Litt diverse fra den sykmeldte

I dag er det 6 uker og fire dager siden operasjonen. I teorien så skal de manglende beindelene nå ha blitt dannet og grodd, og armen skal etterhvert kunne brukes enda mer som normalt. Til uka skal jeg på kontroll, da blir det litt mer klarhet i alt. Jeg gleder meg til å se bildene og høre hva kirurgen min tenker og mener. Er han fornøyd med både utviklingen og "produktet"?? Fremgang når det gjelder bevegelser av armen er litt så som så. Forrige uke gikk det nok litt langt under fysiobehandling, for denne uka har jeg hatt problemer med å gjennomføre alle øvelsene fordi det har gjort så vondt i håndleddet mitt. Det er tydeligvis det som må ta det meste av støyten.

Optimismen min er dalende, for jeg skjønner ikke at jeg skal komme i mål. Jeg syns fortsatt fysio er skikkelig drit for hver gang gjør det ganske vondt. Jeg går kun fordi jeg må. Fysioterapeuten min er optimistisk og sier at dette skal vi klare å få til. Selv klarer jeg ikke helt å se det enda, for det er små fremskritt. Jeg trodde ikke at denne prosessen skulle bli lett, men jeg trodde den skulle bli lettere enn den er. I forhold til operasjonsprosessen, er det først nå jobben begynner. Det har jeg innsett.

Hverdagene begynner å bli ganske kjedelige. I disse dager når det er mye sport på TV, går det i sport på TV. Jeg er høyst oppdatert på nesten alt som skjer i verden og jublet høyt med Kjetil Jansrud i dag da han vant. 

Det går litt i dette og...

Heldigvis, etter de litt tyngre dagene (fysiodagen og dagen etter) kommer det bedre dager der håndleddet ikke verker så mye og jeg kan bruke armen enda mer enn på de litt tyngre dagene. De dagene klør jeg ekstra i fingrene for å gjøre noe. Og merkelig nok går det mest i at jeg vil rydde kjøkkenskapene mine, kleskapet mitt og gå gjennom alle skoene mine. Jeg vil lime/sette bilder inn i album (jeg henger langt etter), jeg vil generelt gjøre ting som jeg vanligvis ville ha utsatt til jeg nesten slapp. Det vil jeg kalle skikkelige tegn på rastløshet. Og det er nok akkurat det, nå har jeg liksom "tid" til å gjøre det, og derfor vil jeg gjøre dem. Jeg kan jo dessverre ikke gjøre disse tingene helt enda, men jeg har begynt å se på hvilke bilder jeg skal fremkalle. Jeg skal hvertfall klare å lime/sette inn bilder. Så jeg har bestemt at jeg begynner med Kina-bildene.

Møt min midlertidige bestevenn. Den har fulgt meg siden jeg kom hjem på permisjon fra sykehuset. Det begynte med at jeg måtte ligge med armen høyt når jeg sov pga all væska. Men den fungerte også som en avlastning for armen min da den aldri fant en behagelig stilling. Og etterhvert fungerte den som en buffer mot at jeg brukte armen i tide og utide. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å permittere den når den tiden kommer.

På tirsdag denne uka var mamma en tur på Ahus, så da benyttet jeg muligheten til å dra en tur på Strømmen. Hver eneste sjanse til å ta turen innom New Yorker, den tar jeg. De hadde absolutt ingenting på New Yorker, kjempeskuffende, men jeg kjøpte litt andre småting. Jeg krysser fingrene for at vårklærne ikke er komt på New Yorker enda, slik at neste gang jeg er der, har de masse flott. Da jeg og Stine var der lille julaften fant jeg massevis av fine klær. Men igjen, jeg skal til Praha i slutten av mars og de har en treetasjes New Yorker *klapper i hendene* Jeg har funnet ut at det å shoppe med kun en arm som kan bære, er skikkelig tungvindt. Men jeg kom meg gjennom det, og fikk endelig kjøpt meg en ny Jill Mansell-bok. Jeg bare digger bøkene hennes.. For å si det sånn, jeg har allerede lest den ut. Så nå venter jeg på Harlequin-bøkene jeg har bestilt. De er super trege.

