Dag null - operasjonsdagen

Det er på tide at jeg begynner på dette kapitlet snart. For jeg har jo litt å skrive.

Tirsdag 9. desember, jeg skal opereres. Dere kan lese litt av det jeg tenkte HER.

Tilslutt kom det endelig noen med både premedikasjon og klær jeg skulle ha på meg.

Det værste er at jeg bodde i dette resten av uka *holde-seg-for-øynene-ikon*

Og ikke tro jeg hadde overdelen riktig vei, nei, det er bare for bildet sin del. Jeg måtte nemlig snu den da den skulle være lett å ta av for de på salen om nødvendig. 

Da jeg endelig ble kjørt ned, kom jeg først inn på et form for venterom. Her ble jeg pakket godt inn i varme pledd. Jeg var grisekald over alt, så jeg fikk en varmepose til hver bein, over meg og til hendene. Haha, huff. Etterhvert satte hu anestesidama eller hva hu var en veneflon på meg slik at jeg skulle være klar. Det var ikke veldig lett med tanke på min litt dårlige årer. Men hu fikk da plassert den i min venstre håndbak, ikke akkurat veldig behagelig for min del. Etterhvert kom anestesisykepleieren som skulle følge meg hele veien og hentet meg. En veldig hyggelig mann. Jeg ble flyttet over til operasjonsbenken og deretter rullet inn i forrommet til operasjonssalen. På vei dit sier asykepleieren så fint at jeg ville få kateter under operasjonen. Det var min nesten største frykt. Så jeg ba han pent om å få det lagt inn etter at jeg hadde sovnet. Men det var tydeligvis en selvfølge heldigvis. Jeg ba han pent om å få tatt det ut igjen og før jeg våknet, men den gang ei.

Her traff jeg anestesilegen som skulle sette plexusen på meg. Veldig hyggelig mann det og, som forklarte og pekte på ultralydskjermen. Så nå har jeg faktisk sett alle nervene som går ut i armen. De tok seg veldig god tid og det var kjempespennende. De visse jo at jeg var sykepleier, så kanskje min interesse er litt større enn mange andre sin. Så de spøkte og lo, og mente jeg måtte gå anestesi for det var der det var action tydeligvis. Da de skulle sette selve plexusen, ble først huden min bedøvd, så sier legen at det ikke vil gjøre vondt i det hele tatt. Og det gjorde ikke det. Veneflonen jeg fikk litt før var faktisk vondere. Men det tok sin tid, da de skulle bedøve alle fire nervene. Så jeg lå der og "lekte" med fingrene mine og ventet på at de skulle forsvinne.

Så ble det litt venting siden de skulle vaske ut av operasjonssalen, og det er jo fint. Så ble jeg trilla inn i en gedigen sal med apparater over alt. Med kun anestesisykepleieren, anestesilegen og meg til stede. Så koblet de meg opp mot forskjellige apparater, blodtrykk, puls, O2-metning osv. Så fikk de plassert meg skikkelig og deretter kom pustemaska. Og etterhvert sovnet jeg. Skikkelig snytt over at jeg hverken traff kirurgene eller de fra Belgia.

Ca. tre timer senere blir jeg vekt. Jeg hører noen som sier navnet mitt og at jeg har innlagt kateter. Jeg vet sa jeg bare. At de hele tiden måtte dra opp dette forbannende kateteret. Jeg var gruelig tørst og ba om drikke, men jeg måtte pent vente. Og jeg mener, jeg var helt uttørket og i tillegg hadde jeg en jeg-brygger-på-en-forkjølelse-følelse i halsen (etter intuberinga). I tillegg hadde jeg et stort behov for å røre på beina mine for jeg var så varm, men de ble jaggu holdt tilbake av en eller annen. Jaja, jeg drev jo og våknet opp. Så ble jeg rullet ut i gangen der de skulle flytte meg over til senga mi. En hel haug med mennesker, også hører jeg en bak meg si: skal vi ta henne i heis?? Ikke F om jeg skal opp i noe heis, så jeg sa så fint at jeg klarte å flytte meg selv. Seriøst, så stor er jeg ikke akkurat. Men så klart måtte jeg ha hjelp da hele høyre armen min var "lam". Men sammen klarte vi det veldig fint. De løfta armen, jeg rumpa.

