Når

Noen ganger så lurer jeg på hvordan man skal komme tilbake i gjenge igjen. Når skal man slutte å få dårlig samvittighet for å glede seg til noe, når det er mange tusen som sørger, og det er landesorg i landet. Hvordan skal jeg virkelig kunne glede meg til bursdagen min, når det er så mange som aldri mer får bli ett år eldre. Som aldri får vokse opp og nyte livet til det fulle. Det er vanskelig å glede seg over de små tingene, når det overalt er bilder og tekster om det tragiske som har skjedd. Hva vil folk tenke hvis vi bare går videre med livene våre, som om ingenting har skjedd. Når??

Likevel klarer jeg å se mye positivt i hverdagen. Bare statsministeren vår er et eneste stort positivt menneske. Alle de flotte ordene som han, kronprinsen vår og Obama har sagt, varmer. De viser at vi er en samlet nasjon som står sammen mot det som har skjedd. Jeg har aldri vært mer stolt over å være norsk. Aldri skal noen noensinne få komme til meg og fortelle hvor ubetydelige vi er, som bor langt nord og har masse snø om vinteren. Vi står sammen, sammen for vårt vakre Norge.

Jeg lar meg selv gjøre andre ting enn å sitte og lese på nett og se på TV. Jeg lar meg selv takke nei til flere grupper jeg blir bedt inn i. Jeg kan ikke joine dem alle. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg har vondt langt inni hjerterota over at noen kan gjøre noe så forferdelig, og jeg håper han må sitte på livstid. Men jeg kan ikke la dette styre hverdagen min. Jeg har en jobb som trenger meg, en jobb jeg ikke bare kan ta fri fra når jeg føler for det. De gamle trenger oss, og de er like opptatt av det som har skjedd, som alle oss andre. Det er bare ikke alle som klarer å uttrykke noe for det.

De siste dagene har vært lange, på TV ruller det stadig vekk påminnelser om det grusomme som skjedde, hele nettsiden til de store avisene er fulle, og nå har navnene på de omkommende og savnede begynt å komme ut. Nå kommer nok en gang et sjokk. Når vi får se ansiktene på de som ikke overlevde. Den yngste jeg har sett så langt er 15 år. Han hadde hele livet foran seg. Da jeg var 15 gikk jeg i 10-klasse og alt dreide seg om hva jeg skulle gå på skole året etter, det dreide seg om å gjøre det godt på skolen, og få bra karakterer. Et helt liv siden, et liv han aldri vil få oppleve.

I dag var hele forsiden av BT et bilde av den blå steinen full i blomster. Jeg har aldri sett noe vakrere, for det var vakkert. Vi kommer til å være preget av dette for all fremtid, og når våre unger en gang begynner på skolen, kommer 22.7.11 til å være en del av historien de vil lære på skolen. Stoltenberg avsluttet så flott foran rådhuset: "Forfedrene våre sa aldri mer 9. april. Vi sier aldri mer 22. juli!

"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende"
 - Barack Obama

Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Hver og en av dere er umistelige. Men vi har mistet mange
- Kronprins Haakon

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»
 - Stine Renate Håheims

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
- Statsminister Jens Stoltenberg

Husk å elske hver dag, for denne dagen kommer ikke igjen!

Det finnes ikke ord

Igjen sitter jeg her foran TV'n for å få med meg de siste timers nyheter. Samtidig må jeg innrømme at det har vært litt deilig med "pause" fra de tragiske hendelsene fredag. Men det har vært masse flott i dag. Talen til Jens Stoltenberg under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke syns jeg var helt fantastisk. Vi har en flott statsminister i dette lille flotte landet vårt. I tillegg har vi et flott kongepar, de er der. De er fantastiske.

Stine Renate Håheim sa direkte på CNN: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Jeg har ikke ord for hvor flott jeg syns hun ordlegger seg her. Hun har så rett. Vi må stå sammen i denne tragiske stund, slå ring om hverandre.

På nettavisen.no kom jeg over denne overskriften: - Du vet, Hans, de som er døde på Utøya, det er omtrent like mange som et årskull på ungdomsskolen vår. Det er skremmende, men det gjelder faktisk da jeg gikk på ungdomsskolen også. Vi var knappe 100 på kullet mitt. Kanskje ikke det en gang. Like mange mennesker som gikk i 03-kullet på RUSK, er død. Det kunne vært hele kullet mitt den gang. Det er skremmende hvordan ting blir satt ennå mer i perspektiv når du tenker sånn.

