I'm back in the mobilegame again!

I dag er det onsdag. De siste dagene har bare flydd av sted. Syns ikke det er lenge siden det var onsdag og jeg tenkte at det var en hel evighet mellom meg og ferien. Men det er jo aldri det. Dagene går så fort at du tar deg selv i lure på hva du faktisk gjorde i går kl. 14.

Nå har jeg bare en arbeidsdag igjen før jeg tar en velfortjent ferie. Det skal bli så deilig å ikke tenke jobb, ikke se alle de samme ansiktene hver dag (noe fence altså) og bare være egoistisk. Det trengs innimellom det altså. Det føles som om det er en evighet herfra og til jeg skal på jobb igjen, dessverre vet jeg at feriedagene mine går like fort som helga gikk. Men bare det å kunne vite at man kan sove lenge om morningen, være oppe litt lenger om kvelden og gjøre stort sett som man vil i en uke, det er deilig.

Siden jeg reiser hjem i morgen har jeg hatt litt på tapetet i dag. Alt annet enn det jeg egentlig må gjøre frister jo så klart mest, så jeg har klart å skvise inn litt julegaver og shopping til meg selv før jeg må begynne på det "seriøse". Siden jeg mest sannsynlig får gips etter operasjonen, må jeg finne noe jeg kan ha på meg på julaften som enten går utenpå gipsen eller kort arm. Og jeg hater jo kort arm! Så hallelujah, dette skal bli festlig. Jeg kommer generelt til å ha problemer med klær etter operasjonen, for jeg tror ikke jeg har noe med store ermer i klesskapet. Jeg prøvde to kjolen i dag som begge har korte armer, men vi får se. Blir jeg gående og tenke på en av kjolene, så kanskje det er ment to be, Vi får se, enn så lenge så går det bra. Jeg kjøpte meg derimot den mykeste og deiligste pysj/kosebuksa du kan tenke deg. Så nå vet jeg hvertfall hva jeg skal ha på meg på julaften morgen.

I dag kunne jeg og endelig hente mobilen min som har vært innlagt på sykehus. Jeg må få lov til å skryte litt av servicen til apple, eller eplehuset, for det har vært kjempebra fra ende til annen. De tok i mot med et smil, ingen betenkeligheter og har holdt meg oppdatert på sms, mail og via eplehuset sine sider hele veien. Så det har vært flott. Nå har jeg endelig fått gjenopprettet backupen på mobilen, så driver og venter på at appene mine skal lastes inn igjen. Det tar litt tid. Jeg fikk jo tilbake mobilen min med en gammel versjon slik at jeg først måtte installere den nyeste før jeg kunne hente backupen. Ting tar tid kan du si. Jeg hadde hele 14 snapper som ventet på meg, og noen av de var ganske så lange. Skjønner at livet på snap går videre selvom man selv ikke deltar. Haha!

Nå skal jeg begynne å pakke kofferten min. Alle klærne henger til tørk, eller der er tørka nå, for jeg kom jo akutt på mandag kveld at jeg måtte vaske klær. Det til tross for at jeg husket det når jeg stod opp og snakket med Kristine om vasking av klær seinere på dagen. Snakk om å være sløv. Jeg kjørte på med kortprogram og masse deilig såpe, så det dufter faktisk helt himmelsk her. Hvertfall reint.

Nei, dere får ha en flott torsdag og en enda bedre helg. Så blogges vi på den andre siden.

Remember you love me!

Høflighet på butikken

                                                                                                                                                           Forhåndspostet!

Jeg anser meg selv for å være en relativt godt oppdratt jente og jeg prøver så langt det er mulig å vise høflighet. Spesielt overfor fremmede. Jeg takker alltid med hånden hvis noen er så snill å stoppe for meg/slippe meg frem osv. med bilen, og jeg irriterer meg grenseløst hvis jeg gjør den høfligheten mot andre når de egentlig har hindringen på sin side, og de ikke takker meg. Jeg steller meg i den køen som er og venter tålmodig på min tur. Jeg, som andre, kan kjøre litt egostil innimellom, men generelt ligger ikke det i min natur. Jeg tenker ikke akkurat så mye på andre først, men jeg viser nå normal høflighet.