Så ble jeg trilla inn på oppvåkningen, kl. er ca 1510. Jeg ble plassert i midterste "seng" og har to på hver side motsatt av meg. Etterhvert blir det trilla inn en mann som ligger mot meg og ei dame i nabosenga. Denne dama lå i sikkert en time og ropte, på alt mulig, men mest hjelp meg, hjelp meg. Det var til å bli koko av. Men litt liv og røre skaper det jo og. Jeg skjønte av hva sykepleierne rundt sa, at hu hadde operert venstre arm og hadde plexus som meg. Derfor skjønte de ikke hva hu ville. Legen kom og å så til hu for de ble nokså fortvilte etterhvert. Jeg derimot, bare lå i denne senga og stirra på klokka, på de andre pasientene for det var litt pussige pasientkasus. Jeg fikk også endelig noe å drikke, men jaggu er de kjipe på vannet der oppe.. Jeg fikk også to runder med antibiotika, den tredje på post. I tillegg til en Ringer som durte og gikk. Så sier hun sykepleieren som hadde ansvar for min seng at jeg måtte ligge der til ca 1630. Klokka tikka godt forbi 1630 og jeg trodde jeg skulle bli gal. De to som lå på rommet da jeg kom ble henta. Så ble dama i nabosenga henta, og da begynte jeg virkelig å få dånedippen. Men så ringte mamma'n min og jeg prata litt mer hu. Sykepleieren skjønte etterhvert at jeg begynte å bli rimelig utålmodig og sa hu skulle purre på dem om de ikke kom. Ortopeden var visst kjent for å være litt trege pga travelhet. Men så endelig, nesten kl. 1730 kom det en ung hyggelig sykepleier. Vi ga rapport og vi kunne kjøre.

Endelig tilbake på post fjernet vi det forbanna kateteret. Det var faktisk det første jeg spurte om. Og da sykepleieren forklarte meg hva som skulle skje sa jeg at jeg visste siden jeg selv var sykepleier. Da fikk hu dånedippen siden jeg har vært sykepleier lenger enn hu. Jaja, det gikk fint. Men det er ikke under noen omstendigheter behagelig. Det kjennes liksom ut som om noe er feilplassert.

Så lå jeg i senga mi på et firemannsrom der 2-senga var tom. Hun var kjørt ned til operasjon like før jeg kom opp. Så lurer på om hun som henta meg hadde hatt hu med seg ned for hu sa noe om det da hun endelig kom å henta meg. I nabosenga mi lå hu ene jeg traff på preop på torsdagen, så det var litt hyggelig. Et kjent fjes. Hun hadde operert noe lignende som meg, men i håndleddet. Hun ble operert mandagen så hun var betydelig mer mobil enn meg. I 1 og 2- senga lå det benoperasjoner. Hun som var kjørt ned da jeg kom hadde ligget på sykehuset lenge i påvente av en hevelse som måtte gå ned. Huff. Stakars. Så fikk jeg endelig mat. Jeg gikk like godt rett på middagen som de hadde satt av til meg, kjøttkaker. Og jeg fikk kontakt med omverdenen igjen.

Plexusen jeg fikk ville sitte i 6-10 timer. Så rundt kl. 22 ville omtrent alt være ute. Jeg skulle gi beskjed når jeg begynte å få vondt slik at de kunne gi meg smertestillende før toppene kom. Veldig vanskelig å skille mellom hva som var smerter og hva som var armen som våknet. For det var akkurat den følelsen som kom da plexusen slapp, akkurat som om armen din har sovet og den prikker seg tilbake til liv. Etterhvert ba jeg om smertestillende og da kom sykepleieren med 2 mg. morfin. Jeg lo høyt inni meg, for vi gir gjerne 5 mg. som minstedose, men hu har jo helt rett når hu sa at vi ikke vet hvordan jeg reagerer siden jeg aldri har fått morfin før. Siden vi på dette tidspunktet hadde fjerna veneflonen jeg hadde i håndbaken (den var nemlig så vond at jeg ba de tydelig om å fjerne den) så fikk jeg morfinen i veneflonen på foten. Den fikk jeg etter at jeg hadde sovnet.

De har tydeligvis forsøkt å gi meg en i underarmen på venstre side og bomma noe så inni granskaugen.

Etterhvert begynte jeg å føle meg ganske dårlig og ringte på for å få noe å spy i. Dama kom tilbake med et lite pussbekken og jeg prøvde å si at det er altfor lite. Vel, det var ikke det første gangen. For ja, jeg kasta opp, noe så gæli. Jeg tåler tydeligvis ikke morfin. Men like før eller like etterpå fikk en dose til, for jeg hadde på dette tidspunktet ganske vondt. Og det resulterte jo i at jeg kastet opp resten. Og denne gangen gikk det skikkelig gæli, pussbekkenet ble fullt og jeg kastet opp over meg selv. Heldigvis ikke i senga. Typisk nok skjedde dette midt i vaktskiftet så jeg måtte vente litt. Heldigvis kom det en kjempehyggelig sykepleier som hjalp meg ut på badet så jeg fikk vasket meg og skiftet på meg. Så begynte en lang natt med mye vondt...

To be continued...

Remember you love me!

