte jeg, Tyskland, Sveits, England sin også, så noen lyspunkter er det blant disse 25 sangene. Romania og Spania var litt gladsang, Østerrike funker. Men det er ingen Fairytale her altså.

Ikke noe flash mob dance i pauseinnslaget heller. Jeg sier bare Glow!!!

Legger ved et bilde av kveldens kjekkeste, så kan vi nyte noe hvertfall:

Nå skal jeg gå og lage meg ei brødskive, man blir sulten av alle disse skrekkelige sangene som dukker opp innimellom. Love u!

Remember you love me!

Fredag 13.

Siden det er lønningsdag i dag, så tenkte jeg at jeg skulle hente ut resepten min til operasjonen. Av en eller annen grunn var det sykt mye folk på senteret, det kan ha noe med at det er nattåpent i dag og at det er mange gode tilbud. Men rart folk skal strømme til så tidlig for de holder vel ikke ut til kl. 00 00?! Jaja, jeg trakk da kølapp på apoteket, så viste det seg at det var 17 stk før meg. Bah! Så det var bare å sette seg ned da, og vente. Heldigvis har de massevis av stoler, for jeg tror ikke folk holder ut i lang lang tid hvis de må stå i evigheter. Endelig ble det 45 og jeg gikk bort til dama i skranken, leverte lappen min og hun begynte å stemple. Så bare: denne er ikke gyldig, den mangler signatur. Det verste er at jeg har stusset over dette allerede, men regnet jo med at sykehuset hadde alt i orden. Men neida, så etter å ha venta bortimot 30 minutter, fikk jeg ikke pillene mine, men en pocket mask. Som jeg jo betalte for. Så nå skal den pryde knippet mitt og jeg kan redde liv uten å være redd for smittsomme sykdommer. Hurray. Uheldigvis for meg, så ventet jeg så lenge, slik at når jeg endelig fikk beskjed så var jo sykehuset steng, så da mp jeg ringe på mandag. Enda mere bah! Og siden det er 17. mai på tirsdag, må de jo bare virkelig jobbe for det. Så jauda. Så i min lille depresjon som oppstod, endte jeg opp med shopping. Jeg travet hit og dit, og prøvde masse kjekt. Men et sted måtte jo grensa gå. Men jeg kom hjem med mange kjekke poser. Hurray for me.

Nå sitter jeg og ser på Gullruten og krysser fingrene for et lite glimt av Maren, selvom jeg ikke tror det skjer. Men det hadde jo vært gøy. Hehe. Egentlig burde jeg gjort andre fornuftige ting, jeg føler egentlig jeg alltid burde det når jeg sitter her og skriver. Men akkurat nå handler det om disse møblene og tingene som hører i møblene. De står fortsatt alle steder selvom det ser bedre ut her enn for noen dager siden. Jeg får bruke frihelgen min effektivt, for neste helg kommer mamsen og papsen og da mp jeg være ferdig. :S Høyt skeptisk altså. Så jeg ber om regn, regn og atter regn i helgen. Gode grunner til å forbli inne. Og siden jeg har gått skritt for to dager i dag og litt til, trenger jeg jo egentlig ikke å anstrenge meg sånn i morgen. Det er nais det, men bør jo anstrenge meg litt, for det kommer en søndag også. Jauda! Så til alle på laget mitt: gå, gå, GÅ!!!

Remember you love me!!

Den som hadde råd til 2 450 000

Den som hadde råd til dette. For å komme til annonsen trykk på bildet!

Det skal ikke veldig mye til nå

Jeg er jo ikke av dem som er mest redd for småkryp og slikt, men jeg syns likevel ikke at det er noe stas med dem. Og jeg kjenner at for hver dag det dukker opp et nytt ett, blir jeg mindre og mindre tålmodig. Da jeg kom hjem fra jobb i går kveld, så jeg den første sneglen denne sommeren. Jeg er helt sikker på at den var brun, men tror brunsnegla er av den skjeldne så den var helt sikkert svart likevel. Uansett, akkurat disse sneglene syns jeg er noen ekle krypdyr. Og jeg vil helst ikke tråkke på det da de splæsjer sånn utover alt, og det er ikke veldig gøy å ha hele trammen full av smæsjete snegler. Men i dag tidlig var de borte igjen, de kommer frem i dette regnværet som plutselig var i gårnatt tror jeg. Og da jeg kom inn og satte på MGP røk jaggu Norge ut også, jeg var meget skuffet.