Jeg må jo si at jeg lo litt når jeg så den Alt for Norge der deltakerne fikk spørsmål om det norske monarkiet. Hvis de ikke kunne svaret kunne de spørre befolkningen i Trondheim by om hjelp. Og vi er nok er typiskt stereomenneskeslag. For de aller fleste unngikk amerikanerne, kunne ikke eller ville ikke hjelpe når de spurte om hjelp. Så klart, det kan jo i den situasjonen være engelsken, eller at de kom litt voldsomt på siden det gikk på tid, men er det slike type mennesker vi vil være?? Jeg vil ikke være et sånt menneske, og blir jeg stoppet på gaten og spurt om noe svarer jeg høflig ja eller nei.

Det jeg egentlig vil frem til er at ikke alle viser denne høfligheten ovenfor andre. Og jeg har to butikkeksempler på akkurat dette.

Den første skjedde på Kiwi i Arna sammen med Kristine sist vi hadde jentekveld. Vi hadde handlet slafsemat til oss og stoppet på Kiwi for å kjøpe brus. Det var ganske seint en lørdagskveld, og med tanke på dagen og tidspunktet var det ganske mange mennesker på butikken. Da vi kom til kassa var det en kasse åpen og vi var kanskje nummer 7-8 i køen. Akkurat i det vi stiller oss bakerst i køen, åpner de kassen til venstre for den allerede åpne kassa. Slik at køen som allerede står der bare kan dele seg i to (siden det er samme "rom" til begge køene). I samme øyeblikk som vi stiller oss i kø og denne kassa blir åpnet, kommer det ung gutt (som i sikkert noen og 20) på innsiden av oss. Han skviser seg mellom Kristine og meg og kjøleboksen med brus, og går rett i den nyåpnede kassa. Kristine og jeg bare stirret sjokkert på hverandre og halvt høylytt kommenterte hvor utrolig teit vi syns det var. Han gikk altså bare pent forbi hele køen og rett i kassa, uten medtanke på de som kanskje har stått i kø litt lenger enn han. Men karma is a bitch, og den unge mannen ble stående og vente på kameraten sin som hadde nok vett til å stille seg bakerst i køen (eller han kom kanskje bare ikke frem fordi vi sperret, uvisst). Jeg tror kanskje at han skjønte at folk så litt stygt på han for det han gjorde (de var ikke norske), for han så litt skyldbetungt ut der han stod og trippa mens han venta. Jeg lo høyt inni meg.

Den andre episoden skjedde på Ica for ca to uker siden. Jeg er så og si aldri på den butikken, men de kjørte 10-kronersmarked så jeg tenkte jeg kunne stikke innom og handle for noen 10-ere og noen lunsjkaker til middag. Etter at jeg har plukket med meg alle varene jeg vil ha, går jeg mot kassene. Det var ganske mange kasser åpne, med omtrent like mange mennesker i hver kø, så jeg stilte meg nå bare i den nærmeste. Jeg står bak et par, der den kvinnelige delen forlater den mannlige delen (sikkert for å gå i en annen butikk mens han betaler = multitasking), så vi står nå der og venter på vår tur. Så kommer det en eldre dame bak meg, som like etterpå svinger ut av køen og stiller seg halvt ved siden av meg mens hu skravler i vei med mannen foran meg. De kjenner tydeligvis hverandre og er etter all fornuft nesten (om ikke helt) naboer for hu sier noe sånt som: det var fint jeg traff på deg, for da kan jeg handle litt mer enn planen siden jeg skulle gå hjem egentlig. Hun har tydeligvis skaffet seg skyss hjem og har handlet både suragurkglass og mere til. Så blir hun stående og svime da, ved siden av meg mens hun så fint prater med naboen sin om alt og ingenting. Plutselig ser hun på meg og sier: "ja, jeg vet du er før meg. Slapp av, jeg skal ikke snike." Også smilte hun. Vel, jeg hadde ikke akkurat latt deg få lov heller.. Men så, rett etter at hun sier dette, kommer det en og åpner kassa til venstre for oss (tydeligvis er det mange som står i kø) og tror dere ikke at hu er frekk nok til å bare gå rett i den kassa siden hu praktisk talt allerede står der og svimer. Og mens hu legger opp varene siden, mumler hun halvt høyt: "ja, så snek jeg litt likevel". Han som stod foran meg bare så på meg og smilte et type smil som lignet på: "jeg beklager den skrulla". Seriøst! Hadde det vært meg som stod og svima, hadde jeg nå hvertfall tilbudt de bak meg å gå før meg. Men let's face it, jeg hadde aldri stått der å svima i første omgang, så jeg hadde bare fulgt køen riktig.