Å gjøre noe man ikke må

Hei bloggen.

Lenge siden sist nå, men blogging har ikke vært det høyeste på lista over ting å gjøre. Med bare venstre hånd og litt aktivitet i høyre hånd, er ikke skriving det enkleste jeg gjør om dagen.

Jeg har mange innlegg på vei til dere, det tar bare litt tid. Så jeg tenkte vi kunne begynne med siste først: rett og slett hvordan det går. Et helt ærlig og åpent innlegg, så dere får heller la være å lese om det går utover intimsonene deres.

I morgen er det to uker siden operasjonen, og det går smått fremover. Jeg gjør fremskritt hver dag. Det er faktisk litt som å måtte gjøre noe for første gang igjen.

Jeg går på smertestillende, codaxol, etter å ha prøvd mye rart (det kommer vi tilbake til), og heldigvis blir det mindre og mindre smerter for hver dag som går. Nettene er fortsatt  de verste, som de har vær hele veien. Men de er blitt mye mer levelige.

Jeg slet veldig med hevelse i hele armen etter operasjonen, det er også blitt mye bedre. Selve armen er ganske bra, men jeg sliter fortsatt med litt væske i hånda.

Det er kanskje ikke så lett å se, men midt på håndflata har jeg et søkk = litt hoven fortsatt. Jeg går derfor fortsatt med komprimeringshanske for å hjelpe væska tilbake til kroppen. Selve komprimeringsbandasjen bruker jeg bare til og fra.

Jeg trener på bevegelse hver dag. Og jeg kommer mye lenger med hjelp enn jeg kunne før. Har ikke helt kontroll over alt enda og må derfor hjelpe til med venstre. Jeg har litt problemer med å bøye tommelen, men det er blitt mye bedre enn det var. Jeg klarer dessverre ikke å løfte lillefingeren alene, men håper at det kommer seg. Sånn ellers er jeg satt mye mer tilbake enn jeg opprinnelig trodde. For veldig mange av bevegelsene fra albuen og ned som jeg kunne gjøre før, har jeg litt problemer med nå, De må rett og slett trenes opp igjen. Mens smertene i håndleddet som var det jeg fryktet aller mest, er det ingenting å si på. Jeg var kanskje litt vel optimistisk på egne vegne, men jeg innser at jeg bare må ta tiden til hjelp.

Magen er et kapittel for seg selv. Pga alle de sterke smertestillende jeg har tatt de siste ukene, har jeg støtt på et nytt problem personlig: forstoppelse. Jeg jobber jo mye med dette i jobben min, men det er første gangen jeg opplever det selv. Jeg har dyttet i meg det jeg kan av piller, supptbl og olje, men flte ingenting hjalp. Helt til det fullstendig eksploderte og jeg tilbrakte en hel kveld på do. Det ble med den ene kvelden og nå er jeg tilbake til utgangspunktet: det vil ikke ut.

Armen er ikke gipsa. Den skal leve sitt liv som mest mulig normalt, men den kan ikke belastes (jeg kan ikke lene meg på den) og den skal ikke bære tunge ting (som handleposer). Jeg kan ikke si at det frister heller. Så enn så lenge så er den med på det lille den kan. Pga mangelfull vridning og kraft er det begrenset hva den ennå kan gjøre.

Jeg er blitt kjempe hjelpesløs. Jeg trenger hjelp til helt elementære ting i hverdagen som man ikke tenker over vanligvis. Jeg kan for eks ikke sette opp mitt eget hår enda. Man lærer heldigvis fort å bruke den ikke dominante hånden til alt, fra å spise til og kle på seg. Så det går på et vis.

Det eneste store minuset jeg har å sette fingeren på, er at jeg har fått en skikkelig bismak i munnen når jeg spiser, drikker og pusser tenner. Det er skikkelig pyton. Virker som  det i hovedsak reagerer på søtt, for salt går relativt greit. Så jeg drikker stort sett bare for tida. Litt melk morgen og kveld for det går bra det og. Så det kan bli en kjip jul drikkemessig hvis det ikke går over. Det er akkurat som om noe skilles ut når munnen kommer i kontakt med noe, for til vanlig kjenner jeg ingenting. Jeg tok det opp med kirurgen min og han sa han hadde hatt ett tilfelle før. Den gangen hadde han tatt kontakt med anestesien (siden ingen medisin indikerer for slik smak), od de mente at pga intuberinga så kunne de ha vært borti noe på tunga/øvre hals. Så han mente at det ikke skulle bekymre meg, men litt bekymret blir man jo. Jeg krysser alt jeg har for at det går over, ellers skal jeg jo tilbake på kontroll i slutten av januar og får ta det opp igjen da.