Det er komt mye snø her, og denne stakkars bilen min stod i en hel måned og litt til før den endelig skulle få seg en tur.

Jeg tenkte at det kunne være greit å sjekke status, siden den om ikke veldig lenge skal på EU-kontroll. Jeg grøsser hver gang, for jeg vet at den ikke er helt spotless nå heller. Heldigvis skal den på "verksted" en tur før kontrollen slik at vi forhåpentlig klarer å fikse alt som fikses må.

Jeg var veldig bestemt på å skulle klare dette selv, men jeg måtte etterhvert innse at en arm og tung issnø ikke funker veldig godt sammen. Så da jeg var komt så lang ga jeg opp.

Men ren ble den nå. Dessverre kan jeg meddele at med snøen som er komt de siste dagene så er den igjen nedsnødd, om mulig enda verre enn den var her.

Og slik går nå dagene mine.

Remember you love me!

Cocktail ala Økland

En bivirkning av sterke smertestillende er problemer med magen. Som sykepleier burde jeg kanskje ha tenkt litt på dette selv, men jeg hadde så mye annet i hodet mitt at jeg egentlig ikke husket det før sykepleieren på torsdag ga meg et beger med denne berømte gugga.

Jeg sa til henne at jeg kanskje i tillegg trengte noe litt sterkere, men hu mente jeg fikk begynne med dette. Det eneste er at det tar to- til tre dager før det begynner å virke. For å si det sånn, det var altfor seint. 

Som student ble vi anbefalt å smake på lactulose, men jeg har aldri hatt det i meg. Ikke etter nesten 4.5 år med å jobbe med det, har jeg heller ikke fått meg til å smake på det. Ikke før jeg var nødt. Jeg ble litt overrasket, for jeg trodde det skulle være verre. Så de dagene jeg var på sykehuset gikk det greit å få dette ned.

Da jeg dro hjem på perm, hadde det enda ikke skjedd så veldig mye, så de sendte meg hjem med diverse "hjelpemidler" etter mitt eget ønske. For å si det sånn, jeg skal aldri mer kimse av forstoppelse.

På mandagen da jeg ble skrevet ut og hentet tablettene mine på apoteket, anbefalte farmasøyten meg å kjøpe med en lactulose siden det ikke akkurat ville bli bedre da jeg startet på codaxol. Jeg tenkte ikke langt nok da jeg stod på apoteket på Haukeland, at jeg skulle fly hjem dagen etter med kun håndbagasje, så jeg kjøpte en flaske. Løsningen for å få lactulosen østover uten at jeg måtte kjøpe ny flaske hjemme, slo jeg den over i mindre flasker som går inn under håndbagasjelovene. Jeg tok bare med meg en liten del, og heldigvis har det holdt. Så det første jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake er å kvitte meg med restene i håp om at jeg aldri får bruk for det igjen.

Dessverre for min del, ble det bare vanskeligere og vanskelige å svelge i meg de edle dråpene. Og dagen jeg nesten brakk meg måtte jeg finne på noe nytt. Jeg prøvde først å blande ut lactulosen i ett glass vann, men laksantia smaker pyton og vannet klarte ikke akkurat skjule det. Så gikk jeg over til å blande det i saft, for å kanskje få en litt annen smak også, her er "oppskriften".

1. Start med å finne frem produktene.

Da jeg dro hjem på perm fikk jeg med meg en laxoberaldråper-flaske som jeg også brukte. Til høyre lactulosen slått over på fine reiseflasker.

2. Slå i den mengden saft du vil ha i glasset. 

3. Fyll på med vann.

Det kan være smart å ikke fylle glasset helt fullt for etter at du har slått oppi "mirakeldråpene" bør du drikke opp alt.

4. Fyll oppi anvist mengde lactulose i målebegeret.

Det er viktig at du ikke tar altfor mye for da vil du få motsatt problem. Dette er individuelt for alle så det er viktig å prøve seg frem.