Ikke at dette i det store og det hele betyr så mye, og jeg hadde kanskje spart noen minutter til sammen (men det er jo minutter jeg kunne brukt til noe annet), men jeg syns nordmenn til tider viser så lite høflighet, eller mangel på fornuft, ikke godt å si hva som svikter mest. Og ikke at hun dama eller han gutten (som ikke sparte noe i det hele tatt) sparer mange minuttene på å ikke være høflige, på å bare gjøre det som passer for dem, og ikke tenker på at andre faktisk har stått der litt lenger enn dem.

Det her er faktisk litt som generell høflighet i serviceyrker, for noen er faktisk ikke skapt til å jobbe i yrker der de må yte service mot eller for andre. Som butikkarbeider, skrankearbeider på flyplass, lærer, sykepleier, telefonsupport osv. You name it. Det er ofte man treffer på sure ansikter, eller stemmer, når man skal handle noe eller trenger hjelp til noe. Å bli møtt med sure forklaringer på hvorfor du ikke får til noe når du står fast, eller gretne ansikter når du handler noe, er veldig lite kjekt, og får deg egentlig bare til å ville skrike tilbake til dem. Skrike at de må skjerpe seg. At de får finne andre jobber hvis det er dette de er på jobb.

Jeg har egentlig alltid jobbet i slike serviceyrker og er kanskje overmye klar over det hvis folk viser negative sider på jobben. Jeg har jobbet som tralletriller på Gardermoen og i skranken på Jetpak, og begge disse stedene er jeg et av firmaets ansikt utad. Det er da viktig i å være smilende og glad og vise frem jobben sin fra en positiv side. Man skal faktisk klare å legge bort dårlige dager og vondter på jobb, hvis det går ut over alle de andre. For man kan nesten bli like sur og grinete som den bak disken.

Moralen denne uka, og min oppfordring er: vis høflighet ovenfor andre, vær hyggelig og påkost deg et smil. Smiler du til verden, og smiler verden igjen! Og husk, karma is a bitch!

Mens dere leser dette driver jeg å rydder. Må forberede ferie på torsdag. Plutselig gikk dagene så altfor fort! Og nei, jeg har ikke skrevet alt dette nå, jeg har bare finpussa det jeg skrev forrige uke.

Ha en flott mandag og en flott uke dere!!

Remember to smile!

Karma is something

Vel, det viste seg at mobilen min og jeg måtte ta en tur til legen likevel, og jaggu ble det ikke innleggelse og. Jeg godtok ikke noe annet.

Jeg jinxa tydeligvis alt jeg hadde av god karma i forrige innlegg, for i natt våknet jeg av at mobilen min omstartet seg selv. Den vibrerer nemlig når den starter opp og da våknet jeg jo selvfølgelig. Sånn er det å ikke være vandt til mobilen som vibrerer. Og ikke nok med at det skjedde en gang, det skjedde en gang til litt seinere. Og toppen på alt var jo at eplet plutselig begynte å blinke og blinka meg rett i øynene så jeg våknet 0355. Hallelujah, da var jeg fornøyd. Så man kan vel si at jeg ikke akkurat hadde verdens beste natt i natt.