I dag tidlig kom jeg så over et ganske stort billedyr på badet. Jeg kan ikke helt bekrefte det, for mens jeg gikk for å hente utstyr jeg skulle bruke til å fjerne dette dyret, ble det borte bak vaskemaskinen. For jeg ville ikke splæsje det utover hele badegulvet, der går liksom min grense. Så stod jeg på badet da med dette glasset mitt, da dyret kom frem fra vaskemaskina og forsvant under vasken, og ut derfra kom det ikke igjen, og da jeg dukket ned for å se etter dyret, var det vekk. HERLIG. Så jeg tipper at det har krøpet inn et eller annen sted og ligger der å ruger. Yay for me! Ikke rakk jeg bilde av dyret heller for alt skjedde liksom så fort. Jeg tenkte jeg skulle ta et skikkelig nærbilde etter at jeg hadde fanget det, in my face liksom. Så nå drømmer jeg for alvor om egen leilighet UTEN dyr.

Jeg vet jo at jeg bor i kjellerleilighet og at oddsen for kryp er ganske stor. For jeg sa til pappa: jeg har aldri sett et dyr i kjelleren hos oss. Men da sa pappa at vi har det. For det er typiskt kjellere. Jaja, så det tydeligvis noe man ikke kommer sånn helt unna i en kjellerleilighet, men drømmen min blir sterkere og sterkere for verdt dyr som kommer. Lurer på langt de klarer å presse meg?? Hum!

Det var egentlig bare det jeg ville si. Nå skal jeg Glee meg videre her før jeg skal rydde litt. Vi blogges.

Remember you love me!

Free at last!

Da var siste helgen på en stund og "helgen" min snart vel overstått. Dagen i dag ble brukt til å ordne opp i noen småting, handling/posting, rydding, kos og turgåing med noen fra jobben pga konkurransen vi er med i. Så nå sitter jeg her og tenker jeg skal blogge litt før jeg finner sengen for jeg er ganske sliten og føler på meg at jeg kommer til å sove godt i natt. Det er lenge siden jeg har vært sliten på denne måten, altså fysisk sliten. Stort sett er jeg psykisk sliten. Så det er meget deilig egentlig.

Jeg skal bare kort ta opp igjen denne "diskusjonen" jeg hadde her for noen dager sider. For i BT Magasinet på lørdag stod det en artikkel på trykk som handler om ungdom og luksusfellen.

Innledningen går som følgende:

"Foreldre som skjemmer bort barna med lediggang og sponset sommerferie, gjør barna en bjørnetjeneste. Enkel tilgang på penger uten et bevisst forhold til eget forbruk er begynnelsen på den farlige luksufellen!"

Jeg er så glad det er flere som er enig med meg (også takk til Marianne), fordi han som har skrevet denne artikkelen har så sant, så sant. Videre i artikkelen skriver han hvordan han tjente penger som gutt, hvordan niesen sparte til Nintendo DS selv og at russen kan bruke opptil 1,7 mill på en buss. Folk må bli mer bevisst. Jeg kjenner jeg kunne holdt på i en evighet når det kommer til akkurat dette spørsmålet, men jeg skulle bare nevne artikkelen og det har jeg nå gjort.

I helgen har det vært knallvær. Så det har vært litt surt å jobbe. Nå skal jo jeg ærlig innrømme at jeg ikke er den flinkeste til å være ute i solen, for jeg klarer retten og sletten ikke å ligge på en solseng og bare ligge der. Jeg må lese eller gjøre noe annet som holder meg aktiv. For akkurat på det punktet har jeg ikke ro i ræva. I går og i dag har det vært sånn type 23 varmegrader her. Det har vært helt sykt fint vær. Men nå kan godt regnet komme, for nå skal jeg jobbe litt igjen.

Sånn utover det så har det egentlig ikke skjedd det store her i helgen. Jeg har så vidt begynt å sette ting tilbake på plass og håper at det aller meste nå har tørket. Finner stadig vekk noen våte flekker, men de er det jo egentlig bare å tørke bort. Så det begynner å komme seg, håper jeg. I morgen blir det nok ikke gjort mye, men resten av uken har jeg jo dagvakter, så da burde mulighetene være mange. For målet (for jeg MÅ bare være ferdig) er til neste helg. Altså 1 og en halv uke til. I tillegg bør alt være i skjønneste orden her før jeg drar hjem slik at jeg kan komme tilbake til et smooth hus. Det er jo det aller beste. Hehe.

