Gaveri og gavera!

I dag kom den første pakken. Wiii!

Og inni så det sånn ut:

Så nå ligger den bare å venter på mandag! Wiii!

Nå nærmer det seg

Da var helgen kommet, og det er bare to hele dager som skiller meg fra å bli et helt år eldre. På denne tiden om ett år er jeg nesten halvveis til 50. *gulp* Jaja, jeg får ta 24 først. Denne helgen skjer det ikke så mye egentlig, jeg har arbeidshelg, så kom inn døren for 50 minutter siden ca. Deilig å komme hjem, jeg har vært skikkelig sigen på jobb i dag av en eller annen grunn. Også har jeg litt ondt i ryggen, som kommer av at jeg satt litt forkjært da jeg skulle skru sammen ned nye bokhylla mi i dag. Hadde plutselig så mange bøker med null plass å gjøre av dem, så jeg dro like godt på Ikea og kjøpte meg en Billy bokhylle til 195. Og det kan jeg leve med. Bruker jeg hylle i 195 dager har jeg kun betalt ei krone dagen. Gratulerer med dagen på forskudd liksom. Men den ser ganske bra ut altså, bortsett fra at den kræsjer i fargen da den er hvit. Da jeg kom til Ikea viser det seg at de andre fargene må hentes på lageret borte i Nyborg. Ikke at det er så langt, men jeg var bare ikke innstillt på det. Sparte jo hele 100 kroner på å ta den hvite også. Så null stress. I morgen før aftenvakt skal jeg fylle den. Gleder meg som et lite barn på julaften. Haha.

Sånn ellers så skjer det ikke så mye om dagene. Jeg har jo arbeidshelg som sagt, men skal ikke jobbe søndag da jeg har byttet med ei anna ei. Eller egentlig er det hun som byttet med meg siden datter'n hennes hadde bursdag forrige søndag, så jeg tilbød meg. Nå datt jeg egentlig ut av hvem som egentlig bytte med hvem her. Jaja, poenget er da hvertfall at jeg har fri søndag. Deilig. Så da har jeg fri søndag og mandag (bursdagen min). Nina har bedt meg ut på hytta hennes (eller foreldrene sine) jeg er jaggu ikke sikker, men jeg er da bedt. Og tenkte at hvis været er fint så tar jeg meg en tur. Alltid koselig med litt hyttekos. Jeg er jo også fantastisk flink til å orintere meg. Jeg har jo GPS, da blir det jo enda bedre. Bortsett fra at hun dama er litt kjei å høre på i lengden.

Nå er jo alle navnene på de døde frigitt, og Eidsvoll er rammet. Vi er den kommunen på Øvre Romerike som er hardest rammet. Det er sjelden man tenker seg at Eidsvoll blir rammet i sånne situasjoner. Lille Eidsvoll med knappe 20 000 mennesker. Gutten var faktisk fra Dal også, der jeg kommer fra, men han er for ung (eller jeg for gammel) til at jeg vet hvem han er. Bestemor sa noe om at han gikk noen klasser under Jon Erik, men jeg er ikke sikker for jeg fulgte egentlig ikke så nøye med. Uansett, veldig trist for Eidsvoll som har mistet en av sine. Dal grendehus var fyllt til randen på minnestunden. Rart å tenke på at det var trist der, når jeg har vært der har det alltid vært happy thoughts. Jaja! Nå skal jeg køye, gleder meg til å få lagt ryggen min. Den skriker. God natt!

Remember you love!

Nå skal jeg leve i sølibat!