Jeg syns det er flott at folk verden over har vist Norge respekt og omtanke. Thor Hushovd som fikk til en nasjonal stillhet før de syklet siste etappe i Tour de France, fotballspillere som spiller med sørgebånd til ære for Norge og de drepte og stadioner Europa over som har hatt ett minutts stillhet. Jeg har ikke ord for hvor vakkert dette er.

Som Stoltenberg sa i talen sin: "noen kjenner noen, noen vet om mange, jeg kjente mange." Det er mange 1000 som er berørt av det værste som har rammet Norge siden krigen. Noen mennesker er ikke mer. Mine tanker går til de etterlatte. Tenn et lys og la det brenne.

Hold ut
Hold sammen
Slå ring om det vakre som fins
Slå ring om hverandre
Slå ring om din bror
Og alt det som spirer og gror!

Norge har fått sin 11. september!

Og det ikke langt unna samme dato som for snart 10 år. Det er helt forferdelig. Akkurat som jeg husker 11. september, kommer jeg til å huske 22.7. For nesten 10 år siden hadde jeg akkurat kommet hjem fra u-skolen. Jeg rakk akkurat inn og ned i kjelleren til å se at det andre tårnet raste sammen. Skrekkbildene. Denne gangen var jeg og Kristine inne i dyrebutikken, da han som jobbet hadde slått opp på vg.no og sa det hadde vært en bombe i Oslo. Akkurat der og da tenkte vi nok ikke så mye over det, før jeg kjørte hjem og virkelig fikk høre hvordan ting hadde foregått på radioen. Jeg kom hjem og ikke lenge etterpå kom de første avisoverskriftene om at noe hadde skjedd på Utøya! Det er forferdelig tragisk det som har skjedd. Og jeg tror nok aldri at Norge vil bli helt det samme. Vi vil reise oss, og vi vil være sterke, men akkurat nå føles det så håpløst.

Selv kjenner jeg hvertfall et menneske som var på Utøya. Og det tok tid før jeg fikk vite at han var uskadd og i god behold. Alt blir plutselig så rart når du kjenner noen som ingen vet hvor er. Er de ok, har de det bra, er de dø? Jeg ble derfor kjempe takknemlig da jeg leste på facebook at han har det bra. Men jeg skal ikke se bort i fra at jeg kjenner flere av de navnene som etterhvert vil bli offentlig gjort. Jeg håper det ikke.

De siste to dagene har gått med til å sluke alt av informasjon, nett, TV og aviser. Vi jentene har snakket om det, og delt det vi vet. Ingen skal stå alene i en slik situasjon. Jeg kjenner jeg er sliten, det er mye vondt å ta inn over seg samtidig. Fortsatt er folk savnet, og det kan ta lang tid før de kommer til rette. 92 mennesker er foreløpig bekreftet omkommet etter bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Mine tanker går til de etterlatte, de som har mistet noen de er glad i. Til de som aldri mer vil våkne til en solrik morgen og ha null bekymringer. Mine ble plutselig så altfor små. Tenn et lys for alle som sørger, for alle som har mistet noen og for alle som trenger det. Vi står sammen, et samlet Norge.

Det var den gang..

Kikket raskt innom de siste to Allsang på Grensen nå, da jeg ikke så de da de gikk på TV. Og i det ene programmet var denne damen med:

Og jeg mener, seriøst! Hadde ikke navnet hennes stått der, hadde jeg aldri i livet gjettet at det var Bonnie Tyler. Hun er blitt en gammel, sliten dame. Men synge kan hun jo fortsatt da. Men jeg mener, hun pleide jo å se sånn ut:

I tillegg kan jeg huske henne sånn:

Men nå ser hun liksom ikke ut som seg selv lenger. Der har man svaret på hva som skjer med for mye fiksing og falsking av utseende. Det blir aldri bra. Man eldres naturlig, la det skje, eller bli som BT. Jeg mener shit altså!

Ikke en gang 24 timer igjen

Herlighet, for nesten syv uker siden visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og nå skulle jeg ønske jeg hadde syv uker til. Det er rart det der, hva man venner seg til. Og nå sitter jeg her, søndag kl. 1227, og i morgen er tiden inne, inne for å gå tilbake på jobb. For to uker siden husker jeg at jeg tenkte: Nå er det to uker igjen. Masse av tid. Men det er egentlig ikke det, for tiden bare flyr vekk mellom fingrene dine. Og denne siste uka er intet unntak, den har bare fløyet av sted. Mandag ble det retur Bergen med Karen Marie. Jeg hadde fysio før jeg dro, så kom meg ikke avgårde før litt på 12. Men det spilte jo egentlig ingen rolle siden det var lyst lenge, og jeg hadde ingenting som gjorde at jeg måtte være i Bergen akkurat da eller da. Så vi var vel i Bergen rundt åtte. Her kommer et lite bilderas, er ikke så mange av dem.