Jeg kan jo også nevne kjapt at jeg var inne på finn i sted og skulle se på leiligheten som ei på jobben skal på visning på, og ble sittende og kikke litt selv, er jo alltid spennnde, men kom over tre brukbare leiligheter, men jeg må bare si det: hva er det med laminatgulv?? Jeg vil jo ha ordentlig parkett! Jeg ser poenget med at det er billigere og slikt, men parkett er jo strengt tatt finere. Og alle de tre hadde laminatgulv, men jeg begynner jo å skjønne at jeg kanskje må senke kravene mine. Jaja..

Men nå tror jeg at jeg skal dra denne kroppen her på badet og deretter i seng. Det aller aller beste nå. Så misunner jeg mamma og pappa litt som er på Island. Selvom det er varmere her i byen.

Remember you love me!

Det nærmer seg slutten

Skjenk: check!

Deilig. Da har jeg fått tatt hele skjenken. Nå har jeg liggi på alle fire og tatt underskapene, bah! Det ble litt lavt på slutten der altså. Noe tungt for ryggen, men i morgen har jeg jo fri.

Dette er den berømte skjenken, og som dere ser så er den nå tom da den står til tørking. De øverste hyllene er tatt for noen dager siden så de er mer eller mindre tørre. Tror ikke det vil ta så lang tid, for skjenken suger til seg olje da noe ikke er oljet før og sikkert veldig tørst. Men det gjør jo ingenting det, for da får jeg ting fortere på plass, for det ser ikke ut her.

Det kan dere jo nesten se selv. Alle stolene står overalt og tørker de også, og de bruker litt lenger tid. Jeg tror egentlig at mye er tørket, men hver gang jeg tar i dem får jeg et lite lag med sånn oljeshimmer på meg, så jeg veit egentlig ikke. Neste runde er å gå over alt som er oljet med en tørr klut slik at den kan suge opp det overflødige. Jeg tror ikke det er så gæli mye heldigvis.

Da jeg skulle tømme underskapene i dag klarte jeg selvfølgelig å slippe en liten glassbolle i gulvet, så plutselig hadde jeg store og små glassbiter overalt og innimellom all shiten. Herlighet. Jeg følte jeg plukket og sopte glass i en evighet. Når jeg får rydda opp må jeg gå over med støvsugeren, da er det litt lettere.

Nå gjenstår kun dette bordet og en hyllesak på rommet mitt (som jeg skal ta i morgen), og som dere ser er dette bordet fullt. Så nå er det bare å tørke tørke slik at jeg får rydda av. Godt jeg har fri i morgen og forhåpentligvis får gjort noe med dette rotet.

Tilslutt vil jeg bare avslutte med å si, på vegne av Nina: selvom møbler må oljes betyr ikke det at det er billige møbler!! Det var dagens lille etter den store!

Remember you love me!

De som er litt mer bemidlet..

I går tror jeg det var, spurte Maren, studenten min, om jeg drev å diskuterte her inne, og siden jeg egentlig sjelden gjør det, tenkte jeg at jeg nå skal skrive ett innlegg som på en måte blir en "diskusjon". Det blir vel heller mer synsing og mine meninger, så kan folk mene det de vil. Egentlig burde jeg fortsatt mitt oljeprosjekt da jeg snart er ferdig, men jeg har akkurat spist og føler for å "hvile" litt før jeg gjør noe aktivt. I tillegg skjer det noe med face'n min som gjør at jeg ikke kommer inn i dag. Noen flere som har det som meg?? Det er ikke bare face'n som er bug heller, her om dagen var det opplastingen på bilder på bloggen. Da var det et eller annet som hadde endret seg i innstillingene (ihvertfall mente pc'n min det), så kom det en beskrivelse på hvordan jeg kunne endre det igjen. Men jeg har jo ikke rørt noe før det skjedde, og ikke ble det bedre etter at jeg hadde endret det heller, så kanskje jeg har bugga ned hele systemet. Usj! Nei, nei. Får bare håpe ting er i orden seinere. Kanskje jeg bare skal restarte, var det jeg endte opp med å gjøre med bloggen. Og da kom alt tilbake liksom. Så skjønner ikke hva det var. Uansett, jeg kommer vel inn på face seinere.