Shoppingsølibat! Jeg trenger ingenting, absolutt ingenting. Og hvor deilig er egentlig ikke det?? Jo, det er faktisk kjempedeilig. Heretter skal jeg ikke la meg lure av 30%, 50% eller 70%. For det er ikke alltid det er kjempebillig. Butikkene bare lurer deg til å kjøpe ting du ikke har bruk for, fordi du tenker: "Åh, denne var billig, denne kommer jeg kanskje til å bruke, men siden den er så billig spiller det egentlig ingen rolle, jeg tar den." Sånn tenker vi, lar oss lure, kjøper tingen og den ender opp innerst i et skap fordi du fant ut at den var ikke så fin likevel. Og du får ikke byttet salgsvarer. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, for jeg har flere ting kjøpt på salg som jeg er ganske fornøyd med, og heller bruker foran de dyrere tingene jeg har. Men som oftest så ender tingene opp et sted, og blir aldri brukt. Jeg har opptil flere slike ting. Det jeg har tenkt å prøve å være flink til når det gjelder shopping, er julegaver. Jeg vet det er tidlig, men nå er det jo salg, og da kan man gjøre noe kupp allerede i juli. Jeg har allerede kjøpt to små ting. Siden jeg etter all sannsynlighet ikke kommer til å være hjemme på julaften i år, er det jo greit å få ting unnagjort. Jeg har jo også en lang reisevei med alle julegavene, derfor er det greit at hver gang jeg får besøk hjemmefra eller skal hjem selv, kan ta meg litt hver gang. På den måten bidrar alle. Ellers er det kun nødvendig shopping som er tillatt, som å kjøpe ny matboks da man klarer og miste den gamle i gulvet så den deler seg. Enden på visa ble at jeg trengte ny matboks.

Min største belastning har alltid vært sko. Jeg tiltrekkes av sko, og jeg kan ikke noe for det. Selvom jeg vet at jeg allerede har mangevis fra før. Heldigvis for meg har jeg små bein. Jeg har så små bein at stk. 36 stort sett er litt for stort. Dermed klarer jeg å begrense mengden av sko jeg kjøper, for som oftest er de for store, og jeg vet at de da aldri kommer til å bli brukt. Og i veldig mange butikker har de da ikke mindre enn str. 36 så lenge jeg ikke går i barneavdelingen. Så da blir det null shoes. Og slik håper jeg det fortsetter, for det sparer meg for masse penger. Jeg skal ikke nekte for at jeg allerede har mange sko, alt i alt er det et tresifret tall, og da har jeg lagt til alle slags typer sko, fra sandaler til langstøvler. Men det er jo sko det også, som må regnes meg. Heldigvis har jeg ikke mer enn et par langstøvler, jeg har faktisk to par vernesko. Men de teller ikke siden det ene er sommerpar og det andre litt mer vinterpar. Men nå bruker jeg de ikke siden jeg ikke jobber i Jetpak mer.

Etter at jeg virkelig flyttet ut, begynte å jobbe, og fikk ennå litt fler utgifter, føler jeg selv at jeg er blitt mer flink til å passe på. Jeg har haugevis av regninger som kommer hver mnd, og noen mnd legger jeg frivillig ennå flere regninger på toppen av den allerede eksisterende haugen. Som for eks. når jeg handler på nett, gjerne bøker, jeg har fått skikkelig dilla. Da kommer det en regning ekstra, som jeg ofte kaller uforutsett selvom jeg vet den kommer allerede før jeg har trykket "send ordre". Men akkurat de valgfrie regningene kan jeg leve med, for det valget har jeg tatt selv. Egentlig så er stort sett alle regningene mine valgfrie, for jeg har selv valgt å ha mobil, leilighet og abonnement på forskjellige blader. Og ingenting av dette er gratis. Noe jeg ikke kan velge er at jeg må spise, men jeg kan selv velge hva jeg handler og hvor jeg spiser. Alt er et valg.

Mitt neste prosjekt er at jeg skal gå gjennom klærne mine. Noen kan sikkert kastes, noe gis bort. Jeg skal prøve å være hard med meg selv, for jeg vet at jeg har masse klær jeg ikke bruker, og da kan like gpdt noen andre nyte de i stedet, noen som trenger dem. Men aller først skal jeg støvsuge her og rydde på rommet mitt, som jeg ennå ikke har gjort selvom jeg nå har vært her i snart 4 uker. Akk altså, noen ting frister bare minimalt. Men i dag, jeg har fri, tenkte jeg å være flink. Noe må jeg jo gjøre.

Remember you love me!