Da jeg våknet flyttet jeg over simkortet mitt til den gamle nokiaen min, så nå lever jeg på gamle minner, mens Iphonen min tar turen til Lagunen. Jeg stresset ikke så veldig i dag, for jeg hadde vel egentlig innsett at den trengte service, så jeg fikk en god times trening før jeg reiste avgårde til Humac. De ordnet det heldigvis med en gang da han så hvordan den bare blinket. Så nå er jeg ca en uke uten snapchat, så dere trenger ikke å sende meg så veldig mange i øyeblikket.

Etter at jeg hadde vært på Humac gikk jeg en liten runde på senteret og handlet litt småting (igjen). Deretter tok jeg turen til Rusta som har åpnet ny butikk i Åsane i dag. Det er egentlig veldig dumt å reise til en butikk åpningsdagen, for det var kø for å komme inn. Eller, det var egentlig ikke kø direkte, men de lagde kø for å ikke ha for mange mennesker i butikken samtidig. Så jeg stod litt i kø, men det gjorde ingenting for det var strålende sol og den varmet utrolig godt. Vi fikk også servert kjeks og kaffe eller juice. Så man må si det var god service. Sånn generelt så skjønner jeg ikke helt fusset om Rusta, men det er vel kjekt å ha den butikken i nærområdet. 

Etter Rusta dro jeg på Europris og kjøpte meg zumzumen jeg glemte her om dagen. Så nå er jeg klar til å zumzumme helt alene. Må bare gjøre noe med håndbrekket først, det er ikke helt tommel opp. Men Petunia skal på EU-kontroll i mars så jeg får ta det da.

Siden jeg har tatt turen nedover minnenes vei i dag, tenkte jeg at jeg kunne dele noen "gamle" bilder med dere. Dere har sikkert sett noen allerede, men bær over med meg.

Pappa og jeg bowler. 

Rensemaske, som stivner. 

Reunion. 

Lille får beskjed om å sette skoene sine rett. Legger heller alles sko skjevt (smart egentlig). 

Savner sola. 

Men nå er det Castle.

Remember you love me!

En verden full av nonos

Nå er det lenge siden det har komt et generelt innlegg, så det er vel kanskje på tide igjen. Dagene går så altfor fort og det er vanskelig å gjennomføre planene man har gjort seg opp i hodet.

For å starte med det siste først, meningen var jo at jeg skulle ta traguspiercing torsdag for tre uker siden i morgen, det skrev jeg om HER. Siden Kristine skulle møte noen venninner til mat samme kveld kl. 2000, ble vi enige om å gå til stedet som var oppe til 2000. For da kunne vi være der i 19-tiden og nesten bare gå rett til middag. Vi avtalte møte kl. 1845, like ved den sushisjappa i byen. Kristine kom litt seint da de måtte gjøre et stopp underveis, men vel i byen tok vi fatt på bakken opp til studioet. Typisk vår uflaks, da vi kommer opp bakken ser Kristine at det henger en post-it lapp på døra. Eieren måtte dessverre gå tidlig denne dagen da hun skulle på Hellemyrsfolket på DNS samme kveld. Hvor typisk er det ikke liksom.. Hun kunne jo valgt en dag hun skulle stenge kl. 19 uansett. Jaja, da ble det en times shoppingtitting på oss før vi avsluttet dagen med god mat OG dessert på Egon. Jeg var så sprengmett da jeg skulle hjem at jeg hadde vondt i hele fordøyelsen...