Alt i alt: hva føler jeg??  Jeg er litt ambivalent enda siden det var noe jeg ikke MÅTTE gjøre, men jeg håper det kommer seg og at jeg blir kjempefornøyd. Spør meg igjen om ca to måneder.

Vel, nå får jeg være ved veis ende. Det er tid for litt mat og neste dose med smertestillende.

Vi blogges.

Remember you love me!

Nye briller

Da vi var i Kina kjøpte jeg meg nye briller.

På spesielt Silkemarkedet som var pusset opp til tusen, hadde hver avdeling (klær, sko, vesker, duppeditter osv) på en måte blitt bedre i utvalget. Dog litt hardere på prutinga. Også var jo litt av sjarmen borte ved at de har endret utformingen. Men den delen som omfattet solbriller/briller var betydelig velutviklet. Før har det i hovedsak vært veldig fokus på solbriller, nå hadde de også fokus på briller. Man kunne også ta synstest av øynene sine om man ikke kjente til styrken.

Slik ser det ut. Her er vi oppe i brille-og mere til-etasjen.

Det var Karen som først fikk ideen, hun har nemlig et ganske komplisert syn. Så det å kjøpe briller i Kina er betydelig rimeligere enn i Norge. Til alle dere som kanskje ikke vet det, så bruker jeg og egentlig briller. Bortsett fra at jeg aldri bruker brillene mine, jeg sverger til linser. Men greia med linser er egentlig den at man bør gå litt uten hver kveld før man skal legge seg. For på den måten kan man forebygge slik at jeg kan bruke linser lenger i livet. Hvertfall så fortalte optikeren min meg dette sist jeg var der. Jeg finnes jo ikke flink til å følge det rådet, dessverre.

Greia er at siden jeg ikke har brukt brillene mine skikkelig på år og dag, så er de ikke veltilpasset til mine øyne. For der har det visstnok skjedd en endring de siste årene. Sist jeg var hos optikeren og fikk nye linser tok han en kontroll på brillene jeg allerede hadde. For å si det sånn, jeg kan helt greit bruke de en time hver kveld, men ikke noe mer. For de er ikke 100% gode til mine øyne, men litt går an. Veeel, jeg kommer ikke til å bruke brillene mine noe mer nå.

Så da Karen skulle kjøpe nye briller, tenkte jeg at jeg kunne gjøre det samme. Jeg hadde bare styrken på linsene mine og brillene skal ofte være litt sterkere siden avstanden til øyet er større. Så jeg tok synstest for å virkelig være sikker. Karen gjorde også det og hun har brukt brillene sine masse i ettertid.

Det første han mannen (som sikkert kanskje er optiker eller noe) gjorde var å "kjøre" øynene våre gjennom en maskin. Da fikk han ut et resultat som fortalte han status på øynene. Hvor godt et slikt verktøy er vet jeg nå ikke helt, for i Norge er det alltid: Hvilken farge er sterkest. Hvilken linje er bredest. Osv. Men det kom da ut en masse tall som jeg ikke skjønte døyten av. Så fant han frem disse fancy brillene som han la styrker inni. Litt alla det som skjer her hjemme. Så fikk jeg prøve å lese på et slikt "bokstavbrett". Jeg skriver det i anførselstegn for jeg trodde det var bokstaver helt til jeg fikk på riktig styrke, da var det bare E'er som var snudd alle veier.

Han jobbet seg oppover i styrke, og det er ikke veldig lett å kommunisere med en som snakker bare helt elementært engelsk. Men han forstod nå heldigvis engelsk. Og så lenge han fokuserte på en av de minste linjene på dette bokstavbrettet, kunne jeg helt klart fortelle han når jeg så dem eller ikke. Etterhvert kommer jeg frem til noe som funker, og da sier han mannen så fint: jeg tror du skal gå noen runder og se om de kan være for sterke.. Javel, hvordan skal jeg merke det på en kort stund?? Jeg syns ikke jeg merket noe til, men fikk prøve en styrke svakere.. Og nå i farten husker jeg ikke hva jeg endte opp med. Skjønner at jeg er vandt med å få det veldig tilpasset. Så dette skal jo bli gøy.

I mens vi styrte med styrken så måtte vi også finne innfatninger. Hal le lu jah! Det er ikke veldig lett altså.. (Jeg skjønner nå at jeg burde tatt et bilde av alt utvalget, men i øyeblikket hadde jeg så mye annet å tenke på, innfatning er slitsomt). Jeg syns sjelden jeg finner noe som ser fint ut på meg, man ser (haha liksom) seg kanskje litt blind på seg selv. Men heldigvis hadde jeg med meg en god partner i Karen, for på mange måter kler vi litt det samme.. Etter å ha prøvd utallige innfatninger, skjønte jeg at jeg ikke ville finne noen jeg virkelig liker som er slik jeg ser for meg (ikke spør meg hva jeg egentlig ser for meg). Så jeg bestemte meg for å bare kjøre på med noe jeg kanskje ikke hadde valgt til vanlig. For let's face it, brillene kommer til å bli ha-i-bakhånd-briller, eller såkalte krisebriller. Og da gjør det jo egentlig ingenting hvordan de ser ut. Så hvordan ble det?? Jo, akkurat sånn som dette:

Dette endte jeg opp med for 200 RMB. Eller sånn ca 220 norske kroner. Må jo kalles helt ok det.