5. Hell lactulosen oppi saftglasset.

6. Drypp oppi det antallet med dråper du ønsker i tillegg.

Her er det og viktig å prøve seg frem.

7. Rør rundt.

Dette er viktig slik at lactulosen ikke blir liggende som en ekkel guffe på bånn.

Jeg klarte fortsatt ikke å drikke dette, så etter mye prøving endte det med at jeg drakk cocktailen min mens jeg holdt meg for nesa. Haha, se for dere det med en hanglende arm som ikke kan delta så mye. Hvis dere kjører samme stil så må dere huske å puste innimellom slurkene hvis dere ikke klarer hele glasset i ett uten å puste.

Da jeg hadde fått i meg guffa hadde jeg ett glass med noe annet å drikke (stort sett melk) som jeg drakk umiddelbart etterpå for å få en annen smak i munnen/halsen. For det er jo kjent at når man slipper taket på nesa så kommer alle smakene sterkt tilbake med en gang.

Lykke til, men for deres skyld så håper jeg dere slipper.

Remember you love me!

Nyttårsforsetter 2015

Nytt år, betyr stort sett nyttårsforsetter for veldig mange. Om det er godteristopp eller effektiv trening annenhver dag, så har de aller fleste ett eller annet de skal bli bedre på i det nye året.

Jeg har funnet ut at for min del holder aldri nyttårsforsettene lenger enn noen uker. Derfor har jeg egentlig sluttet med å "love" meg selv tomme løfter, men likevel har jeg alltid noe jeg vil strekke meg etter for å kanskje gjøre hverdagen min litt enklere.

For min del har egentlig det nye året veldig mye handlet om å ta opp igjen gamle og gode rutiner. Etter operasjonen og den tida jeg lå på sykehus falt veldig mange av de helt naturlige dagligdagse tingene ut av rytme. Det handlet litt om at jeg ikke hadde energi, jeg hadde en del smerter og jeg tilbrakte dagene mine stort sett i en seng.

Bildet lånt HER.

På mandag var det på tide og ta opp igjen noen av disse rutinene, rockingen inkludert. På mandag hadde jeg ikke rocket på 1 måned og tre dager, og for å si det sånn, det kjennes veldig godt. Derfor blir denne første uka litt av og på da jeg trenger hviledager siden sideflesket får kjørt seg.

Ellers skal jeg jo også forsøke å dra videre litt av tidligere års forsetter som dere kan lese HER. Det ene forsettet fra i fjor som gikk på Praha-tur klarte jeg ikke å gjennomføre før i år, men når det er sagt så bestilte vi tur den 5., så det er jo nesten innafor.  Det gir hvertfall noe gledelig å se frem til de neste månedene.

Som jeg har fortalt i tidligere innlegg kan jeg ikke for tiden drikke noe særlig med brus eller spise søte ting da jeg tydeligvis reagerer på det etter operasjonen. Da altså med en bismak i munnen når jeg spiser/drikke søte ting. Jeg har funnet ut at saft (uten tilsatt sukker) og appelsinjuice går sånn tålelig bra, men stort sett så drikker jeg vann (og melk morgen og kveld fordi jeg bare må). Jeg håper jo selvfølgelig at dette vil gå over og at jeg på sikt vil kunne både drikke brus igjen og spise kaker/kjeks og andre søtsaker. Det har egentlig gått utrolig greit å ikke kunne spise/drikke søtt og jeg var i utgangspunktet ganske glad i cola zero *savn*. Så egentlig burde jeg bare fortsatt denne gode steamen når smaksløkene mine slutter å tulle med meg. Jeg spiser per i dag både potetgull, ostepop og popcorn da det går greit, men jeg burde jo egentlig brukt denne sjansen til å ikke spise noe godt. Men jeg er ikke typen til å kutte ut alle godterier på full tid i et helt år. Da er det bedre å kose seg litt innimellom og ikke kutte ut alt helt.