Så tilbake til innholdet her. I dag leste jeg en artikkel i ett blad som handlet om en mor som var så lei av at hennes eneste datter hele tiden kom tilbake for å be om mer, mer av alt. Dette er en sånn innsendt sann historie og jeg tror det er derfor jeg har lagt så godt merke til den. For jeg syns det er så fjernt fra mitt liv som det kan komme. I tillegg ser jeg jo på Gullungene som også hører til her. Og når jeg leste denne historien og tenker på gullungene, kom jeg til å tenke på en samtale vi hadde på jobben for en stund tilbake, som handlet om lappen. Som gir litt utgangspunkt her også.

Men for å fortelle kort innholdet i den artikkelen først, det var en fortvilet mor som skrev inn til Allers (tror jeg det var) og fortalte sin historie om en ekstremt bortskjemt datter. Hun mistet mannen da datteren kun var tre år og har siden gitt henne alt hun ønsket seg. Noe som har resultert i en ekstremt bortskjemt og kravstor jente. Nå er datteren blitt så stor at hun har flyttet ut hjemmefra, men kommer hele tiden hjem og ber om penger til ditt og penger til datt. Og nå var moren blitt grundig lei av dette. Hun skjønte at hun hadde dulla for mye med henne da hun var mindre og artikkelen var til advarsel for andre.

Når jeg leser sånne historier tenker jeg alltid på min egen situasjon og min barndom. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg og Jon Erik har hatt en fin barndom. Vi hadde/har fantastiske foreldre som fulgte/følger opp barna sine og vet ikke hva godt de kan gjøre for dem. Og jeg vil si vi er bortskjemt, men vi er bortskjemte på en god måte. For vi har aldri alltid fått hva vi pekte på. Vi måtte ønske oss Barbie og biler til bursdager og jul og krysse fingrene for at vi fikk det. Vi måtte gjøre huslige sysler for å få lommerpenger, noe som i hvertfall jeg bare fikk til jeg var kanskje 13 for da sluttet jeg å bidra masse hjemme, ingen hjelp, ingen penger. Det sier seg vel egentlig selv. Men jeg og Jon Erik har fått de nødvendige tingene vi trengte/trenger og har aldri hatt noe å klage på. Vi har vært heldig med foreldrene våre. For vi har ikke fått i både pose og sekk, noe som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.

Samtalen vi hadde på jobben for en stund tilbake handlet som sagt om lappen. Jeg og to/tre til satt og snakket om at hun henne ikke hadde lappen, men kun manglet teori og oppkjøring. Så sier hun at hun har betalt for alt selv, det sier også hun andre. Og da turte ikke jeg si at jeg fikk lappen av mine foreldre. For det første for ikke å skryte (for er det noe jeg skikkelig misliker er det folk som skryter av sine goder), og for det andre fordi jeg da på en måte var "heldigere" enn dem. Nå skal det også nevnes at både jeg og Jon Erik betalte for lappen andre gangen etter at vi begge kjørte den bort. Og for min del ble det 14 000 ekstra unødvendige penger. Men jeg var heldig som hadde foreldre som ønsket å betale lappen min. Men det vil ikke si at jeg er bortskjemt for det. Å være bortskjemt vil si at du får alt du peker på, i tide og utide, og du har alle verdens duppedingser i en alder av 10. At du har foreldre som betaler husleia for deg når du er student, så slipper du ta opp lån. Når foreldre kjøper dyre, skal-vare-livet-ut-ting. Når du ikke ønsker deg noe mere for du har alt du ønsket deg i går. Da er du bortskjemt, og burde virkelig ta et titt på livet ditt. For hva lærer du egentlig av dette?? Jeg tok opp lån da jeg gikk sykepleien og det lærer meg nå å dele pengene mine mellom alt jeg har av utgifter. Ingen betaler husleien min, maten min, forsikringene mine, bilen min, bensinen jeg bruker. Dermed lærer jeg masse, for den dagen jeg skal ha boliglån kommer alt det her veldig godt med. For det er ikke bare bare å ha boliglån og skulle betjene dette. De som av en eller annen grunn slipper å ha boliglån da av grunner som egentlig er ganske okey, som ei jeg jobber med som arvet penger av faren sin, hun trengte kun å ta opp lån på litt, siden hun hadde resten. Hun er heldig, men hun er ikke bortskjemt fordi hun har arvet pengene.

Jeg og har litt penger i banken, som kommer av at mine foreldre har vært flinke til å spare til både meg og Jon Erik, at jeg selv har vært flink til å spare og fordi jeg arvet penger etter bestemoren min da hun døde i 2006. Og de pengene er penger jeg kunne vært foruten hadde jeg kunnet beholde bestemoren min. Så jeg er ikke heldig som arvet penger etter henne. Men jeg gjorde det. Men de er øremerket bolig eller studier og det er de fortsatt.

