Hverdagstrivialiteter

Jaggu klarte ikke svenskene nok en gang og stikke av med ESC-pokalen. Jeg håpet litt på Sverige da jeg så hva de konkurrerte mot i toppen. Jeg syns fortsatt at land som synger sanger på sitt eget språk er drit teit. For jeg skjønner jo faktisk ikke hva de synger om.. Det eneste jeg evt. kan si er: oi, det var en flott melodi. Det klinger bra. Men utover det så skjønner jeg ikke døyten. Så at italienerne var storfavoritter de og, det skjønner jeg bare ikke. Russland hadde dog en fin sang, men jeg veit ikke, det er jo litt kjekt at noen litt utenom land vinner, og med det mener jeg at alle disse landene stemmer på nært og kjært. Noe som gir andre land ikke så god sjanse. Kanskje det var riktig av ESC å innføre jurystemmer i tillegg til folkeavstemninga. Så ja, tilslutt heiet også jeg på Sverige.

Men dere, hvor irriterende er det ikke når det er tid for hvert land å avgi stemmer, og de som skal berette stemmene bruker nesten all tiden på å fortelle arrangørlandet hvor de ringer fra, hvor flott showet dems var, og for en stemning de har skapt. Jeg mener: GI MEG DE F***S STEMMENE! Jeg for min del vil vite hvilket land som har fått 12 poeng, ikke se på at et heldig menneske skal se dum ut når h*n har sagt noe og venter på respons fordi lyden henger litt etter i systemet. Bare kom til poengene will you! Så ja, det var faktisk lørdagens paraply.

I dag klarte jeg endelig å våkne/stå opp i nogen lunde grei tid. De siste dagene har jeg våknet sånn 1030 og deretter blitt liggende å lese til langt over vanlig stå-opp-tid. Det er godt det skal snu litt nå. I morgen skal jeg tilbake på jobb igjen etter ha hatt ferie, fri og sykemelding de siste to ukene. Nesten tre faktisk. Er det rart man blir litt bortskjemt.

Klokka har, til tross for at jeg kom meg opp i grei tid i dag, rukket å bli hele 1638. Og jeg kan ikke annet enn å lure på hvor dagen ble av. Jeg har dog vært på NAV i dag på dette obligatoriske oppfølgingsmøtet de har innen 6 mnd sykemeldt. Det gikk fort unna, så veldig greit sånn sett. Planen var å dra rett hjem etterpå, men da jeg gikk til bilen så jeg at Christiania Glassmagasin solgte ut hele butikken sin til 50 %. Og da ble jeg så gira at jeg like godt gikk en runde på hele senteret. Godt det høres verre ut enn det faktisk endte.

Da jeg kom hjem hang jeg opp klesvasken jeg satte på før jeg dro ut, og lagde meg deretter middag. I dag ble det superenkelt. Jeg er så skikkelig ute av middagsdansen at jeg nesten får lyst til å grine. Men jeg skal ta meg inn igjen nå altså, få lagd en skikkelig oversikt over middager de kommende ukene. På tide å ta meg selv i nakkeskinnet.

Jeg har begynt på innlegg om Praha til dere, det tar litt tid da jeg må dele det opp. Bare første dagen i seg selv byr på en lang historie alene. Men det kommer seg. Jeg har faktisk ikke sett over bildene før i går. Da jeg la over bildene fra kameraet hadde jeg heller ikke lagt inn bildene fra julebordet i desember. Så kanskje jeg burde servere dere de bildene på et sølvfat og!?!? Vi får se.. Og nå er det ikke lenge igjen til sommerfesten heller, som går av stabelen den 5. juni.

Sånn ellers så lurer jeg på om jeg skal kjøpe meg ny sofa. Det er faktisk ikke en overilt tanke, men noe jeg har lekt med en stund. Jeg har nemlig sett meg ut den perfekte sofaen, nemlig hjemme hos venninna mi Line. Det beste er at både den og den gamle passer inn på stedene sin evt.  Her presenterer jeg vidunderet:

Den heter Linnea og kommer fra Skeidar. Info og bildet kan du finne HER.