Når

Noen ganger så lurer jeg på hvordan man skal komme tilbake i gjenge igjen. Når skal man slutte å få dårlig samvittighet for å glede seg til noe, når det er mange tusen som sørger, og det er landesorg i landet. Hvordan skal jeg virkelig kunne glede meg til bursdagen min, når det er så mange som aldri mer får bli ett år eldre. Som aldri får vokse opp og nyte livet til det fulle. Det er vanskelig å glede seg over de små tingene, når det overalt er bilder og tekster om det tragiske som har skjedd. Hva vil folk tenke hvis vi bare går videre med livene våre, som om ingenting har skjedd. Når??

Likevel klarer jeg å se mye positivt i hverdagen. Bare statsministeren vår er et eneste stort positivt menneske. Alle de flotte ordene som han, kronprinsen vår og Obama har sagt, varmer. De viser at vi er en samlet nasjon som står sammen mot det som har skjedd. Jeg har aldri vært mer stolt over å være norsk. Aldri skal noen noensinne få komme til meg og fortelle hvor ubetydelige vi er, som bor langt nord og har masse snø om vinteren. Vi står sammen, sammen for vårt vakre Norge.

Jeg lar meg selv gjøre andre ting enn å sitte og lese på nett og se på TV. Jeg lar meg selv takke nei til flere grupper jeg blir bedt inn i. Jeg kan ikke joine dem alle. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg har vondt langt inni hjerterota over at noen kan gjøre noe så forferdelig, og jeg håper han må sitte på livstid. Men jeg kan ikke la dette styre hverdagen min. Jeg har en jobb som trenger meg, en jobb jeg ikke bare kan ta fri fra når jeg føler for det. De gamle trenger oss, og de er like opptatt av det som har skjedd, som alle oss andre. Det er bare ikke alle som klarer å uttrykke noe for det.

De siste dagene har vært lange, på TV ruller det stadig vekk påminnelser om det grusomme som skjedde, hele nettsiden til de store avisene er fulle, og nå har navnene på de omkommende og savnede begynt å komme ut. Nå kommer nok en gang et sjokk. Når vi får se ansiktene på de som ikke overlevde. Den yngste jeg har sett så langt er 15 år. Han hadde hele livet foran seg. Da jeg var 15 gikk jeg i 10-klasse og alt dreide seg om hva jeg skulle gå på skole året etter, det dreide seg om å gjøre det godt på skolen, og få bra karakterer. Et helt liv siden, et liv han aldri vil få oppleve.

I dag var hele forsiden av BT et bilde av den blå steinen full i blomster. Jeg har aldri sett noe vakrere, for det var vakkert. Vi kommer til å være preget av dette for all fremtid, og når våre unger en gang begynner på skolen, kommer 22.7.11 til å være en del av historien de vil lære på skolen. Stoltenberg avsluttet så flott foran rådhuset: "Forfedrene våre sa aldri mer 9. april. Vi sier aldri mer 22. juli!

"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende"
 - Barack Obama

Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Hver og en av dere er umistelige. Men vi har mistet mange
- Kronprins Haakon

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»
 - Stine Renate Håheims

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
- Statsminister Jens Stoltenberg

Husk å elske hver dag, for denne dagen kommer ikke igjen!

Det finnes ikke ord

Igjen sitter jeg her foran TV'n for å få med meg de siste timers nyheter. Samtidig må jeg innrømme at det har vært litt deilig med "pause" fra de tragiske hendelsene fredag. Men det har vært masse flott i dag. Talen til Jens Stoltenberg under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke syns jeg var helt fantastisk. Vi har en flott statsminister i dette lille flotte landet vårt. I tillegg har vi et flott kongepar, de er der. De er fantastiske.

Stine Renate Håheim sa direkte på CNN: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Jeg har ikke ord for hvor flott jeg syns hun ordlegger seg her. Hun har så rett. Vi må stå sammen i denne tragiske stund, slå ring om hverandre.

På nettavisen.no kom jeg over denne overskriften: - Du vet, Hans, de som er døde på Utøya, det er omtrent like mange som et årskull på ungdomsskolen vår. Det er skremmende, men det gjelder faktisk da jeg gikk på ungdomsskolen også. Vi var knappe 100 på kullet mitt. Kanskje ikke det en gang. Like mange mennesker som gikk i 03-kullet på RUSK, er død. Det kunne vært hele kullet mitt den gang. Det er skremmende hvordan ting blir satt ennå mer i perspektiv når du tenker sånn.