Brillene er rett og slett litt lilla/rosa.

Rosa på innsiden.

Og litt mer lilla på forsiden. Og det er faktisk egentlig litt kult.

Så nå blir det spennende å faktisk bruke dem. Må si jeg gleder meg litt.

Remember you love me!

Kina - del 2

Forhåndspostet!

Dag to, det er tid for muren. Jeg har vært på Den Kinesiske mur fire ganger tidligere, men blir hver gang slått over hvor storslagent det egentlig er. Vi var veldig heldig med været, og sjåføren vår mente det var en bra dag å dra på. Det er jo et stykke med bil ut av byen og opp i fjellene, og med lite søvn natten før benyttet jeg sjansen til å duppe litt.

Før vi kom så langt som til muren stoppet vi i en liten by på veien for å spise Peking and. Dette stedet er kjent for anda si.

Her klargjøres anda.

Vi er klar for deilig mat. I tillegg til dette kom det flere retter på bordet da vi var ferdig med anda.

Da vi var ferdig med å spise kjørte vi siste halvtimen til der vi skulle ta oss opp til muren. Siden jeg var der i 2009 så har de gjort om del. Man kan ikke lenger kjøre helt opp som før, man blir kjørt opp i buss. Litt lenger ned i veien har de laget et topp moderne parkeringshus og her kjøper man billetter til bussen, inngang, og ankomst opp og ned fra muren. Før så stod alle salgsbodene på vei fra parkeringen og opp til inngangen til muren, nå har de i stedet laget en helt egen liten by til dette formålet. Fra parkeringshuset og billettlukene går man gjennom denne lille byen på vei til bussene.

Her står jeg omtrent midt i den lille byen og tar bilde mot bussene, muren og fjellene. Utrolig sjarmerende.

Det er i tillegg til alle disse menneskene som selger suvenirer og andre ting, flere spisesteder. Blant annet er det Burger King der, Denne var ikke oppe, det har sikkert noe med sesongen og gjøre. Så de var close.

På vei opp valgte vi stolheisen i stedet for "gondolen", så det var en småkald tur på vei opp.

Selfie på muren hører med. Som dere ser så har sola tittet frem her. Den kom etter at vi hadde vært en stund på muren. Det ble kjempefint og tillegg så var det ikke fullt så kaldt for sola varmet en del.

Jentene på muren.

Uten sol.

Med sol.

Disse irske guttene dro turistbildene litt lenger enn vi gjorde.

Rett før vi skulle ta turen ned igjen, kom det en kinesisk dame bort til oss. Først tenkte jeg at hun skulle selge oss noe (litt lei masete selgere), men hun skulle heldigvis ikke. Hun ønsket å ta bilde av oss sammen med produktet hun solgte.

Så enten ender vi opp som en salgsplan, eller på en eller annen side. Hu sa hu skulle poste bildene på firmaets hjemmeside på Kinas svar på Facebook. Men jeg husker ikke helt hva det var. Så hvis noen kommer over tre norske jenter på den Kinesiske mur med en pakke nourishing caviar mask i hånda, let me know.

Her er veien vår ned, bobbanen eller hva de kaller den. Dere kan i tillegg se stolene vi kom opp med.

Så ventet en lang biltur hjem med mye køståing.

Remember you love me!

It's showtime!

På plass på Haukeland. 25 minutter før jeg skal møte på post. Greit å ha litt god tid. Nervene er på plass, hvertfall tror jeg det er nerver, jeg er så sulten at det største fokuset mitt er der. Enn så lenge. Gleder meg til sultfølelsen går over. Å gå slik til 11-ish skal bli en prøvelse.

Her er det allerede folksomt, jeg "lever" i min lille boble. Vel, nå tror jeg faktisk at jeg rister litt i beina og. Men dette skal gå fint. Om ikke mange timene er jeg ferdig. Jeg er veldig spent på hvordan ting blir etterpå. Da jeg pusset tennene i stad lurte jeg på hvordan det vil gå å pussen tennene med venstre om jeg ikke kan bruke høyre. Herlighet, så komplisert livet mitt vil bli om jeg må bli venstrehendt for en liten stund. Når man er hardbarka høyrehendt er alt som vanligvis skjer med høyre meget vanskelig med venstre. Hvorfor kunne det ikke vært venstre?!?!