Jeg syns fortsatt at nyttårsforsetter er skikkelig teit, men det er lov å prøve å hvertfall gjøre hverdagen sin litt bedre på den ene eller andre måten. Det viktigste tror jeg er at man ikke setter for høye forhåpninger til seg selv, ved å liksom skulle både det ene og det andre. Begynn i det små og jobb deg heller oppover.

Personlig tror jeg ikke at jeg har klart å holde ett eneste forsett uansett hvor enkle de har vært, men så lenge jeg har vært klar over det fra starten, sitter jeg ikke akkurat med dårlig samvittighet når året går mot slutten.

Nei, dere, nå tordner det faktisk her, og jeg skal se en ny episode av Cæsar. Rart hva man blir "hekta" på når man er hjemme og har mulighet til det.

Remember you love me!

Velkommen 2015!

Et nytt år og nye muligheter står for døra. Selvom vi allerede er komt til den 12. januar, står fortsatt 2015 som et ubrukt år foran oss.

Jeg startet 2015 på samme måte som jeg sluttet 2014: sykemeldt. Det går sakte fremover, men for hver lille utvikling blir jeg kjempeglad. Jeg har innsett at dette kommer til å ta mye lenger tid enn jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Jeg klarer snart å vende håndflaten ned igjen, så det kaller jeg fremskritt. Når det gjelder andre veien, å vende håndflata opp, går det litt saktere, men jeg kommer litt lenger enn jeg kunne før da jeg ikke klarte å vende den opp i det hele tatt. Så det går den riktige veien.

Når det gjelder lillefingeren min så har jeg oppdaget noe litt rart.

Jeg klarer fortsatt ikke å løfte lillefingeren min når jeg står oppreist. Ikke at jeg tror jeg kommer til å ha så mye bruk for akkurat denne funksjonen, men det er jo litt kjipt å bli operert for en ting, og få tre nye ting i tillegg til det du er operert for. Men jeg fant ut en kveld jeg hadde lagt meg at hvis jeg går litt ned, eller armen litt opp, vel, da klarer jeg fint å løfte lillefingeren.

Her har jeg satt meg på huk slik at armen er lenger opp enn kroppen. Så da vet jeg at jeg egentlig kan løfte lillefingeren, det kommer bare litt an på hvor jeg har resten av kroppen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn. Nå kjenner jeg veldig dårlig til hva hver nerve osv har ansvar for i hånda, men man skulle jo egentlig tro at alle fingrene hang sammen, for jeg klarer fint å løfte de andre fire. Jaja, litt morsomt er det jo.

Jeg har også endelig fjernet stripsen jeg hadde da jeg følte at en måned måtte være nok. Det var utrolig mye lettere å dusje uten å måtte ta hensyn til noe som ikke skal bli vått.

Slik ser det ut på ene siden. Det er fortsatt en del skorpa da den ene delen av såret væsket litt i begynnelsen. Men den får dette av når den er klar for det. Begynner jeg å pille på det kan de jo bli en morsom affære.

Og slik på andre. Som dere ser (kanskje litt dårlig) så har jeg en liten glipe to steder, så jeg ble nødt til å restripse disse. Så dusjinga har ikke blitt så mye lettere likevel. Så det er fortsatt et skikkelig ork å dusje. Energikrevende.

Forrige mandag var jeg på besøk hos Line og familien en tur. Jeg merker at siden jeg går mye hjemme (fordi det er både kaldt og glatt ute, har ingen behov for å gå ut da), melder behovet seg for sosial omgang med andre enn familien seg litt oftere enn til vanlig. Når jeg er i Bergen er jeg omgitt av forskjellige folk hele tiden. Derfor er det kjekt å komme seg litt ut av huset (jeg har så smått begynt å kjøre bil over korte distanser igjen), og få venninneinput med god snakk, koselig selskap og litt junkfood. Jeg tror kanskje det er det kroppen min savner aller mest (huff), ved siden av brusen.

Den flotte katta til Line, Lilly. Da vi skulle bade lillejenta var katta så fint på badet sammen med oss hele tida. En skikkelig morsom katt som drikker vann fra springen. Måtte le litt da altså.