Jeg syns det er flott at folk verden over har vist Norge respekt og omtanke. Thor Hushovd som fikk til en nasjonal stillhet før de syklet siste etappe i Tour de France, fotballspillere som spiller med sørgebånd til ære for Norge og de drepte og stadioner Europa over som har hatt ett minutts stillhet. Jeg har ikke ord for hvor vakkert dette er.

Som Stoltenberg sa i talen sin: "noen kjenner noen, noen vet om mange, jeg kjente mange." Det er mange 1000 som er berørt av det værste som har rammet Norge siden krigen. Noen mennesker er ikke mer. Mine tanker går til de etterlatte. Tenn et lys og la det brenne.

Hold ut
Hold sammen
Slå ring om det vakre som fins
Slå ring om hverandre
Slå ring om din bror
Og alt det som spirer og gror!

Norge har fått sin 11. september!

Og det ikke langt unna samme dato som for snart 10 år. Det er helt forferdelig. Akkurat som jeg husker 11. september, kommer jeg til å huske 22.7. For nesten 10 år siden hadde jeg akkurat kommet hjem fra u-skolen. Jeg rakk akkurat inn og ned i kjelleren til å se at det andre tårnet raste sammen. Skrekkbildene. Denne gangen var jeg og Kristine inne i dyrebutikken, da han som jobbet hadde slått opp på vg.no og sa det hadde vært en bombe i Oslo. Akkurat der og da tenkte vi nok ikke så mye over det, før jeg kjørte hjem og virkelig fikk høre hvordan ting hadde foregått på radioen. Jeg kom hjem og ikke lenge etterpå kom de første avisoverskriftene om at noe hadde skjedd på Utøya! Det er forferdelig tragisk det som har skjedd. Og jeg tror nok aldri at Norge vil bli helt det samme. Vi vil reise oss, og vi vil være sterke, men akkurat nå føles det så håpløst.

Selv kjenner jeg hvertfall et menneske som var på Utøya. Og det tok tid før jeg fikk vite at han var uskadd og i god behold. Alt blir plutselig så rart når du kjenner noen som ingen vet hvor er. Er de ok, har de det bra, er de dø? Jeg ble derfor kjempe takknemlig da jeg leste på facebook at han har det bra. Men jeg skal ikke se bort i fra at jeg kjenner flere av de navnene som etterhvert vil bli offentlig gjort. Jeg håper det ikke.

De siste to dagene har gått med til å sluke alt av informasjon, nett, TV og aviser. Vi jentene har snakket om det, og delt det vi vet. Ingen skal stå alene i en slik situasjon. Jeg kjenner jeg er sliten, det er mye vondt å ta inn over seg samtidig. Fortsatt er folk savnet, og det kan ta lang tid før de kommer til rette. 92 mennesker er foreløpig bekreftet omkommet etter bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Mine tanker går til de etterlatte, de som har mistet noen de er glad i. Til de som aldri mer vil våkne til en solrik morgen og ha null bekymringer. Mine ble plutselig så altfor små. Tenn et lys for alle som sørger, for alle som har mistet noen og for alle som trenger det. Vi står sammen, et samlet Norge.

Det var den gang..

Kikket raskt innom de siste to Allsang på Grensen nå, da jeg ikke så de da de gikk på TV. Og i det ene programmet var denne damen med:

Og jeg mener, seriøst! Hadde ikke navnet hennes stått der, hadde jeg aldri i livet gjettet at det var Bonnie Tyler. Hun er blitt en gammel, sliten dame. Men synge kan hun jo fortsatt da. Men jeg mener, hun pleide jo å se sånn ut:

I tillegg kan jeg huske henne sånn:

Men nå ser hun liksom ikke ut som seg selv lenger. Der har man svaret på hva som skjer med for mye fiksing og falsking av utseende. Det blir aldri bra. Man eldres naturlig, la det skje, eller bli som BT. Jeg mener shit altså!