Jeg betalte i overkant av 400 kroner med taxien. Nesten like billig å ha bilen stående her i to dager siden det er makspris per døgn. Jaja, nå er jeg nå her. Jeg skal snart ta heisen opp i 7. etasje som skal være mitt bosted de neste dagene. Og et toalett, jeg tror jeg må tisse, men vet at det er psykisk. For jeg er jo faktisk helt tom. Jeg fristet ikke skjebnen med å drikke litt vann før 0600 (for jeg kunne egentlig gjort det).

Tror jeg skal gå å jakte på det toalettet, også blogges vi på den andre siden. 

Remember you love me!

Preop.

Så var dagen for preoppol komt. Jeg er veldig glad for at jeg opprinnelig skulle ha dagvakt i dag fordi jeg måtte opp akkurat like tidlig. Kl. ringte 0600. Heldigvis kom jeg meg i seng før 2200 i går. Jeg var helt skutt og hadde skikkelig hodepine (og da hjelper ingenting annet enn en god natts søvn), men kjenner at jeg i dag er veldig glad for at jeg la meg tidlig. Siden jeg vet at trafikken mot HUS kan være både og om morningen syns jeg det er bedre med god tid enn akkurat tid nok.

Og jeg hadde massevis av tid. Jeg kjørte inn i parkeringshuset 0722, så veldig god tid frem til kl. 0745 da jeg skulle møte på blodprøvetaking. Jeg var så tidlig på'n at de ikke hadde åpnet enda. De åpner nok 0745, for det skjedde ikke veldig mye før den tid. Blodprøver var altså det første jeg gjorde, de tok helt standardprøver som CRP, HB, trombeplater osv. I tillegg tar de blodtyping (i tilfelle jeg må ha blodoverføring). 

Alle blodprøvene mine var fine, trombocyttallet var rødt og jeg tror det var fordi jeg lå litt i overkant. Jeg spurte ikke. Ellers hadde jeg en CPR på 2 (skulle bare mangle når jeg skal opereres på tirsdag) og HB på over 14. Der var jeg ganske overrasket.

Jeg er et pyton menneske å stikke på, og det vet jeg. Det er vanskelig å finne gode årer og den stakars laboratoriedama fant ingen som virket veldig åpenlys. Så hun konfererte med ei anna som kom og skulle prøve. Etter litt leiting, sier hun at den ene åren jeg har på høyre arm, muligens kan brukes. Jeg skjønner jo at jeg kanskje må spille litt på lag for at vi skal komme videre og sier at hun får prøve og hvis ikke det går får vi prøve den andre mulige åren på venstre arm. Siden det er en mindre åre finner hun frem en butterfly som hun stikker med, og det er jo akkurat samme typen vi bruker på jobben bortsett fra at disse er tilpasset blodprøvetaking (mye mindre risiko for at den som tar prøven stikker seg på nåla). Og det gikk heldigvis bra, men fasan å "vondt" det egentlig gjør. Kanskje bra og dårlig at jeg selv får kjenne på kroppen hva jeg påfører andre, bra på den måten at jeg vet hva det går i (nå er veldig mange vi setter butterflyer på ganske omtåket og kanskje ikke tilstedeværende), Dårlig på den måten at jeg vet hvilken smerte jeg kan påføre den aktuelle. Hallelujah!

Etter blodprøver møtte jeg på preoppol der jeg har tilbrakt resten av dagen. Vi var fire stykker i dag som skulle inn og snakke med alle ledd i denne preopen. Blir litt venting mellom alle legene, men det har gått overraskende fort i dag syns jeg.

Ved ankomst skulle jeg fylle ut et skjema som går på sykdommer, medisiner, vekt og høyde. I tillegg til det teiteste spørsmålet: er du i god fysisk form i forhold til dine jevnaldrende?? Altså, når svaralternativene dine er ja eller nei, og du føler selv at du egentlig er i mellom, vel da velger man ja i følge sykepleieren. Men hu var enig i at det var et teit spørsmål.

Så ble det BT (blodtrykk), puls, O2-metning og vekt. BT'et mitt var fint og pulsen litt høy, men det er kanskje ikke så rart når jeg kjenner at jeg "gruer" meg litt, og dermed pumper hjertet enda litt ekstra. O2-metningen var bra, den kunne sikkert vært bedre om sykepleieren ikke hadde multitasket (å ta BT samtidig er ikke veldig enkelt). På skjemaet vi fylte inn først var det spørsmål om vekt og høyde. Jeg vet jo ganske godt høyden min, men vekta var jeg litt usikker på, så tenkte jeg like så godt kunne gå på vekta. Og jammen blei jeg positivt overrasket, for i følge den vekta de hadde veide jeg omtrent to kilo mindre enn jeg trodde (så det var godt jeg ikke skrev opp vekta mi). Men jeg er fortsatt hellig overbevist om at den vekta er feil. Så begynte hu å "krangle" på høyden min, på den måten om jeg var helt sikker. Og er det noe jeg er sikker på, så er det høyden. For jeg har jo prøvd å "krangle" meg til litt mer høyde med politiet på Gjøvik.