For å følge opp mobiltullet mitt litt, den funket fint etter gjenopprettingen, men bare helt til lørdag. Da begynte den å tulle seg igjen, ved at den omstartet flere ganger. Og tilslutt klikka den fullstendig og gikk i svart, igjen. Så da var det bare å begynne på nytt da, med sletting av data og innleggingen av back up igjen. Og enn så lenge så lever den fint. Får håpe den bare hadde en liten influensa og nå er frisk igjen. For jeg vil strengt tatt ikke måtte sende den til legen. Midt opp i alt det her da, måtte jeg jo lete etter kvitteringen. Greit å ha i tilfelle den må til doktor, men jeg kunne ikke finne den. Jeg bestilte jo mobilen min på Apple store, og siden den typen kom i fjor, har jeg jo ikke akkurat hatt den i fem år. Men jeg kunne ikke finne kvitteringen. Og jeg kaster/sletter sjelden slike ting. Men jeg må vel bare innse at jeg i en opprydningen av mailen, har slettet den. Kanskje jeg har vært så smart å skrive den ut, og at den ligger ett eller annet sted.. Jaja. Heldigvis sa de i Humac-butikken, da jeg var der, at Apple store kunne sende meg den, og det gjorde de. Så nå er jeg hvertfall ferdig utrustet hvis det blir legebesøk. Men krysser som sagt fingrene for at den lille influensaepisoden er over, finito.

Nå går denne uka fort mot helg, jeg har dessverre arbeidshelg, men ser på værmeldingen at det er meldt masse regn hele helga. Da gjør det egentlig ikke så mye å skulle jobbe likevel. I dag derimot er det kjempvær. Jeg ser også at med regnet kommer de litt varmere gradene. Og det syns jeg er kjekt. I går og i dag var det kjempekaldt på morningen. Tror fortsatt at det egentlig er ganske kjølig ute. Så da jeg kom hjem fra jobb i går måtte jeg bøye meg i støvet og finne frem vinterklærne. Jeg har holdt på det litt mer vårlige og høstlige lenge nå, men akkurat i dag var det slutt. Og siden det er midten av oktober får det være greit. Men med tanke på at det blir litt varmere igjen til helga kanskje jeg må bytte om igjen. Petunia har hvertfall fått vinterdekkene på nå, og er klar for å møte vinteren. Mora har til og med sjekket lufttrykket, så nå går hu som ei kule. Det er helt ufattelig hvor mye mer stille det er å kjøre bil på vinterdekkene enn på sommerdekkene. En skrekkblandet fryd.

Jeg skal jobbe ut denne uka og neste, så går jeg på en uke ferie. Eller jeg går på ferie på torsdag, siden jeg har langhelg. Så det skal bli deilig med litt fri igjen. Sove lenge og bare late seg. Haha, mye å se frem til skjønner jeg. Nå kom jeg på at jeg må bestille flybilletter, men de er så veldig dyre enda, har liksom et lite håp om at de skal gå litt ned igjen, sånn veldig snart. Hvis ikke må jeg vel bare bøye meg i det støvet og.. Etter en uke ferie skal jeg jobbe to uker før jeg nok en gang skal ha en uke ferie, og det er Kina-uka. Så ukene kommer til å strene av gårde herfra og ut året. For når jeg er ferdig med den uka skal jeg (igjen) jobbe to uker (og en dag) så skal jeg opereres.

Jeg har nemlig endelig fått innkalling til op. Da jeg hentet posten så jeg kun reklameavisa og det lille som var av reklame. Så jeg gikk lykkelig inn og spiste middag. Da de som bor skrått for meg kom hjem ringte hun på, og der stod hu ikke jaggu meg med to brev jeg hadde mistet på vei fra postkassene. OMG! Hvor typisk er det ikke, her går jeg og venter på et brev og når jeg endelig får det klarer jeg å miste det på veien inn. Også akkurat det ene brevet da. Jaja, heldigvis fant det nå veien inn igjen, og jeg fikk endelig en fastsatt dato. Jeg skal inn på preop uka før, veit ikke helt hvordan jeg skal løse det enda, men jeg får være litt lur. Mest sannsynlig vil det ta nesten hele dagen, for jeg skal ta blodprøver, snakke med anestesien og kirurgen. Så hvis de er busy busy, så tar det vel sin tid.