Det aller beste er at den faktisk er på salg nå. Ikke veldig mye, men alle monner drar. Men, nå har det seg sånn at akkurat når jeg har tenkt denne tanken litt lenger enn bare halvveis, så har mamma og pappa dratt på bowlingtur/ferie langt bort til vestkysten av USA (lucky bastards), og lets face it, jeg trenger pappa'n min her for å få dette i orden. For jeg er nødt til å flytte vekk to stk sofaer og få på plass en stk ny sofa. Så hvis jeg kunne kjøpt den nå og hentet den om en liten stund, så hadde det vært perfekt. Kanskje jeg skal reise innom Skeidar en av dagene og spørre de, for det kan jo faktisk hende.. Så kommer folksa mine hjem igjen og pappa kan komme og hjelpe meg.

Dette bildet tok jeg på Skeidar av gruppa. Du får nemlig både vinkelsofa, stol, puff og to-og treseter i samme serien. Så her kan man supplere og gjøre som man ønsker. Min vinkel vil evt. bli omvendt da jeg skal ha kortdelen til høyre.

Jeg har null planer for resten av dagen, bortsett fra at det er Cæsar kl. 1930. Jeg har faktisk tatt opp igjen Cæsar i min sykemeldt-periode. Jeg sluttet for sånn to år siden, men mamma har sett trofast i alle år så da jeg var hjemme over lengre tid ble det Cæsar de kveldene dette går. Nå er det jo bestemt at Cæsar også fortsetter, noe som gir meg litt miksa følelser. Det hadde vært utrolig godt hvis det var over, ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke rakk Cæsar i dag, men samtidig så har jo jeg sett denne serien fra den starta (minus de de to årene ca), så det er litt nostalgi i at det forsetter. Deretter fortsetter bare tv-kvelden, jeg klarte jo selvfølgelig også å begynne å se på Norges hagemester, så nå må jeg nesten se det i mål og. Så blir det tidlig kveld i dag, jeg skal jo opp i tidlig i morgen og så tidlig har jeg ikke stått opp siden.... vel, jeg husker faktisk ikke. Men den natta vi kjørte hjem kommer ganske nærme selvom jeg da gikk og la meg når de fleste stod opp. Jaujau.

Vi blogges seinere flottingser.

Remember you love me!

Prahatur til besvær

I slutten av mars hadde Stine og jeg (endelig) fått bestilt tur til Praha. Tilbake til gamle strøk. Vi har egentlig snakket om dette siden vi hadde siste praksisen vår der i 2009, så man kan vel nesten si at det var på tide i 2015 å dra tilbake. Det hvertfall ikke jeg tenkte på, som sikkert ikke Stine tenkte på heller, er at etter nesten 6 så er det flere fallgruver. Men det kommer vi tilbake til. Jeg velger å dele Prahaturen opp siden første dagen byr på en helt egen historie som jeg rett og slett skal skrive ned hele av for å ha den svart på hvitt.

26. mars: 

Jeg står opp tidlig. Flyet vårt går til Praha kl. 0930, Jeg skal sitte på med pappa som skal på jobb. Siden han skal hente diverse mennesker underveis, reiser vi hjemmefra ca. 0630. Det er komt en god del snø siden jeg la meg kvelden før. Men i følge værutsiktene skal det slutte å snø etterhvert.. Kl. litt over 07 ringer Stine. Hun er på veien, men det går veldig sakte, og hun er ikke komt langt. Pappa foreslår at hun burde parkere bilen og ta toget. Det skjer ikke, for pappaen hennes mener at det vil bli bedre.

0715: jeg ankommer Gardermoen. Siden jeg er såpass tidlig ute, innsjekk begynner ikke før tidligst to timer før avgang og seinest tre karter før, så setter jeg meg på kafeen i hallen og kjøper en kakao. Her logger jeg på det to-timers-gratis-internettet til Gardermoen og surfer litt. Underveis har jeg jevnlig kontakt med Stine. Jeg holder optimismen ved lag, men det begynner å se dårlig ut. Vi planlegger hvor hun skal parkere, at jeg skal sjekke oss inn osv. Ved siden av meg sitter det er mann som skal til USA. 

0821: Den første forsinkelsen kommer. Flyavgangen er utsatt med en halvtime. Vi jubler begge to. Vi har skjønt at alle forsinkelser hjelper oss, for Stine er fortsatt ikke forbi Oslo. Det går nesten ikke fremover, og biler står i grøftekantene. Det er værkaos, tror halve Sør-Norge har skifta til sommerdekk litt for tidlig.