Ikke en gang 24 timer igjen

Herlighet, for nesten syv uker siden visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og nå skulle jeg ønske jeg hadde syv uker til. Det er rart det der, hva man venner seg til. Og nå sitter jeg her, søndag kl. 1227, og i morgen er tiden inne, inne for å gå tilbake på jobb. For to uker siden husker jeg at jeg tenkte: Nå er det to uker igjen. Masse av tid. Men det er egentlig ikke det, for tiden bare flyr vekk mellom fingrene dine. Og denne siste uka er intet unntak, den har bare fløyet av sted. Mandag ble det retur Bergen med Karen Marie. Jeg hadde fysio før jeg dro, så kom meg ikke avgårde før litt på 12. Men det spilte jo egentlig ingen rolle siden det var lyst lenge, og jeg hadde ingenting som gjorde at jeg måtte være i Bergen akkurat da eller da. Så vi var vel i Bergen rundt åtte. Her kommer et lite bilderas, er ikke så mange av dem.

Vi kjøpte jordbær og koste oss første del. I hvertfall til Flå.

Her har vi begynt på nedkjøringa i Aurland. Herlig vei.

Inne i Flåm lå disse to herlighetene av noen båter.

Skulle ønske jeg var på cruise.

Så ankom vi Bergen og brukte ikke kvelden på de store ting. Vi var en kjapp en på butikken, jeg var innom jobben og hentet lønnsslipp, som ikke var noe spennende siden pengene er komt for lengs. Så mener jeg å huske at vi så en film, jentefilm. Så var det sengen, jeg var utslitt.

Tirsdag var vi på akvariet, jeg har bilder derfra også, men siden jeg har lagt ut akvariebilder før, kan vi jo spare oss disse nå. Dette var også den desidert fineste dagen, solne stod høyt og det var varmt og herlig. Karen brukte litt av tiden på å sole seg, mens jeg sturet litt inne. Følte veldig for det altså.

Så på kvelden var vi på to/tre visninger for søsteren til Stine, for hun skal sammen med noen venninner flytte til Bergen til høsten. Så vi dro ut på tokt vi da (og heldigvis for meg hadde jeg byttet et spill i en GPS tidligere på dagen, for det er ikke bare bare disse stedene du ikke har kjørt før).

Her ser dere herligheten. Det eneste problemet var at GPS ikke var helt oppdatert, så en rundkjøring var blitt til et lyskryss, så der stod vi på tvers og ventet på grønt som tok en evighet. Og som dere ser på bildet har vi her måttet rekalkulere da den gata dama ville jeg skulle svinge til høyre i, ikke lenger går an å svinge til høyre i. Så vi måtte kjøre rundt hele Bergen, det er jeg sikker på. Jeg har aldri kjørt i de gatene der før jeg. Takk G for  GPS. Selvom hun in the first place rotet meg bort. Men hun rotet meg jaggu frem igjen og. Og hvis dere også legger merke til tidspunket for ankomst, 1950, så var det heseblesende. For visningen sluttet 2000. På dette tidspunktet har vi ikke langt igjen, for vi var der 51, etter litt rot vel og merke. For da vi kjørte ned den siste gata sier hu dama: Ta neste til høyre og dere er fremme ved bestemmelsesstedet. Problemet var at jeg tror det ikke var lov til å kjøre til høyre, men jeg var så stresset så før jeg visste ordet av det, hadde vi kjørt til høyre. Over Bybane spor. Strike one! Så kjørte jeg på (e-hem) rødt for å komme meg ut av strike one, strike two. Så parkerte vi her:

Strike three. Men jeg hadde garantert svimt av hvis ikke så jeg anser det som litt lov. Eneste positive er at jeg nå vet hvor den legevakten er. Nina har i ettertid forklart meg hvordan jeg kjører. Takk til Nina. Selvom jeg ikke vet hvor jeg kjører etter å ha kjørt til høyre i krysset jeg tok til venstre. Jaja, heldig for meg er det legevakt også i Åsane. Så parkerte vi på Grieghallen og skulle spise, da jeg oppdager at jeg ikke har lommebok. Strike four. Herlig. Så da vendte vi nesen hjemover og hentet lommebok (meg) og mobil (Karen). Det er typiskt at når den ene glemmer noe, har den andre også glemt noe som kunne reddet oss in the first place. Ja, altså etter at vi hadde parkert på Grieghallen. Så dro vi hjem og så film tror jeg. Men det er jeg ikke sikker på.