Det andre brevet jeg hadde klart å miste var et brev om at jeg har blitt kredittsjekket. I helgen hadde jeg besøk av mamma og pappa siden pappa måtte legge om dekkene på bilen min (nå kom jeg på at jeg glemte hele zumzumen på Europris i går, shit) så vi var en tur på senteret på lørdag. De stod Bank Norwegian og hanket inn folk til å "bli medlem" og det er egentlig ganske mye gunstig der. Så siden pappa skrev seg kunne jeg trygt gjøre det samme. Men vet dere hva, jeg fikk seriøst avslag på søknaden min. Jeg har aldri blitt avslått til noe slikt noen gang. Og da jeg fikk brevet ang kredittopplysningene står det at de regner meg som en middels/lav risiko. Jeg bare ler høyt. Jeg er nærmere svært lav risiko enn svært høy risiko og likevel får jeg avslag. Ikke at jeg er bitter eller noe, men jeg skjønner bare ikke helt hva den vurderingen bygger på. Siden jeg ble en smule irritert (ja, for jeg ble faktisk litt (les ganske) irritert da jeg fikk avslag, så sendte jeg de en mail:

Hallelujah sier jeg bare. Hva er poenget med kredittvurdering da!? Så til alle dere som vil søke Bank Norwegian, de bare lurer deg. For du må faktisk nesten være prikkfri for at de vil ha deg som kunde. Det er i hvertfall ingen grunn til å søke hvis du er ugift, ingen barn, fast jobb, gjeld, men med formue.

Jeg fikk også denne helgen unna litt julegaver. Så det begynner litt ubevisst å komme seg nå. Og hvor deilig er ikke det. Siden jeg nå har fått dato i desemeber er det greit å være mer eller mindre ferdig, slik at jeg evt bare har igjen noen småting. For jeg regner med at jeg ikke blir helt kake etterpå. Nå må jeg bare få en oversikt over det jeg har og deretter begynne å pakke det inn. Gleder meg. Deilig følelse av å absolutt ligge i rute. Shit!! Nå kom jeg på en julegave og bursdagsgave jeg har glemt.. Oops! Men det er elleville dager på senteret denne uka, og siden jeg var der i går og i dag, kan jeg jo kanskje ta turen i morgen og. Litt greit å komme avgårde tidlig med tanke på mye folk og slikt. Som sagt så hadde jeg jo glemt zumzumen også, så lurer å om jeg ikke må kjøpe den og.

Men nå skal jeg kjapt sjekke lønnsslippen min før Sinnasnekker'n.

Remember you love me!

Elle melle

Where to begin?? Natt til i går våknet jeg av et skarpt lys "midt i" øynene. Jeg sover generelt lett når det kommer til lyd og lys, og våkner derfor ganske ganske lett hvis det blir endringer i disse forholdene. Litt sånn omtåket registrert jeg at det var Iphonen og  den hadde denne beskjeden på skjermen:

Det tok meg noen sekunder før jeg virkelig forstod hva den mente, ikke veldig greit med nye beskjeder midt på svarte natta. Telefonen ville hvertfall at jeg skulle koble den opp mot iTunes. Klokka 0230 om natten. Tror ikke den helt hadde registrert at den er på norsk tid, kanskje den trodde den var i Asia eller noe sånt et sted godt frem i tid. Jeg kunne jo nesten ikke begynne å koble telefonen opp mot daten midt på natta, så jeg snudde like godt telefonen på hodet. For den lå jo å lyste konstant, og da får jeg hvertfall ikke sovnet igjen. I ettertid har jeg vel kanskje skjønt at det eneste jeg mulig hadde trengt å gjøre var å ta den ut av laderen.