0830: Jeg og mannen som skal til USA snakker litt før jeg går til den Norwegianansatte ved bag drop for å spørre hva vi evt. gjør med innsjekket bagasje om Stine ikke skulle rekke bag-drop-fristen. Den ansatte sier at da får hun bare gå til manuell innsjekk så hjelper de henne der. Okey, da er det problemet ute av verden. 

0840: Det er fem min igjen til innsjekkfristen går ut. Til tross for at flyet er forsinket skal tidene overholdes. Jeg må bare sjekke oss inn og satse på at det går bra. Ute snør det forsatt og Stine er fortsatt ikke komt noe lenger. Jeg har snart ikke mer optimisme i kroppen min, men jeg skal ikke gi meg enda. Man skal aldri gi seg før det motsatte er bevist. Stine begynner å se på andre alternativer og finner ut at det går et fly til kl. 12. Jeg går til Norwegianskranken for å spørre dem om det er mulighet for å booke henne over. Det er heldigvis ikke noe særlig kø (den kom først seinere). Det viser seg at det ikke går noe fly kl. 12. Vi har begga blingsa, det er returen.

0850: Jeg går på do for å tisse. Nervene har tatt meg. Mens jeg tisser, ringer bestemor. Jeg orker ikke snakke med noen andre enn Stine og pappa akkurat nå. Jeg har ikke energi til å snakke med alle, må holde fokus. Jeg sitter litt i avgangshallen på gulvet ved kafeen, foreløpig lever håpet. Jeg ber til alle de gudene jeg kan komme på. Jeg som ikke har for vane å be i det hele. Jeg må snart gå til gate, hva skal jeg gjøre med boardingkortet til Stine?? Heldigvis vet smarte pappaer råd. Jeg legger det igjen hos Norwegian ved manuell innsjekk. Stine kan hente det der når hun kommer. Pappa sier at han kan møte Stine på avgang og ta med seg bilen hennes slik at hun slipper å parkere den. Det er supert og vil spare oss for litt tid. På sånne dager er det greit å ha en pappa som jobber på Gardermoen.

0907: Jeg har akkurat snakket med Stine, hun står fortsatt i tunnelen i Oslo, du vet den som går under vannet eller hva den går under, med sånne sirkler på veggene.

0919: Jeg er gjennom sikkerhetskontrollen og har endelig komt frem til riktig gate. Vi har skiftet gate så mange ganger nå at jeg har mistet tellingen. Vi får melding om at flyet er ytterligere 15 minutter forsinket. Et lite lyspunkt i alt det triste akkurat nå.

0946: Go to gate. Gulp! Nå tar angsten meg virkelig. Heldigvis er det ingen fly på gate. Det spirer fortsatt et lite håp. Mamma ringer. For første gang på noen timer tar jeg telefon fra noen andre enn pappa og Stine. Det gikk jo som det måtte gå. Jeg ble enda mer deprimert og hadde mest lyst til å stortute til mamma i telefonen. Hun hadde snakket med pappa som kunne fortelle at foreløpig avgang på staffen var 1042. Håpet lever. Stine og jeg kommer frem til at det beste er at hun kun har håndbagasje med seg, altså at hun ikke sjekker inn bagasjen sin. I skikkelig saktegående kø får Stine pakket om nesten all bagasjen sin. Hun mangler kun et par joggesko og noen toalettartikler som fint kan kjøpes i Praha. Vi skulle ikke angre på dette seinere, for da streiket bagasjesystemet på Gardermoen midt oppi alt kaoset.

1000: Innkommende fly. Dessverre. Nå synker håpet for hvert minutt som går. Og ikke lenge etter begynner vi boarding. Jeg går på som siste menneske (for jeg er jo nesten bare nødt til å reise, alene eller ei), og da jeg kommer til innsjekk ber jeg mannen i skranken om fjerne venninnen min. Han spør hvor hun er. Jeg svarer: like utenfor Oslo. Hun er endelig komt gjennom Oslo-gryta, men det hjelper lite når det går supersakte. Mannen i skranken bare ler. På en sånn: det-kommer-hun-aldri-til-å-rekke-måte. Det hadde vel jeg og innsett.