Forrige mandag begynte jeg også for fullt med fysio. Jeg rakk bare to ganger før juleferien, men er nå tilbake for fullt. Jeg har like lite lyst til å dra hver gang for det gjør ganske vondt for håndleddet mitt, men jeg må gjennom det. Og som jeg allerede har sagt, det går sakte fremover. Jeg er like glad for hvert lille fremskritt for jeg føler at jeg sier mere au au enn noe annet hos fysioen. Huff. Så jeg er glad for at også han ser at det går fremover. Men jeg får trøste meg med at jeg ikke har kunnet vende håndflata opp med høyre hånd på ca 15 og en halvt år, så det er kanskje ikke så rart at det tar litt tid. Jeg må hvertfall smøre meg med tålmodighet. Som fysioen min sier så blir det kanskje litt lettere når jeg endelig kan belaste litt mer enn jeg kan i dag. Og forhåpentligvis kan jeg det i slutten av januar. I tillegg til at det er fysio for fullt skal jeg fra i dag forsøkte å slutte helt på smertestillende. Der er en liten stund siden jeg sluttet på de sterke, men i dag ryker paraceten også. Jeg er ikke helt sikker på om den egentlig har noe effekt, men det får vi se etter i dag.

På fredag møtte jeg Stine i Oslo for vår vanlige jentetur. Siden jeg er hjemme litt lenger enn vanlig for tida blir det jenteturer litt oftere enn vanlig. Men det er bare kos. Tror jeg kunne hatt jentetur med godt snakk, godt selskap og god mat en gang i uka om det gikk. Haha, merker at jeg er tydelig sugen på sosialt. Det var hvertfall kjempekjekt.

Vi oppdaget en "ny" Only-butikk som har vært der siden mai ca. Men den var ganske stor og hadde masse fint. Dessverre er det litt trådt for meg å prøve klær selvom det er mye lettere nå enn det var da vi var på Strømmen og jeg faktisk prøvde klær. Men jeg siklet ganske bra og fant den fineste jakka ever. Typisk nok var det den siste av sitt slag og en litt for liten størrelse. Så jeg må prøve å karre meg avgårde til Jessheim/Strømmen bare for å se om de kanskje har igjen en eller to i riktig størrelse der. Selvom butikkdama ikke var veldig positiv på det da hu sa at den jakka var kjempepopulær. Og det skjønner jeg godt. Men det er lov å leve i troen litt til. Dessverre finner jeg den ikke på nett heller, da den er utsolgt over hele linja. Kanskje den kommer inn igjen hvis den er så populær. *krysser fingrene*

Det aller beste med starten på 2015 er at jeg skal endelig få oppfylle et av nyttårsforsettene fra i fjor: Prahatur.

Stine og jeg bestilte Prahatur her om dagen og i slutten av mars drar vi. Nå er det blitt flere år siden vi studerte der, så det er virkelig på tide med en tur tilbake. Vi får satse på å legge inn en dagstur til Pardubice der vi faktisk studerte. Gleder meg til å gå i de samme gatene, ta de samme togene og de samme bussene. Dette blir knall. Nå mangler bare hotell, men det får vi bruke litt tid på da det er så mye å velge i.

Ha en flott uke alle sammen!

Remember you love me!

Dag 2 og resten

Jeg glemte å si at mamma kom jo på besøk på onsdagen. Jeg sa at det var ikke nødvendig at hu kom før da, for mandagen og tirsdagen så jeg liksom ikke helt nødvendigheten. Men da jeg lå på oppvåkningen og de to som lå der hadde besøk, ble jeg litt misunnelig.

Jeg endelig prøve en blå overall, en som ikke minnet så veldig mye om de vi har på jobben. Men gleden ble ganske kortvarig, for da fysio kom tilbake fikk jeg en ny kompresjonsbandasje til hele armen pga alt vannet jeg hadde.

Og da ble den blå skjorta dessverre for trang i armen, så da var vi tilbake til de hvite og rødflekkete.