Etter noen minutter ga jeg opp hele soveprosjektet og stod like greit opp med hele mobilen. Litt fordi jeg visste at den lå der å lyste konstant, men også fordi jeg hadde en smule angst for hva dette betydde. Så bar det inn i stua i mørket og uten linser/briller. Hallelujah for et prosjekt, men jeg trodde jo ikke det skulle ta halve natta da jeg startet. Jeg operer jo med to pc'r siden den nyeste enda ikke er fullt installert, så jeg måtte ta i bruk den "gamle" siden jeg ikke har iTunes på den nye. Vel oppkoblet: jeg har ikke den nyeste versjonen av iTunes som kreves. Så da måtte jeg installere den nye versjonen, og tok like godt begge pcene i samme slengen. Så var det igjen å koble mobilen mot pc'n: det tar 54 minutter! Åja, for 54 minutter har jeg klokka 0300. Heldigvis hadde jeg seinvakt dagen etter, så jeg lot nå minuttene gå sin gang. Krøp til sengs og satte vekkerklokka på 0400. 0400: den er ferdig med å arbeide, men det har ikke skjedd en shit. Å hallelujah. Så jeg forsøkte likeså en gang til jeg. For når jeg først hadde startet dette skulle jeg fanden meg ikke gi meg. Vekkerklokka 0450: det er fire minutter igjen til prosessen skal være ferdig. Jeg sitter og stirrer på nedtelling, teller i takt, klarer jeg å telle 60 sekunder på sekundet?? (jeg klarte ikke det btw). Samme greia skjer igjen, den bare forsvinner og mobilen er like dau. Da ga jeg opp hele prosjektet og krøp til sengs.

Jeg hadde jo store planer om å sove lenge siden jeg hadde vært våken om natten, og shite i hele treningen, men jeg våknet jo tidligere enn vanlig. Sikkert fordi underbevisstheten min fortalte meg at jeg måtte stå opp og få fikset denne mobilen, eller fordi ungen over bråkte sånn. Litt usikkert. Så jeg stod opp, gikk på badet, fikk p meg "øynene" (sikkert hele forskjellen) og gikk i gang igjen. Denne gangen kom en helt annen prosess opp som gikk kjemperaskt i forhold til de 54 minuttene om natten. Og plutselig satt jeg der med en mobil klar for klargjøring. Jeg har jo backup av mobilen min på icloud, så jeg visste jo at det meste ville ligge der, men da jeg kom inn var det jo kun det orginale som følger alle iphonene. Hvor er resten av appene mine?? Så da måtte jeg inn igjen på support-sidenetil apple (jeg hadde vært ganske mye der om natten og), og finne frem til hvordan jeg hentet opp sikkerhetskopien. Vel, jeg måtte slette hele telefonen på nytt og gjøre klargjøringen en gang til. Ikke at det i seg selv er så mye jobb. Og voila, der var alle appene, kontakene og meldingene mine. Jeg var overlykkelig. Så jeg feiret med å trene en time.

Da den timen var gått og jeg skulle sjekke mobilen, hadde jeg bare et eple som blinket mot meg. Mobilen var offisielt død igjen. Så da var det bare å prøve resettingen igjen da. Men det funket ikke. Jeg prøvde sikkert 20 ganger, og hver gang gikk den bare i hvile/lademodus på pc, og eple fortsatte og blinke mens den lagde lyd. Men blir litt panisk på denne tiden. Ikke fordi at jeg ikke skal klare meg en dag uten internett på mobilen på jobb, men fordi jeg har ingen måte å bli kontaktet på, eller kontakte folk på. Tenk om jeg hadde våknet opp syk og ikke kunne gått på jobb. Da hadde jeg måttet banke på hos naboen og låne telefon der. Så litt hysteri er det jo. Men hadde jeg ahtt fasttelefon hadde jeg nok ikke vært så stressa.

Før vi går videre vil jeg i denne sammenhengen bare si: jeg vet at man i tilfeller som dette vil bruke "gamle" dager som en overbevisning for at vi i dagens samfunn er litt smågale når det kommer til slike ting som dette. Jeg er selv vokst opp med at vi fikk internett som gikk på telefonen og man kunne ikke sitte for lenge for det kostet mye og man fikk ikke ringt. Jeg har vokst opp med at den mer nyere mobilen kom (selvom de og kunne sammenlignes litt med slagvåpen i begynnelsen), og jeg har fulgt utviklingen fra første nyere mobil kom og frem til dagens smarte telefoner. Og ja, vi klarte oss jo utmerket før, når ikke hver nordmann gikk rundt med en smarttelefon i lommen. Når vi ikke kunne sende hverandre snapper og skrive på facewallen til hverandre. Der kommunikasjonen gikk gjennom fasttelefonen og per ansikt. Og på en eller annen måte så klarte vi oss. Vi hadde ikke akkurat de store kommunikasjonsproblemene som man egentlig skulle tro vi hadde. Folk fikk tak i deg, om det var noe viktig. Jeg tror vi har glemt litt av dette, hvordan ting fungerte før vi hadde hele cyberspace i lomma. Og jeg skjønner at de fokuserer på tv og i andre sosiale medier på at man bør logge av mobilen for å logge på livet. Jeg tror vi går glipp av mye i hverdagen.