1019: Jeg sender mld til Stine om at flyet bare er halvfullt. Da jeg kom ombord som siste menneske, sittende ca midtveis i flyet, er det mange ledige plasser lenger bak. Da jeg sjekket inn forsøkte jeg å bytte plasser siden vi satt ved nødutgang, men det var kun to-tre seter ledig spredd. Så hvor er alle menneskene til de tomme setene?? Ikke lenge etter at jeg har satt meg i setet mitt, kommer det en melding fra kapteinen over anlegget. Jeg snakker med Stine og ber henne tie. Grunnen til at flyet er halvtomt er fordi vi mangler ca 50 mennesker. Kapteinen stiller da et spørsmål: skal vi være så snille og vente eller skal vi dra?!? Hallelujah! Håpet lever fortsatt. 

1030: En flyvert kommer bak og snakker med de to jentene på motsatt side av meg. Jeg satt i telefonen på dette tidspunktet med Stine, men da vi hadde lagt på gikk jeg foran for å spørre hva han ville. Han lurte egentlig ikke på noe, han sjekket bare. Jeg var hun som hadde fjernet venninnen min fra listene. Flyverten/vertinnene kan fortelle meg at de vi venter på kommer med fly fra Stavanger. Jeg får beskjed om at klarer venninnen min å være på plass til 1050, rekker hun det. Jeg ringer Stine med de gode nyhetene. I tillegg gir jeg pappa beskjed om å gjøre seg klar.

1035: Hvis Stine kommer til kl. 11 rekker hun det. De endrer tider hele tiden. Men så viser det seg at flyet fra Stavanger med masse folk som skal med flyet vårt ikke lander tidligst før kl. 1115. Hallelujah! Jeg tror værgudene har hørt bønnene mine. Pappa reiser tidlig fra jobben, det er ikke bare på veiene det er kaos. Men også på bakken inne på Gardermoen. Han kommer seg til avgangshallen, bestemmer seg for å hente boardingkortet til Stine slik at det er klart. De har klart å kaste det!!! I manuell innsjekk er det ingen hjelp å få, heldigvis får han veldig god hjelp i Norwegian-skranken og står klar med boardingkortet til Stine når hun kommer. Hadde ikke pappa min vært så snartenkt her hadde vi brukt verdifulle minutter på at Stine måtte skaffet seg det boardingkortet selv.

Ca. kl. 1110: Hun får lappen, han får bilen. Og hun løper. Gjennom sikkerhetskontrollen, gjennom tax free, jeg snakker med henne på telefonen da hun ankommer gate. Det går. Hun rekker det. Hun rekker faktisk flyet. Jeg tror jeg nok en gang kunne ha begynt å stortute da jeg så hun komme inn på flyet. Herlighet. Det gikk faktisk! Hun har brukt 5 timer fra Drammen og til Gardermoen, og til dere som ikke vet det så er det en tur som skal ta maks en time. Menneskene fra Stavanger har vi fortsatt ikke sett noe til.

1121: Det begynner å gå rykter om at flyplassen er stengt. VG.no og flere andre nettsider sier så. Fem minutter etter at Stine kom ombord i flyet meddeler kapteinen oss at flyplassen er stengt og er forventet stengt i drøye to timer. Fem minutter til går da vi får beskjed om å deboarde. Vi har mest sannsynlig allerede sitti for lenge på flyet, så hvis de lar oss sitte lenger må de etterhvert spandere mat på oss.

1148: Vi har deboardet. Det passer oss egentlig litt fint. Stine har ikke spist frokost og jeg bare ei skive da vi liksom skulle spise frokost på Gardermoen. Det gir oss også litt tid til å gå innom tax-free. Det snør fortsatt. Så i tilfelle vi aldri skulle komme oss fra Oslo handlet vi litt på tax-free. Stine kjøper nye solbriller. Vi steller oss i kø for å kjøpe baguetter og noe å drikke. Til tross for at flyplassen er stengt og det er mye folk overalt går køen ganske kjapt. Vi setter oss på gulvet, spiser baguetten vår. I SAS-skranken har det dannet seg en lang lang kø. Da vi sitter og spiser kommer det en mor tilbake til familien sin og kan fortelle at flighten deres er kansellert. En SAS-flight. SAS var kjemperaskt ute med å kansellere flere flighter. Vi tror Norwegian lar være dette pga streiken de akkurat har hatt. At de velger å vise litt velvilje. Samme da vi valgte å vente på det innkommende flyet fra Stavanger. Ironien i dette er at hadde vi ikke venta hadde vi komt oss avgårde før de stengte flyplassen. Da hadde jeg dog måttet reise uten Stine så jeg venter heller litt ekstra...