Så var det bare å vente på resten av røkla. Den første som kom var kirurgen min. Han gikk kort gjennom alt som skal skje, han hadde dessverre glemt Ipaden sin (alt skjer tydeligvis på Ipad på HUS for tiden) så han kunne ikke vise meg spesifikt, men han lovte å maile meg alle bildene, så jeg skal selvsagt dele de med dere når de dukker opp om en stund. Han kunne fortelle at operasjonen tar ca 3 timer, men at det så klart må ta den tiden det trenger. Jeg blir tatt ca. kl. 11 på tirsdag, og grunnen til det er at det skal være med en ekspert fra Trondheim og to eksperter fra Belgia, og alle disse kommer flyende til Bergen tirsdag morgen. De har mottatt de siste delene til operasjonen min i går, så nå ligger alt klart. Kirurgen har dobbeltsjekka alt med operasjonssykepleieren, for han sa at alt de skal bruke på meg er planlagt ned i minste detalj. Man får litt noia når man hører hvilket apparat som skal stille rundt en. Han fortalte meg alle legene han har konferert med, og det er leger over hele verden fra New York til Belgia til åpne forum. Så jeg må jo bare være fornøyd nå når vi snart er ved veis ende. Bedre kan det ikke bli som kirurgen min sa. Så tegnet han meg så fint på armen:

Så sier jeg så fint: ja, det skal bli gøy å gå på jobb i morgen. Da bare lo han. Men det jeg ikke tenkte på er jo at jeg skal på julebord i morgen, så nå må jeg garantert ha lange ermer på meg. Kirurgen har tom sendt med meg en permanent tusj hjem slik at jeg kan vedlikeholde det han har tegnet på med.

Her står jeg i prøverommet på Gina etter å ha prøvd en krisekjole til i morgen hvis jeg ikke finner noe hjemme. Ser veldig fint ut da med en strek og pil på armen. Kanskje jeg rett og slett må tatovere det (not).

Så snakket jeg med en lege som sjekket meg fra topp til tå, fra øynene til puls på beina. Så hun har lytta på meg, knadd magen min osv. Så jeg bør være frisk som en fisk altså.

Etter henne var det en sykepleier på posten jeg skal være innlagt. De kartla litt i forhold til mat, om noen har allergier osv. og litt i forhold til sosialt og slikt. Veldig mye av dette som ikke var relevant for meg, så heldigvis tok det ikke lang tid.

Tilslutt ventet anestesien, og det var det korteste møtet av dem alle. Men jeg skjønner at han må være kort, for han ble callet på hele tiden, og måtte innimellom alt ringe de som callet han. Jeg får mest sannsynlig en blanding av narkose og plexus. Dette fordi ved plexus blir det ofte mindre vondt etterpå visstnok, og narkose fordi kirurgen min liker at det er ro på operasjonssalen. Ikke at jeg tror jeg hadde snakket høl i huet på han likevel.

Så fikk jeg gå hjem. Kl. 1200. Så det var jo kjempefint for ei som fryktet hun måtte sitte der til kl. 15. Så jeg dro en tur på Horisont og Åsane senter for å kjøpe de siste julegavene. I all flaks fikk jeg også melding fra posten om at den siste pakken jeg har bestilt med julegaver var ankommet, så jeg hentet den på veien hjem. I kveld skal jeg bli ferdig med å pakke inn alle julegavene mine. Det skal bli så deilig. Et mindre prosjekt og ha i hodet.

Nå venter bare operasjonen på tirsdag. Før den tid har jeg to arbeidsdager igjen, et julebord og en frihelg. Jeg skal pakke sykehusbag og hjembag, og rydde/vaske i huset.

På tirsdag skal jeg dusje før jeg drar (jeg skal også dusje kvelden før), faste fra midnatt og møte kl. 0715 på ortopeden på HUS. Jeg kom med et lite utrop da sykepleieren fortalte meg det. Jeg har nå bestilt drosje med avreise hjemmefra 0630, så det blir nok den tidligste dagen av dem alle i disse dager. Kanskje jeg får litt tid til å duppe på HUS før operasjonen. Siden jeg mest sannsynlig må vente til 11-ish. Jeg tror jeg begynner å bli klar, hvis du ser bort i fra alt som skal skje før tirsdagen.