Onsdag sløvet vi en del. Vi så to jentefilmer, kjempekos. Før Karen dro til byen og møtte en venn og jeg reiste ut på jobben og chattet litt med de før jeg dro inn og møtte Karen i byen. Her koste vi oss med mat og shopping og jeg fant endelig noen etterlengtete bøker å lese. Karen har introdusert meg for en helt ny verden. Her er bøkene jeg kjøpte:

Denne har jeg allerede lest ut

Det samme med denne

Og jeg er godt i gang med denne.

Herlighet. jeg elsker sånne bøker som dette. Jeg klarer ikke legge dem fra meg.

På torsdag kjørte jeg Karen til flyplassen. Dro deretter innom jobben for å snakke litt med sjefen som tar ferie fra mandag av. Resten av dagen brukte jeg til å handle inn nødvendigheter på butikken, noen blomster side alle mine er døde, og ryddet litt hjemme.

På fredag dro jeg nok en gang på jobb, for fredags kos. Og jeg fikk blomst. Kjempekoselig. Så nå står den pent plassert på spisebordet. Deretter besøkte jeg bestefar på HUS. Dro hjem og så en film, planen var egentlig å rydde litt, før jeg dro på middag hos Nina. Og der var jeg resten av kvelden. Var hjemme rundt halv ti og gikk rett i seng med boken min. Spennende.

Så i går lå jeg lenge i sengen og leste, til jeg fant ut at jeg måtte stå opp og rydde litt. For jeg skulle møte Line i byen seinere på dagen og hvis hun ble med hjem, var det greit at det var litt ryddig. Så dro jeg ut for å møte henne, og vi endte opp på en fiskerestaurant på Zachariassbryggen(?) der hun spiste reker og jeg fiskesuppe. Vi satt egentlig der et par timer og bare koste oss. Men det var jo ikke problemfritt det heller. Line bestilte først og sa jeg måtte gå i den borteste betalingkassa da de hadde litt problemer med den ene. Jeg gikk dit, men ble brakt tilbake og skulle betale. Så betalte jeg, først en gang. "Ingen kontakt med banken. Kanskje du dro den ut for tidlig!" Men det stod godkjent sa jeg, men vi prøvde igjen. Tre ganger. Så byttet hun kasse, men da var hele bestillingen borte, så hun sa at det sikkert var gått i orden. Tilbake på bordet sendte jeg sms (som jeg egentlig har sluttet med siden det koster 1 kr. etter at det var slutt på studentkonto for min del), men takk G for sms, for der viste det seg at jeg var trukket tre ganger for en middag. Nesten 400 kr for mye. Så jeg gikk tilbake til kassen da, og viste dem at jeg var blitt trukket. Og fikk igjen pengene. Så det var verdt hele krona. Så jeg skal aldri mer klage over at jeg har muligheten. Ikke at jeg egentlig har gjort det heller. Så dro jeg hjem utpå kvelden da Line skulle tilbake til hotellet for å sove etterhvert. Sånn er det å være flyvertinne. Så da kom jeg hjem og så en film. Skikkelig kos. Just go with it heter den. Bedre enn jeg trodde den kom til å bli.

Og nå sitter jeg her og blogger. Har satt på en maskin med 60 vask. Så venter litt på at den skal bli ferdig, selvom jeg ikke tror det skjer på en time enda. Så nå skal jeg plukke opp restene av rotet mitt. Tomme bager og sekker og slikt. For det er egentlig nesten det siste som gjenstår. Det og alt svenskegodtet på gulvet mitt. Så blir det litt bokkos tenker jeg før mat. Herlige søndagen, må nytes til det fulle, for er lenge til jeg får denne sjansen med langfri igjen. Ha en flott søndag alle!

Remember you love me!