1300: Vi får beskjed om å boarde igjen, som første fly. Siden jeg ikke er sikker på om flere deboardet så kan jo vi ha vært de eneste. Men det er positivt at vi får boarde igjen som første om det er flere. Stine har en facevenn som sitter ombord i et fly som skal til USA. Hun mente vi var av de heldige som fikk deboarde. Det mente vi og.

1405: Jeg har snart ikke mer batteri på mobilen. Jeg har ringt så mye frem og tilbake at det snart tar slutt. Den ene rullebanen er åpnet igjen, det går 37 (eller var det 47) måkemaskiner ute på rullebanene for å holde de åpnet/få de åpnet igjen. Vi er snart klar til å dra, de må bare få rydda den store snøhaugen som har samlet seg bak flyet vårt. Vi ser at Lufthansaen på vår høyre side blir pushet fra gate, like etter blir Norwegian-maskina på vår venstre side også pusha. Så skjer det ingenting..

1418: Vi får beskjed fra kapteinen om at Lufthansaen som ble pushet litt tidligere har kjørt seg fast i en snøhaug like bak. Så når vi vendte halvt på hodet kunne vi se den stå ikke langt fra gate. I tillegg har Norwegian-maskina på vår venstre side fått noen tekniske problemer. Dvs at foreløpig kommer vi oss ikke fra gate pga de to flyene. Ikke lenge etter blir Lufthansaen kjørt tilbake til gate, og vi blir pushet. Vi ser snømaskinene kjøre for harde livet på rullebanene. Det er faktisk et ganske fascinerende syn. Jeg vet ikke om noen av dere så det, men i vinter gikk det et program om akkurat det på NRK (mener jeg det var), der de fortalte om hvordan de opererte på snødager og hvordan det funket.

1444: Vi står på deicing. Heldigvis et sted det ikke er så mye kø. Vi kjører praktisk talt rett til vår tur. Dette betyr at vi snart er i lufta. Heldigvis.

1500: Vi står klar på rullebanen. Mobilen min dør. Men heldigvis er vi på vei. Vi letter. Bare 5,5 timer forsinket.

1851: Vi er fremme på hotellet og jeg har fått liv i mobilen min igjen. Vi er slitne, men vi er fremme. Kvelden ble brukt til å gå litt i gatene, kjøpe de siste toalettartiklene til Stine og spise kvelds på Fridays, men ingen av oss var sånn supersugne. 

Så ble det natt. Heldigvis!

Kontroll med MGP innimellom

God aften peninger. Nå sitter jeg og ser på MGP. Jeg har faktisk ikke hørt Norges bidrag i år (om jeg ikke har hørt den på radioen uten å vite det), så jeg er veldig spent på den sangen. Tror det er første gang i historien faktisk, for som oftest er jeg ganske så oppdatert. Men igjen, jeg hørte reportasjen P4 hadde der de gikk rundt og spurte den norske befolkningen om de kunne synge, evt. nynne det norske bidraget mot 1000kr. Ingen klarte det, faktisk var det kun Ravi som kunne det i den reportasjen. Han fikk pengene og sa han skulle donere de bort. Go Ravi! Jeg er også veldig spent på Sverige sitt bidrag som visstnok er en av favorittene. Jeg vet ikke så mye om det, men det er visst en ung sjarmende hankjønn. 

På torsdag hadde jeg min tredje armkontroll. Jeg var på den første i slutten av januar - 6 ukers kontroll som ble drøyt 7. Alle gangene har jeg tatt røntgen først, men første gangen var det skikkelig vanskelig. Jeg skjønner at når folk kommer for å ta røntgen av diverse kroppsdeler så har radiografene faste bilder de skal ta, problemet var bare at siden jeg mangler supinasjon, så måtte det andre løsninger til. Og den dama som var der var skikkelig problemlager fremfor løsningsorientert. Så det var jo en affære i seg selv. Som egentlig var veldig lite hyggelig. Heldigvis for min del var de to andre betydelig bedre. 

Legen min var den gangen kjempefornøyd med utviklingen og sa jeg lå foran skjema. Man blir veldig glad for å høre slike ting når ting er litt vanskelige.

Denne gangen fikk jeg faktisk røntgen på Haraldsplass, noe jeg syns var superteit ettersom jeg har kontrollen på Haukeland. Og hvertfall når jeg har visst om denne timen siden jeg var på kontroll i mars. Det kaller jeg dårlig planlegging. Jeg syns faktisk det er ganske stress å parkere på Haraldsplass (ikke at det er så mye bedre på Haukeland), men det gikk heldigvis greit. Og veit du, jeg er faktisk superglad for at jeg fikk røntgen på HDS, for hun radiografen var superhyggelig. Den hyggeligste jeg har truffet på lenge.  

