Fifty shades of good times!

Til jul fikk jeg og de to andre i den harde kjernen på Gjøvik, billetter til Fifty Shades of Grey av Stine. Og i går var turen komt for sosialt samvær og kleine fiilmscener. Og for en vitamininnsprøytning det var!!!!!

Stine og jeg ble enige om at jeg skulle komme litt tidligere på dagen slik at vi fikk litt lenger tid. Vi ser jo hverandre så sjelden at vi må benytte sjansen når den er. Det er kanskje det jeg savner aller mest med å bo i Bergen.

Jeg startet dagen min med fysiotrening, så jeg fikk virkelig en kick-start på dagen. En drøy time etter at jeg hadde time hos fysio, satt jeg på toget til Drammen. I utgangspunktet tenkte jeg at det var mer enn tidlig nok, men herlighet som timene bare fløy derfra.

Vi startet fredagsdaten med en tur på Ikea. Stine skulle egentlig ha en liten ting til stua, men endte opp med mye annet enn den tingen. Jeg presterte å kjøpe en sånn fin hengeting til skoa mine som du har i skapet. Stine hadde allerede to slike og syntes de var geniale, så derfor måtte hun ha en til. Så i stedet for å vente til jeg er tilbake i Bergen med å kjøpe den, tok jeg like så godt og kjøpte den på Slependen. Godt jeg skal kjøre bil tilbake til Bergen.

Etter en relativt rask runde på Ikea tok vi turen til Gulskogen kjøpesenter. Her lunsjet vi før vi gikk en rask runde her og. Tiden fløy liksom litt i fra oss uansett hvor god tid vi følte vi hadde. Jeg kan hvertfall fortelle at vi brukte masse tid i en butikk som jeg mener heter Karjolen. Og jeg sier bare; takk for at vi ikke har akkurat denne butikken i Bergen. Jeg tror jeg hadde blakket meg på den. Butikken hadde helt sinnsykt mange fine interiørting. Og jeg har allerede bestemt meg for at jeg må ta en tur tilbake før jeg reiser tilbake til Bergen litt mer permanent i denne omgangen. Selvom både Stine og jeg egentlig er på shopping-stopp frem til Prahaturen, svidde vi begge av noen kroner der.

Så gikk turen hjem til Stine en tur. Her fant vi ut at Stine hadde bomma en time på starttidspunktet til kinoen. Så plutselig hadde vi litt mer tid likevel. Så det ble tid til litt avslapping i sofaen med Ullared på TV og selskap av katta.

Etterhvert møtte vi de to siste jentene på Lizzi's der vi skulle spise før kinoen. Her delte jeg og Kjersti en pizza, mens de andre to henholdsvis spiste taco og salat. Både Kjersti og jeg var meget fornøyd med pizzaen. Dessverre for min del hang lunsjen litt igjen.. Etter en god stund på Lizzi's bestemte de andre jentene at vi skulle ta desserten hos naboen, for der hadde de visst vært før og spist en fantastisk sjokoladefondant. Så da ble det fire sjokoladefondanter.

 Jeg glemte tydeligvis å ta bilde av desserten oppi all herligheten, men Stine er flink pike.

Så kom pappaen til lille herlige Mia og hentet henne, og da trasket vi jentene de få meterne over til kinoen. Her ble det godishandling på oss. Jeg var først ferdig, så jeg trakk ut og fant et bord jeg kunne vente med. Ikke lenge etterpå kom Stine og de andre to. Stine får fanget opp at Drammens Tidende er på intervjurunde, og før vi får sagt ordet står de plutselig ved bordet vårt.

Stine og jeg sa oss villige til å bli intervjuet. De spurte hvilke forventninger vi hadde til filmen og litt rundt det. De var faktisk kjempeålreite. Det skulle vel faktisk bare mangle, for hvis ikke kan jeg tenke meg at de ikke får mange intervjuer. De ville veldig gjerne møte oss igjen etter filmen for å høre om den stod til forventningene og hva vi syntes. De ville egentlig også gjøre en kort videosnutt med oss med de samme spørsmålene, men det var ikke så kult syntes vi.