På torsdag startet jeg endelig med noe for magen. Veldig mye sterk smertestillende kan nemlig gi store mageproblemer. For å si det sånn, jeg burde begynt mye tidligere enn på torsdag. Egen guide for å få i seg lactulose kommer.

Torsdag kveld kom både mamma og pappa på besøk. Pappa rakk dessverre ikke komme på onsdagen da han måtte jobbe litt lenger enn planlagt. Underveis i besøket fikk jeg smertestillende da jeg hadde vondt. Tramadol, da legene tydeligvis mente jeg skulle prøve det fremfor ketorax. I det mamma og pappa skulle gå begynte jeg å bli skikkelig kaldsvett og uggen og ba de vente litt for jeg var ganske sikker på at jeg kom til å kaste opp. Og ikke lenge etterpå gjorde jeg det. Så da har jeg konstatert med at jeg tåler hverken morfin eller tramadol.

Fredagen utvidet vi hjelpen til mageproblemet litt. Biola uten smak var ikke akkurat en høydare, men Biola med bingebærsmak = nam! Jeg har også funnet ut at svisker ikke er så aller værst.

På fredag var det også fiskekaker til middag. Haukeland kjører samme middagsstil som BRKS med fisk tre ganger i uka. Og da er ikke fiskekaker det værste. Maten var faktisk jevnt over veldig bra. Torsdag fikk vi raspeball-middag og onsdag fisk, men den smakte jeg ikke på. Ellers kunne jeg velge å vrake til frokost og kvelds også fikk vi lunsjmåltid, stort sett et varmt et som suppe eller kjøttdeig/pasta.

Fredag kveld kom både mamma og pappa på besøk, og deretter Kristine. Veldig kjekt å se noen "nye" ansikter. Kristine var den første som fikk meg ut av rommet mitt.

På lørdag fikk jeg endelig reise hjem på permisjon. Før kirurgen min dro til Sverige på torsdag sa han at det var fullt mulig. Men siden jeg reagerte på tramadolen torsdag kveld, måtte vi først finne noen tabletter jeg tplte som jeg kunne reise hjem med. Så det ble utsatt til lørdag. Men da kom vakthavende lege og spurte hva jeg tenkte, og jeg var ikke i tvil: jeg vil hjem. De ville tydeligvis også at jeg skulle reise hjem da de virkelig trengte sengeplassen min. I helger stenger de nemlig en av tre ortopediske avdelinger, så da jeg dro hjem lå det flere folk på gangen. Vel.. Jeg er jo i gamet selv så jeg kjenner det nok igjen. Jeg ble sendt hjem med oxyconting, paracet og oxynorm til sterke smerter. Heldigvis så tålte jeg det.

På søndag fikk jeg endelig tatt en skikkelig etterlengtet dusj. Himmel og hav. Det tappet meg fullstendig for krefter, men det var utrolig deilig. Dusjing er fortsatt en liten utfordring, for jeg bruker ekstremt mye krefter og må hvile godt etterpå.

På mandag ble jeg endelig skrevet ut. Jeg må jo si jeg syns det er helt tåpelig at de ikke skrev meg ut på lørdag. Jeg kom tilbake til sykehuset for en snakk med kirurgen min og fysio egentlig. Så måtte jeg vente en stund på fysiohenvisningen min, men det værste er den tida jeg venta på at noen skulle skifte på såret mitt. I løpet av de dagene jeg var innlagt var det ingen som så på det, og da jeg skulle skrives ut spurte jeg om ikke noen skulle se på det før jeg gikk. Jeg hadde jo skiftet på det dagen før siden jeg dusja, og jeg visste det så bra ut, så egentlig burde jeg gitt beng i hele greia for fy søren altså. Og hu derre kreket av en sykepleier hadde vakt og unnskyldte seg med at hu var så opptatt av legevisitten så hu sendte en student i stedet. Jeg skulle gått i protest.