Etter at jeg var ferdig på HDS, det gikk jo ganske så kjapt, så kjørte jeg bort på HUS og meldte med i luka. Nesten rett etterpå fikk jeg komme inn. Sånn drøyt en halvtime før jeg hadde time. Veldig nais at folk ikke møter som de skal slik at de som faktisk gjør det kan komme inn litt tidligere. 

Vi begynte med å se på bildene mine, og for første gangen kunne jeg heller se de stedene det manglet bein, fremfor der det var dannet bein. Før har det nemlig vært litt mer omvendt. Altså at jeg heller så de stedene det var dannet nytt bein, og stedene som manglet var litt mer uklare. Så det var faktisk kjempedeilig å se. Det går rett vei med andre ord. Som sist fikk jeg også denne gangen litt kortison sprøytet inn i det ene arret mitt da det ikke er så fint som det andre. Og fy fasan altså. Sist gjorde det bare litt vondt, denne gangen gjorde det enda mer vondt. Haha. Godt jeg faktisk fikk ligge på benken selvom jeg aldri blir dårlig av slike ting. Denne gangen ble jeg superblå oppover i arret, ser litt mishandla ut, men det er faktisk blitt penere flekkvis. 

Nå kommer Norge, så da må jeg ta en liten skrivepause.... Altså, jeg er ikke overbevist og tror ikke vi vinner i år. Da Alexander Rybak deltok i 2009 var jeg helt 100 % sikker på at vi kom til å vinne.. Det føler jeg ikke i år. Jeg er ikke kjempeekstatisk over Sverige sitt bidrag heller, men tror de slår Norge i år. Haha, jeg syns faktisk det et litt artig at Australia skal delta i år og. De har tydeligvis fått lov i år siden det er jubileum etter mye mas. Jeg mener at han som deltar for Australia konkurrerte mot vår egen Kurt Nilsen i World Idol i 2004.

Sånn ellers på kontrollen så sa kirurgen min at jeg har fått 20 grader supinasjon, så det er bare å fortsette å kjøre på. Han mente også at skrive-på-data-bevegelsen er ganske bra, selvom jeg merker at det fortsatt mangler litt. Og det er jo litt surt når jeg hadde denne bevegelsen 100% før jeg ble operert. Nå skal jeg ikke tilbake på kontroll før om fire mnd. Det er som han sier: veldig greit for både han og meg at jeg får skikkelig klarsignal på at alt er bra. Altså at det tas nye røntgenbilder som vil vise at ting er bra. Visstnok så kan bein være ferdig grodd før man kan se det på bilder. Så noe nytt lærte jeg faktisk og.

Jeg er fortsatt sykmeldt i 50 % til over sommeren. Da er planen min at jeg skal begynne å trappe opp. Men vi syntes begge det er greit å vente til den tøffere-enn-vanlige-hverdager-sommeren er over. For denne gangen tar jeg faktisk ingen sjanser. Jeg var litt smådum etter at jeg tok skulderen så denne gangen har jeg lært.

Vel, det er drøyt to timer igjen av denne MGP-finalen i Østerrike. Så vet ikke helt hva jeg skal ta meg til mens de driver å synger på bidragene sine. Det har vært noen bedre, noen ikke bra og noen som bare er. Frankrike irriterer meg fortsatt ved at de alltid skal syns på fransk. Men det er vel ikke så mye å vente av franskmenn. Jeg kan jo fortsette litt på denne ryddingen min, jeg har så smått begynt i dag. Eller kanskje jeg skal spise litt jordbær som jeg kjøpte tidligere i dag. Jeg har jo to butikkstengte dager til å gjøre alt det andre. For det er ikke meldt fantastisk utevær.

Kos dere videre på denne lørdagskvelden.

Remember you love me!

Here I go again

Ah, tror jeg er verdens verste til å skrive for tiden. Sannheten er at jeg mista litt piffen etter at jeg fikk litt "skjenn" for alt jeg blogget om. Eller, det var ikke skjenn og det var ikke for alt jeg blogget om, men at det kunne komme til å bite denne personen i rompa en dag. Så da misteh jeg litt piffen. Og når man mister litt piffen slutter man på en måte å tenke blogg. Men jeg har perioder der jeg tenker at: shit, dette hadde blitt bra bloggmateriale. Så jeg skal ta meg opp igjen.