Så ble det film. Fire jenter, der en av fire har lest de to første bøkene, to av fire har begynt på første boka og den siste en av fire (som er meg) hverken har lest en hel bok eller begynt på dem. Ingen av oss hadde vel de største forventningene, selvom terningkastet i VG gjorde meg hakket skeptisk. Men jeg valgte å ikke ha noen forhåpninger eller forventninger, annet enn at jeg regnet med litt kleine scener.

Klar for film.

Så hva syns jeg??

Uten å ødelegge for mye av moroa til dere som enda ikke har sett den, men har planer om det... Filmen overrasket meg, på en god måte. Jeg syns egentlig ikke den fortjente terningkast to av VG, men det kan jo hende anmelderen var en mann for alt jeg vet, uten sans for romantikk. Det var ikke på langt nær så mange drøye sexscener som jeg trodde det skulle være og det som var, var godt balansert. De hadde en del humoristiske øyeblikk slik at ikke hele filmen blir dønn seriøs gjennom hele. Filmen hadde helt klart sine litt dårlig-presenterte setninger noen ganger som jeg bare syntes ble kleint, men i følge hun som har lest to bøker, så er det litt gjennomgående i bøkene og. Det jeg derimot ikke er så veldig fan av, er den dominante vs underkastelse-delen. Jeg syns rett og slett han blir litt for dominant innimellom, og selvom det i hovedsak gjelden èn ting, blir det litt too much for me. For jeg er nok mer en jente som har stor tro på likestilling mellom mann og kvinne. Det hender vel at par leker seg litt på soverommet, men Christian Grey blir for meg litt i overkant.

Jeg er jo også en jente som er en sucker for romance og det er jo ikke egentlig mye romantikk å hente i denne filmen. Filmen begynner utrolig søt og sjarmerende ved at hun snubler inn på kontoret hans for et intervju, og de finner hverandre interessante. Det minner jo litt om en moderne Askepott-historie og jeg sitter hele filmen og venter på det skikkelige Askepott-øyeblikket jeg vet ikke kommer. Jeg liker jo de helt klassiske amerikanske filmene som slutter med at den litt nerdete jenta får prinsen. Så det er mulig at jeg rett og slett må lese bøkene, for selvom filmen slutter med splittelse dem i mellom, lever jeg alltid i troen på en skikkelig fairytale-ending. Eller kanskje wikipedia kan gjøre det litt lettere og litt billigere for meg. You never know! Så jeg vil absolutt anbefale filmen videre. Og hvis du tar med deg fantastiske venninner som har kjent deg i årevis og gjør en helaften ut av det, da kan ikke kvelden bli en bust uansett hvor kjip du syns filmen er, for da får du latterkrampe etter latterkrampe, god mat med godt selskap og gode samtaler om gamle dager der noen alltid har glemt litt så man kan minne hverandre på det.

Da filmen var ferdig fikk Stine en sms fra de som intervjuet oss at de ikke trengte mer likevel. Noe som i og for seg var bra for vi hadde allerede forlatt kinoen fordi jeg måtte så ekstremt tisse. Haha, det slår liksom ikke feil på kino-besøk.

Så gikk en fantastisk dag med fantastiske jenter mot slutten. Det er dager som denne som gjør at jeg skulle ønske jeg kunne fryse alt og bare leve litt i det øyeblikket, før alt må gå tilbake til normalen. Dager som jeg skulle ønske jeg bodde i Drammen eller i rimelig nærhet slik at vi kunne gjort dette hele tiden (selvom litt av sjarmen da sikkert hadde vært borte). Jentene pusher jo litt på for det, og jeg kjenner at på dager som denne er jeg skikkelig med på tanken. Dager jeg vil fryse. Men life's a bitch og alt det der...

I kveld har jeg vært alene og kost meg med film. Jeg vet jeg er litt treg på innlegget om kontrollen for noen uker sider, jeg lover det kommer. Den som venter på noe godt og alt det der...

Remember you love me!