Da jeg ble skrevet ut fikk jeg enda en ny tablett. Dette er heldigvis synonymet til pinex forte og det vet jeg fra jeg tok skulderen at jeg tåler. Heldigvis!

Tirsdag fløy jeg hjem klar for juleferie!

Ha en flott helg dere. Nå skal jeg se ferdig Mitt Danse crew, Et litt artig program det altså. 

Remember you love me!

Dag 1

Det ble en lang natt da smertene etterhvert tok til i styrke. Etter at jeg ble skikkelig dårlig av siste dosen med morfin, sa jeg til sykepleier at de måtte finne noe annet å gi meg. Det er ikke veldig greit å være oppkastdårlig når du har en arm du ikke kan løfte og dermed hemmer alle bevegelsene dine.

Etter at de hadde snakket med vakthavende lege skulle de liksom forsøke å gi meg kvalmestillende iv, la det virke og deretter gi meg en ny dose morfin. Siden jeg kun hadde fått to lave doser morfin på dette tidspunktet, fikk jeg fort sterke smerter mens jeg ventet på at kvalmestillende skulle virke. Etter hvert hadde jeg så store smerter at jeg lå og vred meg i senga. Og tilslutt klarte jeg ikke vente lenger, da var nok nok. Heldigvis kom den snille sykepleieren tilbake med noe annet enn morfin, ketorax.

Til tross for at jeg endelig fikk en smertestillende som jeg tålte, ble det en lang natt. Jeg måtte hyppig ringe på for å få smertestillende, og jeg sov minimalt. Gjennom hele natta vekslet sykepleieren på å gi meg ketorax iv, og subcutant. De kunne tydeligvis bare gi meg en dose på rundt 2-2,5 mg. ketorax om gangen iv, og deretter måtte jeg vente en time på neste dose. Derfor var det mye bedre at jeg innimellom fikk noen doser subcutant, da smertestillende varte litt lenger og jeg kunne få doser hyppigere. Siden ketorax kan gi respirasjonsdepresjon, ble jeg jevnlig koblet opp mot en maskin som tok blodtrykket og pulsen min, i tillegg til O2-metninga. Sånn ellers så følte jeg ikke at jeg hverken fikk respirasjonsdepresjon eller at jeg var spesielt susete, bare at smertene ble bedre. For hver dose jeg fikk sov jeg en liten dupp.

Jeg ble ganske godt stukket i, så jeg fikk innlagt en form for subcutan nål - en bytterfly - slik at det skulle være litt lettere for alle parter.

Da det endelig ble morgen var jeg utrolig lettet. Nettene var helt klart det desidert værste de første ukene etter operasjonen. Jeg var ganske så sliten etter natten med lite søvn og mye smerter, og var kjempeuheldig at en veldig lite hyggelig sykepleier ble tildelt vårt rom. Jeg traff henne da jeg ventet på operasjonen dagen før, men da i korte trekk. Jeg er heldigvis en så god menneskekjenner at jeg allerede da skjønte at jeg ville ha minst mulig med denne sykepleieren å gjøre. Dessverre klarte jeg ikke det helt smertefritt.

Jeg startet dag en med å ville ha mer smertestillende. På sykehuset opererer de med en smerteskala fra 1-10, der du skal definere smertene dine og deretter skal sykepleier vurdere hva du skal få og hvor mye (etterhvert blir det litt sånn at du sier et tall som du vet gir deg noe som fungerer). De andre på rommet mitt kunne fortelle meg at det var noen som var skikkelig vanskelige på smertestillende. Jeg syns det er litt trist for det er jeg som vet hvor vondt jeg har det og hva jeg trenger. Ingen andre kan definere og si hvor vondt jeg har det. Hu i nabosenga kunne fortelle at det er veldig mange medikamenter hu ikke tåler, men at tramadol var en av de tingene som fungerte best, men de måtte hu nesten krangle seg til før hu fikk. Eller det gikk faktisk så langt at hu ikke fikk det før kirurgen (samme som jeg hadde) kom inn dagen etter og sa at hu skulle ha det. Litt som med meg,

Gjennom hele natta hadde jeg svart på denne smerteskalaen, men da var det hun hyggelige sykepleieren, men akkurat denne morningen var jeg så nedbrutt psykisk og fysisk at følelsene lå utenpå meg. Så da hu veldig lite hyggelige sykepleieren spurte meg hvor vondt jeg hadde det, knakk jeg fullstendig sammen.