Ja, jeg er av det heldige slaget som kunne kjøpe bil til 100 000, som kan bo i en leilighet som koster meg 7500 kr. mnd. og som kan ringe foreldrene mine å be om hjelp hvis jeg skulle trenge det, men jeg er ikke bortskjemt for det. Jeg kan heldigvis si at jeg ikke lot bestemoren min sitte tilbake med min gjeld på 400 000 da jeg ikke klarte betjene det, at foreldrene mine ikke tok opp lån for å kjøpe leilighet til meg og dermed gjør dem til gjeldsslaver i stedet for meg, at jeg ikke ønsker meg noe til bursdagen min for jeg fikk jo den nyeste PS i går. Jeg kan gå videre med livet mitt med god samvittighet, og vite at jeg betaler skatt som gjør at operasjonen min senere ikke vil koste noe annet enn egenandelen, at jeg betaler husleien min og lærer å fordele penger, at jeg faktisk ønsker meg masse masse, både til bursdagen min og til jul og at jeg ønsker å kjøpe meg en egen leilighet som jeg har betalt selv.

Jeg ønsker meg masse her i livet jeg også, og så klart, alt hadde vært lettere med litt mere penger enn jeg har, men nå er livet en gang slik at ikke alle har det like bra. Noen lever overstadig beruset av penger, noen lever på midtlinjen, mens noen lever langt under den. Det er ikke nok rettferdighet i verden til å gi alle noe, i stedet får noen alt. Og er du noen av dem som får alt, ikke skryt av det, vær et medmenneske å vit at det finnes mange i verden som har det dobbelt så ille som deg når du ødelegger en bukse og kan gå ut å kjøpe ny. Ikke skryt av at foreldrene dine gir deg alt, for det er ingenting å skryte av. Du burde egentlig skamme deg!

Nå når jeg har fått "tømt" meg litt skal jeg begi meg ut på neste prosjekt, olje møblene mine. For tenk, jeg har ingen til å gjøre det for meg og gjør det selvsagt selv.

Remember you love me!

PS: ingen må føle støtt av dette innlegget da det ikke bygger på noen spesifik. Alt er bygget på artikler og slikt jeg har lest i diverse blader opp gjennom. Og skulle du føle deg støtt er det ikke fordi jeg har skrevet om DEG, men fordi du kjenner deg igjen og derfor føler deg støtt.

Det tar aldri slutt på dramaet og intrigene

Og jeg mener jo så klart i Cæsar. Jeg syns så synd på Juni når Cathrine forteller at hun er forlovet med Arnfinn som Juni så tydelig liker. Og Cathrine skal gotte seg for Juni, og alt hun vil er å gifte seg bra, og bruker da barnet, men hun glemmer vel at hun er stuck når det kommer. Jeg håper, selvom det er stygt å ønske noen død, det er jo strengt tatt ingenting, for det er jo bare på TV, men jeg ønsker at det skjer noe som gjør at Cathrine mister barnet slik at Juni kan få sin Arnfinn. Jeg ønsker det altså.

Det går fremover med dytt-prosjektet. Foreløpig er jeg beregnet i mål 22.mai, noe som jeg må holde oppe, for etter det blir det nok lite med gåing når jeg blir sykmeldt. I hvertfall i begynnelsen, men etterhvert kan det jo hende jeg kan bevege meg noe. Jeg får bare være flink de kommende tre ukene. For det er kun tre uker igjen. Skummelt.

I tillegg nærmer jeg meg ferdig med dissa satans møblene mine. Herlighet. Det som tar tid er egentlig tørkingen. For all kline-på-møblene-jobben går ganske greit. Og i tillegg er det jo litt tungt så det gir meg noen skritt. Herlig. Så da går det fremover. Hehe. Nå er det egentlig bare kaos her, da møbler og ting står alle andre steder enn der det hører hjemme. Og jeg syns liksom denne tørkingen går ekstremt i det langsommelige tregt, så jeg regner med at det vil bli seendes bomba ut her en stund, TV'n blir hvertfall stående der den står nå, så får pappa flytte den når han kommer. For jeg mener, den er litt tung, og for å få den tilbake på plass må jeg løfte oppover. Og miksen vond skulder, tung TV, dyr TV og stor TV vil jeg ikke prøve for går det galt er det nei, nei, nei Linn Therese. Og det hadde jo vært krise for da må jeg tilbake til 26 tommer. Og nå er det smått. Hehe. Det jeg mangler nå er den hyllesaken på rommet mitt (den skal jeg ta torsdag da jeg har fri, for da får den tid til å tørke og jeg får lufta ut skikkelig, også må alle tingene som er i den ligge et sted, bah), inni skjenken nede og under (taket) på midtdelen, og hele spisebordet. Men det skal jeg ta den helgen mamma og pappa kommer så kan de hjelpe meg med å snu det. Så tar vi under først og deretter oppå dagen derpå når det sånn delvis har tørket under. Wuhu! For en plan.
Men nå skal jeg se på hu Charter-Hilde her, første gang i år, egentlig på lenge. Men hu er morsom da. Så blir det mat. Hun er gal!