Å være sykemeldt - noen tanker

Nå har jeg vært sykemeldt i underkant av to måneder. Og jeg må si at tålmodigheten min begynner å bli smått tynnslitt. Eller ikke smått heller. Veldig. Jeg må tilbake til hverdagen min igjen. Snart. Helst veldig snart. Når dagene stort sett går i det samme og det skjer lite, får man lyst til å gjøre alt annet enn ingenting. Jeg tenker i hovedsak at jeg skal reise tilbake til Bergen etter kontrollen min i mars. Alt i meg skriker at jeg egentlig bør reise hjem tidligere, men jeg får skikkelig dårlig samvittighet ovenfor fysioen min. Hadde det ikke vært for han hadde jeg reist på dagen. Men jeg syns det er litt dårlig av meg å ikke la han fullføre det han har startet på. I tillegg vil det bli veldig mye frem og tilbake i mars måned. Så vi får se. Men jeg tror kanskje behovet for meg selv vil gå foran behovet for å trene med han. Kirurgen min sa at de kunne følge meg opp på Haukeland, så det spørs om jeg ikke tar han på ordet. Jeg får snakke litt med han i mars. Jeg tar det på sparket.

Sist jeg var sykemeldt hadde jeg operert skulderen. Forskjellene mellom disse operasjonene er katastrofale. Sist hadde jeg ikke vondt, det gikk fort over og ikke minst var det vår/sommer. Den gang var jeg sykemeldt i seks uker. De gikk så altfor fort. Det skjedde mye kjekke ting og jeg var mer mobil. Jeg er for så vidt ganske mobil nå og, men veldig mye i det daglige krever litt hvile etterpå. Ikke er jeg sterkt nok, ikke klarer jeg nok og ikke orker jeg nok. Jeg skiftet på senga mi her om dagen, jeg har aldri vært noe glad i re opp dyner, det er tungt, spesielt for skuldrene mine, men jeg skulle klare det, for hvis ikke vil jeg ikke klare meg alene. Jeg tror jeg skal klare det meste nå. Alt tar bare litt tid, men er det noe jeg har nok av for tiden så er det tid.

Det er kjedelig å gå sykemeldt på vinteren. Hadde jeg kunnet velge tror jeg kanskje jeg hadde gått for sommeren. Da kunne jeg tilbrakt dagene mine med å få litt farge på kroppen. Det var kjekt å være hjemme jul/nyttår, men det var egentlig det. Nå ser jeg bare fremover til sommer og sol, mindre klær og ingen tung isete snø på bilen. Den skal jo snart EU-godkjennes, og det er noen mangler på den. Jeg har derfor brukt masse krefter i dag på å måke snø av bilen min for å kunne levere den til rep snart. Det var sikkert en halvmeter med snø så tung og isete at jeg kunne satt meg ned for å grine. Ettersom bilen ble varmere og varmere skled heldigvis snøen lett av bilen i store flak etter at jeg løsnet den. Nå får det bare la være å snø på noen dager til jeg får levert den. Nåde moder jord og alle de andre om de slipper snø fra himmelen.

En ting jeg har tenkt mye på mens jeg har gått sykemeldt hjemme (bortsett fra dyre skolevesker som er latterlig, for eller mot tiggerforbud og alt det andre som sirkulerer for tiden) er at jeg ikke skjønner at folk gidder å gå sykemeldt frivillig. Da mener jeg de som manipulerer systemet, legen sin og alle kollegene til å tro at noe feiler dem bare fordi de ikke gidder å jobbe. Eller de som har vondt i vil-ikken. For det er jo ikke til å stikke under en stol at det er mange av dem. Vi har et fantastisk system i Norge som gir syke, uføretrygda og de som trenger det, hjelp. Dessverre finnes det altfor mange av dem som også utnytter dette systemet. I desember kom DENNE artikkelen på trykk på vg.no. Den handler om "second opinion", altså at en annen lege enn sykemelder skal komme med sin vurdering ang den sykemeldte. Dette syns jeg er fantastisk, og det burde komt for lenge siden. Det kommer i første omgang som en forsøksordning for de som er sykemeldt lenger enn seks måneder. Jeg håper at det er så vellykket at det blir permanent innført i hele Norge, og fra et mye tidligere tidspunkt. Kanskje de på den måten klarer å fange opp de som kun utnytter systemet og ikke egentlig har en grunn for å være sykemeldt. Det er jo ikke mange år siden at uttrykket Naver gikk for fullt. Da var det kjempepopulært å heller gå på NAV enn i jobb. Har de et så spennende liv at de ikke klarer å kombinere alt om de må jobbe??