Kort sagt så begynte jeg å grine, og jeg klarte ikke ta meg sammen. Tydeligvis veldig sliten. Heldigvis for meg, så var det flust av sykepleiestudenter der, og de var så hyggelig at de reddet hele dagen min. De kom med papir og de var vennlige. Jeg fikk da etterhvert presset frem hvor vondt jeg sånn ca hadde det, og etter å ha opplevd en ende av skalaen (altså 10), ble alt mye lettere etterpå. De forsvant og da de kom igjen hadde jeg ikke roet meg nevneverdig. Men da presterer denne sykepleieren og si: Har du det bedre nå?? Ja, ikke av smerter altså.. Kanskje ikke helt det værste hu kunne sagt, men det var måten hu sa det på, i den tilstanden jeg var. Det hjalp ikke akkurat veldig. Heldigvis så hjalp smertestillende da, og etterhvert roet jeg meg litt og.

Ikke lenge etterpå kom kirurgen som hadde operert meg, og jeg var så enormt glad for å se han. Siden jeg enda ikke hadde roet meg helt ned, avslørte jo hele jeg hvordan jeg hadde det, og da sa han at de skulle gi meg det jeg ville ha, det skulle ikke spares på noe. Han sa at de skulle finne en ny dose til meg også skulle han sitte sammen med meg til han så at det gikk bra. Snakk om fantastisk kirurg. I mellomtiden tok han av det ytterste laget med bandasje, som avslørte en meget hoven arm - fra skulderen og helt ut i fingertuppene. Hallelujah. Siden jeg fortsatt følte at plexusen satt litt i og den hovne armen, hadde jeg veldig lite bevegelse. Tommelen hadde ingen bevegelse i det hele tatt, mens de andre fingrene kunne jeg bøye litt. Kirurgen min kunne trøste meg med at det er samme nerve som gjør at alle fingrene kan bøye seg, og derfor ville nok tommelen komme etter.

Nerveskade var en av tre komplikasjoner som kunne oppstå etter operasjonen, men kirurgen min kunne mer eller mindre konstatere at nervene mine hadde klart seg ganske bra. Grunnen til at "ting" gikk litt sakte kunne være at pga feilstillingen i armen min har noen av nervene gått en litt kortere vei enn de egentlig skal, så kirurgen hadde måttet strekke to av de litt.

Mot slutten av dagen kom fysiodama for første gang. Det var ikke veldig mange bevegelser jeg klarte å gjøre da jeg var så hoven. Det var det som hemmet meg aller mest i begynnelsen. Så jeg fikk en kompresjonshanske som skulle hjelpe meg litt med all væska i fingrene/hånda mi.

Da hun var ferdig fikk jeg noen øvelser jeg skulle gjøre, som ville hjelpe på alt vannet, men også passe på at leddene mine ikke stivna.

Resten av dagen gikk sånn nogenlunde bra. Dama i 2-senga kom tilbake, og vi fire hadde det kjekt. Hu i nabosenga som jeg hadde truffet på torsdagen, fikk reise hjem, noe jeg syns var litt synd. Inn kom nok en dame med fotskade, litt eldre og ikke fullt så pratesalig. Men siden jeg lå nærmest tv'n gikk det fint. For der stod Tv2 på hele dagen da ingen andre kanaler var noe særlig, der bare snødde det.

To be continued!

Remember you love me!

Godt nytt år!

Velkommen 2015.

Måtte det kommende året bringe dere alt dere har lyst på, alt dere ønsker dere og alt dere vil ha.

For min del er det i hovedsak å kunne drikke brus og spise sjokolade igjen.

RIKTIG GODT NYTT ÅR,

TAKK FOR DET GAMLE!