Jeg er fortsatt sykmeldt i 50%, jeg skal skrive et litt eget innlegg om det seinere. Så jeg nytene dagene mine mellom jobb, fysio og hjemme. Man skulle ikke egentllg tro det for her hjemme ser det ikke ut. Jeg har i flere dager hatt planer om å rydde her, men det er alltid noe sol frister litt mer. Det er vel typiskt sånn det er det. Men i pinskehelgen har jeg store planer om å få gjennomført det. I to uker nå har jeg hatt "fri". Forrige uke hadde jeg tre dager ferie og denne uka har jeg avspasert to dager. De resterende dagene er jeg jo sykmeldt. Så forrige uke var jeg hjemme en liten tur. Jeg har ikke akkurat det største behovet for å være hjemme lenge av gangen når jeg var hjemme så lenge i vinter. Derfor ble det en kort visitt på østlandet. Men det er vel kanskje bedre enn ingenting. 

16. mai hadde Kristine og jeg en helaften. Vi startet dagen med å ta toget fra Arna og til sentrum (jeg kjørte til Arna, henta Kristine og kjørte til stasjonen). Jeg har jo lenge snakket om denne traguspiercingen jeg har lyst på. Og Kristine som den venninnen hun er, legger planer for det. Ellers hadde det vel ikke skjedd enda... Vel fremme i sentrum gikk vi til Witchy Bitchy, og her fikk jeg traguspiercingen.

Ikke veldig lett å ta bilde av det akkurat. Men her er den hvertfall. Jeg vil ikke si at det gjorde grisevondt, for jeg har opplevd verre smerter, men det var ikke akkurat deilig. Man blir liksom litt uggen, og den røkelseslukta eller hva det var i butikken, gjorde det ikke akkurat bedre. Da vi var ferdig der, gikk vi på Galleriet en tur da K skulle innom H&M, og etter at hun hadde snakket med den mannlige K gikk vi og spiste på Egon. Deilig å kose seg ute innimellom. Vi fortjener det. Resten av dagen tilbrakte vi hjemme hos K. Til tross for at det ikke var meldt det beste været var vi kjempeheldig og det burde egentlig vært 17. mai. Det går greit med piercingen. Jeg vasker den som jeg skal og når jeg gjør det rikker jeg også litt på den. Må si jeg ble veldig glad da hu piercerdama sa at man skal plukke minst mulig på den. For da gjør det jo sjelden vondt. Men det er rart med det, selvom man har tenkt på dette en stund. For man får aldri tenkt nok på det, for det er først nå jeg skjønner hvor mye jeg tar på ørene mine. Altså, ikke overdrevent mye, men nå må jeg ta forsiktig. For det gjør litt vondt å bare komme borti den. Men det blir bedre for hver dag. Og det er ganske utrolig hvor mye mer jeg klør i høyre øre enn venstre for tida. Jeg tror nesten det er psykisk!

17. mai var det dårlig vær her i Bergen, og til tross for at jeg hadde hengt frem bunaden (i hvertfall i posen sin), lagt frem eskene med sølvet og sånn delvis strøket skjorta mi (jeg er så glad for at jeg IKKE er mann, og må stryke skjorter hele tida) så gikk jeg ikke ut. Det fristet ikke veldig å ta på meg det dyreste og fineste plagget jeg har, når det regna. I tillegg så var jeg litt forkjøla, smitta av min mor som har/hadde lungebetennelse. Så da ble det en deilig innedag i stedet. På jobben er vi med i et dytt.no-prosjekt nå (skal skrive litt mer om det seinere), og skrittene mine fra 17. mai tilsier veldig lite aktivitet. Haha, huff, jeg blir rent dårlig. Sånnsett skal det bli deilig når juni kommer og vi snart er ferdig med konkurransen. 

I kveld har jeg bestemt meg for å ha en datekveld med meg selv. Litt teit for nesten hver kveld er datekveld. Hvertfall den siste uka. Men i dag regner det troll så jeg fortjener det.

Vel, nå skal jeg slutte, så krysser vi fingrene for at det ikke går så lenge før dere hører fra meg igjen. Ha en flott fredag dere. 

Remember you love me!