For mange av de som utnytter systemet tror jeg det handler om at de enten er lei jobben, ikke trives i jobben eller er den type menneske som "trenger" litt "fri" innimellom. Jeg har tidligere jobbet med en/ei som var sykemeldt ett år. Heldigvis (på godt og vondt) er det slik at etter ett år sykemeldt går man over i noe som heter attføring eller arbeidsavklaringspenger (AAP), om man ikke går tilbake i arbeid, eller en kombinasjon. Da får man bare 66 % av inntektsgrunnlaget. Denne kollegaen jeg jobbet med sluttet da ett år var gått. H*n ønsket ikke å gå over på mindre lønn, men h*n ønsket tydeligvis heller ikke å gå tilbake i jobb. Dette er et slik type menneske som utnytter systemet for det det er verdt. Ryktene skulle visst ha det til at dette mennesket var den typen som gjorde slik i alle arbeidsforholdene h*n hadde vært i.

Det finnes dessverre også mange av de som ikke trives i jobben sin. Om det handler om feil utdannelse, at de ikke kommer overens med kollegene sine eller andre ting, handler det alltid om noe når man ikke trives i jobben sin. Er man smart da, så finner man seg en annen jobb. Men i stedet så velger mange å sykemelde seg det året de kan det med "full lønn", for å få masse "fri" og bytte når denne tiden er gått. Jeg har en god venninne som ikke trivdes i jobben sin og dermed ble sykemeldt. Hun var av den smarte sorten, for hun fant seg ny jobb så fort som mulig. Jeg skal ærlig innrømme at om jeg ikke hadde trivdes i jobben min, hadde jeg og sykemeldt meg frem til jeg fant ny jobb. Men det handler om at man begynner å leite etter ny jobb umiddelbart man skjønner at man ikke trives og må bort.

Jeg merker at å være i jobb er veldig sosialt. For tiden omgås jeg stort sett de samme menneskene, og å gå fra å være selvstendig stort sett hele tiden, til å dele hjem med andre, er en stor overgang, og det var det jeg grudde meg aller mest til før jeg ble sykemeldt. Jeg savner friheten min, at jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil og hvor lenge jeg vil. I tillegg savner jeg å se andre mennesker. Jeg savner kollegene mine, og vil helst tilbake på jobb så fort som mulig. Dessverre så har jeg en slik jobb som krever at jeg er 100 %  før jeg går tilbake, hvis ikke risikerer jeg at ting fort kan bli hakket verre. Jeg har innsett dette, og har akseptert at dette må ta den tiden det tar. Heldigvis har jeg en 20 % som krever mye mindre av meg fysisk, og jeg håper at når min neste sykemelding går ut, kan jeg hvertfall gå tilbake til den. Det er bedre å kunne jobbe litt enn ingenting. Kanskje jeg så smått kan gå tilbake på post og, selv om jeg har mine tvil. Jeg velger å ha en litt negativ innstilling til det, for da blir jeg ikke skuffet om det ikke skulle bli sånn. Jeg tror det hadde vært verre om jeg var kjempepositiv, og fikk slaget i trynet om at jeg ikke klarer det eller ikke kan enda. Da er det bedre å bli kjempepositivt overrasket over at jeg faktisk kan.