Back in business

I hvertfall nesten. Da var jeg back in B-town og jeg tenker at det snart er slutt på late dager der man kan gjøre absolutt ingenting eller alt man vil. Det er litt trist å tenke på, men håper at det går fort å komme i gjenge igjen. Har vært noen snikturer innom jobben for å prøve å oppdatere meg, og jeg tror jeg er sånn ca up to date.

Da jeg kom tilbake var det ikke direkte rotete her, men det var nok til at når jeg dro inn seks ukers pikk pakk, ble det helt horibelt. Det er ikke direkte rotete, men jeg går og irriterer meg over at det er sånn. Og jeg må innse at jeg nok er litt mer lik mamma min enn jeg var klar over, eller vil innrømme. Vi snakket litt om dette når jeg var hjemme, spesielt jeg og Jon Erik, om hvor mye mamma og pappa vi tror vi har i oss. Og jeg skjønner jo at jeg har en del mamma i meg. Mamma har alltid vært en ryddig dame, ikke overdrevent, men akkurat passe, selvom jeg har irritert meg en del over det, og fortsatt gjør når jeg er hjemme på visitt. Egentlig har hun veldig rett, for det er kjekt å stå opp til et rent og ryddig kjøkken. Hun mener en skal forlate kjøkkenet slik det var når du kom. Og hun har så rett så rett. For jeg hadde store planer før jeg dro om å rydde skikkelig opp her, dessverre rant tiden mellom fingrene mine, og jeg og pappa gjorde heller andre ting. Det får jeg angre på nå. For det var deprimerende og komme hjem til seks ukers rot. I tillegg hadde jeg glemt en kjøttdeig i kjøleskapet, så hurray for me. Heldigvis luktet det ikke veldig mye. En svak eim kanskje..

Så nå sitter jeg her da, med et seks ukers gammelt rot og seks ukers reisepakk. Så jada, jeg gleder meg herfra og til skyene til å rydde. Det skal bli deilig å få tilbake det ryddige i alt det her. For når jeg ser rundt meg er det ikke veldig ille, det er bare masse lite her og der. Jeg hadde ikke tid til å begynne ryddingen før heller grunnet besøk. Er jo ikke akkurat det en gjør når man har besøk, men i dag dro hun hjem og da åpner muligheten seg for meg og rydding. Føler kanskje jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige men.. Nå sitter jeg og ser på Save the last dance, og egentlig er vel dette en klassiker, men jeg må si at den ikke helt treffer meg.. Men den er helt kurrant. Så bare den blir ferdig, middagen synker og jeg får dratt meg opp av sofaen, hurray, rydding her kommer hjem. Vi blogges seinere om dagenes hendelser.

Remember you love me!

Det nærmer seg slutten

I dag er det bare en helg som står mellom meg og byen med stor B. På mandag blir det retur før det venter en uke med ferie. På søndag er siste dagen med sykmelding. Men fysioterapeuten min anbefaler meg å begynne forsiktig på jobb i hvertfall de første to ukene, tror han var litt skeptisk til at jeg skulle begynne i 100% igjen med en gang. Men jeg beroliget han med at jeg skulle ta det med ro, og jeg tror han syns det var greit.

Når det er sagt, så skal jeg også si at jeg er SÅ lite klar for å jobbe igjen, men jeg tror ikke det tar veldig lang tid før jeg er i rute igjen. Det er så langt vært noen deilige seks uker. Jeg har jo tidligere sagt at de to første var litt seige, men så tok det seg opp, og det til de grader. Så det har egentlig vært veldig bra all over. Så hva har jeg å se tilbake på??
¤ Oslo-tur med Kjersti og Stine
¤ Oslo-tur med Synnøve og Gry
¤ Allsang på Grensen-tur med Stine
¤ Allsang på Grensen-tur med mamma, pappa og Karen Marie
¤ Mange kortrunder med mamma, pappa og Jon Erik
¤ Niesekos
¤ En hel haug med fotballkamper, der Turn har vunnet alle
¤ Masse venninnekos
¤ Masse Mario Kart-kjøring mens jeg rocker

Jeg er helt sikker på at det mye mer, men i skrivende øyeblikk husker jeg ikke flere. Så det får vi evt ta seinere. Men til alle som venter på meg: nå kommer jeg snart!

Remember you love me!!