Remember you love me!

Det er 1. desember i dag

Det kan jeg så visst skrive under på. Mailen min var full av linker til julekalendere. Hvis jeg ikke vinner noe i år så skjønner jeg ingenting. I tillegg til all moroa på nett har jeg fått to flaxskrapekalendere som jeg har tenkt til å vinne toppgevinst i på begge. Det hadde vært en super julegave.

Jeg må helt ærlig si at det gjør litt vondt å skrape vekk alle de kule figurene de har lagd i år. Min favoritt er uten tvil denne:

Men i dag gikk første del av den ene figuren.

I dag har jeg fri etter arbeidshelg. Nå er min siste arbeidshelg over for en stund. Det er bare en uke igjen til operasjonen og jeg har så smått begynt forberedelser til det (burde egentlig begynt forrige mandag). Nå står julegavene for tur. Jeg har pakket inn en del, men gjenstår fortsatt de fire store. Og der må jeg først sjekke status. Plutselig kom jeg på at jeg har jo kjøpt litt underveis i år 2014 når jeg har kommet over noe, så plutselig hadde jeg masse. På tide med sortering med andre ord. Det har jeg tenkt til å bruke kvelden på. Kanskje jeg er mer eller mindre ferdig når jeg kryper til sengs. Det hadde vært superdeilig.

Den første pakken er klar.

Sånn ellers av disse forberedelsene så må jeg pakke sykehusbagen, hjemreisebagen/kofferter (vet ikke helt hva jeg pakker i enda), og rydde og vaske huset. Det er jo helt sant at det er mye koseligere å komme hjem til rent og pent hus. Og på torsdag kommer Karen Marie da hun skal til Bergen i forbindelse med jobben, så målet er at jeg skal være ferdig til torsdag. Veeeeeel.... I hvertfall med det viktigste. 

Nå kom jeg også på at det skjer en ting til før tirsdag, og det julebord med jobben på fredag. Jeg må finne noe å ha på meg. Det er like vanskelig hver gang, men jeg har jo kjøpt masse nytt i år, så det burde absolutt være mulig å finne noe i haugen av klær. 

Ellers i dag har jeg vært hos frisøren og fått fikset på sveisen til både julebordet, operasjonen og jula. Man kan si at det trengtes. Så nå gleder jeg meg over ny fin sveis enn så lenge. Dessverre så varer ikke den følelsen så veldig lenge. Jeg hadde time kl. 11, alltid greit å ha muligheten til å sove litt på en fridag, og satte heldigvis på vekkerklokka. Jeg regna egentlig med at jeg kom til å være lys våken lenge før den ringte, men kl. 10 begynte det å spille noe musikk i drømmen min og omtåket og fortumlet våknet jeg og skjønte ingenting. Det tok noen sekunder før jeg husket at jeg hadde fri og skulle til frisøren. Huff!

Det er ikke skjedd så stort mye mer enn det vanlige, jeg har tatt striper og klipt tuppene mine. Frisøren mente det var nødvendig da hun kalte det ull. God start som hun sa. Håret mitt er hvertfall blitt mykt og deilig å dra fingrene gjennom.

Her om dagen bestilte jeg meg nytt visakort med bilde. Kortet mitt kom uansett til å gå ut i februar neste år, så nå benyttet jeg muligheten til å få en hunk plassert der. Er jo mye morsommere å shoppe når man i tillegg har noe flott å se på. De som har fulgt meg en stund husker jo hvordan det gikk seg til forrige gang jeg fikk bilde av en hunk på visakortet. Den gangen befant jeg meg i Tsjekkia og bildet kom som lyn fra klar himmel. En kjempekjekk overraskelse. Kortet kan der se HER.

I tillegg er det et slikt fancy kort som jeg kan betale småbeløp ved å bare legge det inntil betalingsterminalen der det går an.

Tilslutt oppfordrer jeg alle dere instagrammere der ute til å poste et bilde av at dere er trygt fremme og hashtagge det #trygtfremme. Da gir Gjensidige 100 kr. til trafikksikkerhetsarbeid. Og det er jo kjempebra for alle sammen. Jeg er ikke superaktiv av meg på insta, men kan jeg bidra til noe godt, gjør jeg det. Gjør det i dag du og!

Jeg skal prøve å lage noen innlegg til dere i løpet av uka som dere skal få servert når jeg er innlagt. Har allerede planlagt noen presentasjoner av hva jeg shoppa i Kina. I tillegg har jeg lokalisert hvordan jeg får Wifi på HUS slik at dere også skal få noen oppdateringer underveis. Men nå venter julegavene. Så vi blogges når vi blogges. Ha en flott uke i mellomtida.

Remember you love me!