Til alle dere som er sykemeldt eller går på AAP, vi får være glad for at vi i Norge har dette systemet. At vi faktisk kan gå sykemeldt fordi det faktisk feiler oss noe, og likevel få akkurat den summen i lønn som vi hadde fått om vi faktisk jobbet. Det er flott at det er et godt oppfølgingssystem i forhold til NAV, og vi skal ikke grine over alle samtalene som må til. De vil jo bare vårt beste. Og vi skal være glad for at noen faktisk bryr seg nok til å ville få oss tilbake i jobb. Sånne som meg er faktisk avhengig av full lønn for å klare boliglånbetalingene, og jeg betaler skatt med glede. Det er mange som har noe å lære, og jeg håper de vil bruke 2015 til å skjønne at oppførselen dems når det kommer til "snylting" av systemet, ikke egentlig er noe særlig. Det er faktisk ganske teit!

Velkommen 27 og en halv

Så var nok et halvt år gått siden bursdagen min, og jeg har et halvt år igjen til 28. Jeg tror jeg glemte å si det da jeg skrev om operasjonsdagen min, men etter at jeg var rullet inn på operasjonssalen, spurte operasjonssykepleieren meg om fødselsnummeret mitt (eller fødselsdatoen) og så spurte han hvor gammel jeg var og det klarte jeg ikke svare på. Eller jeg mener at jeg svarte noe sånt som: Eh... er jeg 27? Jeg tror jeg er 27. Haha, jeg veit ikke helt om jeg kan klage på omstendighetene eller ikke, for det er flere ganger jeg virkelig med ta meg sammen for å svare riktig på hvor gammel jeg er. Henger tydeligvis ikke med på årene som går. Men de så ikke ut til å bry seg nevneverdig om det, så det er mulig at de tok omstendighetene til betraktning, for jeg klarte jo å svare på det første. Det som også er så fint med de nye navnelappene de har på sykehuset, er at også alderen din står det, så er du i bauta kan du jo jukse litt.

Jeg er så heldig at bestefaren min har bursdag på min halvtårsdag (og omvendt), slik at når vi feirer han så feirer vi også litt meg i smug. Så på søndag (1. februar) så hadde vi bursdagsfeiring for bestefar her hjemme. Da ble det masse god mat, kaker i overflod og familie. Mellom maten og kakene hadde mamma'n min arrangert quiz, hun stiller spørsmål vi skal svare ja eller nei på, og helt utrolig nok så vant jeg. For å si det sånn, helt utrolig. Vi trodde vel egentlig alle at enten pappa eller onkelen min skulle vinne, men jaggu meg spilte de seg selv ut av kampen. Vi hadde samme type quiz her hjemme fjerde juledag sammen med Ida og Amelia og da vant pappa. Så jeg får vel kunne være fornøyd med en plass opp fra andreplassen. Og hvertfall når det denne gangen var litt flere med i kampen.

På bursdagen kjørte jeg på med jumpsuiten som jeg kjøpte i november, like før jeg reiste til Kina. Og den er faktisk enda bedre enn jeg trodde i utgangspunktet. Så jeg må si at det var et bra kjøp. Det jeg ønsker meg nå er en jumpsuit med lange ermer, det er litt mer meg. Jumpsuiten kan dere se i dette innlegget.

Når jeg nevner jula så innser jeg at jeg ikke har skrevet noe særlig om den. Vi var samme gjengen som over samlet her, det begynner å bli noen år siden sist. Og til tross for at vi begynner å bli ganske så voksne, hadde vi jaggu 153 pakker som vi skulle åpne.

Det tok litt av kan man si. Og i mitt syn er det litt for mye av det gode. Det var så voldsomt at middagen kommer litt bakpå, fordi vi vet at vi har enorme mengder å pakke opp. Vi brukte nesten 3 timer, kun en liten pause fordi julenissen kom.

Selv fikk jeg det jeg ønsket meg og mere til, så jeg var storfornøyd. Til tross for at kanskje 10 av alle pakkene var til meg. Den store hitten denne kvelden var desidert såpe, så enten lukter vi vondt, eller det er en sikker vinner. Jeg stemmer for det siste. Men det var helt klart det vi lo mest av denne kvelden.

Vel, nå er det lunsj/middagstid snart. Jeg burde egentlig ha trent litt først og. Huskelappen peip kl. 15, som er 22 minutter siden.

Vi blogges.

Remember you love me!