Men ja, tilbake til det jeg egentlig skulle fortelle ferdig. Etter at jeg hadde dusjet, og surfet gjennom uttalig supporthjelpe (som enten gikk på at jeg kunne ringe dem, de ringe meg, eller de kunne sende meg en link som jeg skulle åpne på ios-enheten med problem) pakket jeg sammen sakene mine og reiste ut på Humac på Åsane. For lets face it. Ikke kunne jeg ringe en venn og ikke kunne jeg logge på linken når jeg ikke kommer inn. Så jeg valgte å søke lykken. Karene bak disken var hvertfall svært behjelpelige, og selvfølgelig, når de prøvde å koble den opp mot iTunes, fungerte det (det er i sånne situasjoner du føler deg ille til mote, for du har jo faktisk prøvd, flere ganger). De 20 minuttene det tok å restarte gikk jeg rundt på senteret, fikk kjøpt meg en vase som jeg lurer på om jeg skal "ønske" meg i julegave. For jeg har så smått begynt på ønskelisten. Og da jeg kom tilbake var det bare å klargjøre den igjen. Siden det ikke var mulig å logge seg på wifi og jeg skulle på jobb om ikke lenge, restartet jeg bare telefonen som en helt ny telefon, dvs. jeg hadde ikke noen numre, alle appene og meldingene mine var borte osv osv. Den var rett og slett tom. Men jeg fikk ringt og sendt sms, og den døde ikke igjen. *klappe i hendene*

Da jeg kom hjem fra jobb valgte jeg å kjøre en gjenoppretting slik at jeg kunne hente inn backupen fra icloud. Jeg valgte den nyeste backupen i forhold til første gangen da jeg valgte den fra et døgn tidligere (kanskje det gjorde utslaget for mobilen lever fortsatt *bank i bordet*). Så la jeg meg til å sove mens den lastet inn alle appene. Det var jo det som tok tid i denne prosessen for jeg har jo kanskje litt mange apper. Jeg har ikke fått sjekket alle enda, men det er ikke alle jeg har tatt backup av, og derfor er all progresjonen min på disse vekke. Det er litt kjipt, men jeg har backup av de viktigste og det er det viktigste. Apper som Candy Crush og Papa Pear er jo knyttet opp mot facebook og derfor er ikke de krise, og facebook og snapchat krever jo bare at jeg logger inn med min bruker og da ligger jo all informasjonen der. Men jeg har lært at backup er gull verdt. Og heldigvis så gjør mobilen min en kopiering hver natt, så jeg må bare velge hva som skal være med på forhånd også gjør den all jobben. Genialt. Jeg skal være mye flinkere til det fremover, for tenk alt jeg hadde mista om det ikke hadde vært mulig. Nå tror jeg at jeg kanskje bare skal slette de appene jeg må starte på nytt i, for jeg kan ikke akkurat si at motivasjonen er så stor til å begynne helt på nytt med samme levelene.

Da jeg våknet i dag var jeg veldig spent på om det fortsatt var liv i mobilen og det var det jo som sagt. Så nå må jeg bare krysse alt jeg har for at det ikke skjer igjen. For det er helt forferdelig mye unødvendig arbeid. Og huset så ikke akkurat bra ut da jeg våknet i dag for jeg reiste hjemmefra i hui og hast i går. Så det ligger både joggesko, treningsmatte og manualer henslengt. Pluss litt annet rot. Jeg gleder meg allerede til jeg kommer hjem!

Remember I love my Iphone!