Remember you love me!

Ps: jeg vil bare nevne at jeg ikke helt liker den "nye" nettbanken etter at Postbanken og DnB slo seg sammen. Gi meg tilbake den gamle nettbanken min. I tillegg er det dukket opp en haug med gebyrer. What the f***???!!!???

Hvorfor kjøpe seg egen nyere leilighet...

Jeg kan komme på veldig mange grunner egentlig, men akkurat nå så trenger jeg bare en, og det er maur! Her om dagen, jeg aner ikke hvor de kom fra eller når de kom, men jeg tror jeg skulle riste noen klær eller noe, også åpner jeg døren, og på innsiden da på venstre side så var det plutselig sinnsykt mye maur. Om de var der før jeg åpent døren eller om de liksom (haha) kom utenfra når jeg åpnet døren, det vet jeg faktisk ikke, men jeg vil tippe på det første siden jeg oppdaget de ganske tidlig etter at jeg åpnet døren. Og jeg mener, de kravler jo ikke så fort. Jeg ble ganske perpleks og det er grunnen til at det ikke eksisterer bilder. For jeg løp gjennom alt for å finne bugsprayen og jeg dusjet de ned mer enn godt nok. Blæ! Deretter sprayet jeg rundt alle vinduene og døren på utsiden, i håp om at bugsa holder seg unne i de 4-6 ukene virkningen liksom skal vare. Og jeg har ikke sett noe igjen i etterkant, så enten hjelper sprayen og jeg har tatt livet av de jeg kan ta livet av, eller så var det kun de maurene. Jeg kjenner jeg grøsser bare jeg tenker på det og stort sett lar jeg meg ikke affisere. Så jau da!

Så i mitt nesten hysteri gikk jeg inn på nettet for å finne ut hvor mye jeg kan låne på min lønning, eller hvor mye jeg kan klare å betjene i lån. Og jeg kan egentlig låne ganske mye, men alt er såklart avhengig av renta. Men uansett tror jeg at jeg må i banken for å virkelig finne ut av det, for jeg får nok ikke låne så mye som makssummer der visste, det var jo steike meg over 2 mill på den laveste renta, og det tviler jeg på er greit. Men før jeg tar sånne drastiske avgjørelser får jeg kanskje heller finne ut av hvor jeg egentlig vil bo. For jeg kjenner på en måte at jeg ønsker å flytte hjem igjen, men ikke med det første, og da tenker jeg jo at det mest lønnsomme er egen leilighet, da betaler jeg hvertfall til noe som er mitt. Men så er jeg så kravstor at jeg tror aldri det vil bli noe av. Men man kan jo leve i håpet av noe annet da. For jeg skal jo ærlig innrømme at jeg har sett litt, men ikke egentlig funnet noe jeg sånn umiddelbart kan tenke meg. Så det vil jo ta tid det her.. Jaja, det skal jo ikke være av de enkleste avgjørelsene du tar i livet. Så på Luksusfellen i går, og hun damen hadde kjøpt leilighet på impuls. Det kunne jeg aldri gjort. Hver kvadratmeter i leiligheten tror jeg var verdt noe sånt som 49 000 eller noe, og han mannen sa at standard var sånn ca 39. Men nå bodde hun i en ganske ny leilighet på Oslos beste vestkant, men likevel.. Jaja, sånn kan det gikk med henne. Der ser dere ikke meg for å si det sånn. Så jeg får kanskje bevege meg til banken før jeg tenker ekstremt mye mer på det. Det skjer jo så mye denne kommende tiden at jeg egentlig ikke har tid til å tenke på leilighet uansett. Man kan se, men ikke røre!

Men nuh folkens er det Cæsar om 4 minutter, så vi blogges.

Remember you love me!