Vi kjøpte jordbær og koste oss første del. I hvertfall til Flå.

Her har vi begynt på nedkjøringa i Aurland. Herlig vei.

Inne i Flåm lå disse to herlighetene av noen båter.

Skulle ønske jeg var på cruise.

Så ankom vi Bergen og brukte ikke kvelden på de store ting. Vi var en kjapp en på butikken, jeg var innom jobben og hentet lønnsslipp, som ikke var noe spennende siden pengene er komt for lengs. Så mener jeg å huske at vi så en film, jentefilm. Så var det sengen, jeg var utslitt.

Tirsdag var vi på akvariet, jeg har bilder derfra også, men siden jeg har lagt ut akvariebilder før, kan vi jo spare oss disse nå. Dette var også den desidert fineste dagen, solne stod høyt og det var varmt og herlig. Karen brukte litt av tiden på å sole seg, mens jeg sturet litt inne. Følte veldig for det altså.

Så på kvelden var vi på to/tre visninger for søsteren til Stine, for hun skal sammen med noen venninner flytte til Bergen til høsten. Så vi dro ut på tokt vi da (og heldigvis for meg hadde jeg byttet et spill i en GPS tidligere på dagen, for det er ikke bare bare disse stedene du ikke har kjørt før).

Her ser dere herligheten. Det eneste problemet var at GPS ikke var helt oppdatert, så en rundkjøring var blitt til et lyskryss, så der stod vi på tvers og ventet på grønt som tok en evighet. Og som dere ser på bildet har vi her måttet rekalkulere da den gata dama ville jeg skulle svinge til høyre i, ikke lenger går an å svinge til høyre i. Så vi måtte kjøre rundt hele Bergen, det er jeg sikker på. Jeg har aldri kjørt i de gatene der før jeg. Takk G for  GPS. Selvom hun in the first place rotet meg bort. Men hun rotet meg jaggu frem igjen og. Og hvis dere også legger merke til tidspunket for ankomst, 1950, så var det heseblesende. For visningen sluttet 2000. På dette tidspunktet har vi ikke langt igjen, for vi var der 51, etter litt rot vel og merke. For da vi kjørte ned den siste gata sier hu dama: Ta neste til høyre og dere er fremme ved bestemmelsesstedet. Problemet var at jeg tror det ikke var lov til å kjøre til høyre, men jeg var så stresset så før jeg visste ordet av det, hadde vi kjørt til høyre. Over Bybane spor. Strike one! Så kjørte jeg på (e-hem) rødt for å komme meg ut av strike one, strike two. Så parkerte vi her:

Strike three. Men jeg hadde garantert svimt av hvis ikke så jeg anser det som litt lov. Eneste positive er at jeg nå vet hvor den legevakten er. Nina har i ettertid forklart meg hvordan jeg kjører. Takk til Nina. Selvom jeg ikke vet hvor jeg kjører etter å ha kjørt til høyre i krysset jeg tok til venstre. Jaja, heldig for meg er det legevakt også i Åsane. Så parkerte vi på Grieghallen og skulle spise, da jeg oppdager at jeg ikke har lommebok. Strike four. Herlig. Så da vendte vi nesen hjemover og hentet lommebok (meg) og mobil (Karen). Det er typiskt at når den ene glemmer noe, har den andre også glemt noe som kunne reddet oss in the first place. Ja, altså etter at vi hadde parkert på Grieghallen. Så dro vi hjem og så film tror jeg. Men det er jeg ikke sikker på.

Onsdag sløvet vi en del. Vi så to jentefilmer, kjempekos. Før Karen dro til byen og møtte en venn og jeg reiste ut på jobben og chattet litt med de før jeg dro inn og møtte Karen i byen. Her koste vi oss med mat og shopping og jeg fant endelig noen etterlengtete bøker å lese. Karen har introdusert meg for en helt ny verden. Her er bøkene jeg kjøpte:

Denne har jeg allerede lest ut

Det samme med denne

Og jeg er godt i gang med denne.

Herlighet. jeg elsker sånne bøker som dette. Jeg klarer ikke legge dem fra meg.

På torsdag kjørte jeg Karen til flyplassen. Dro deretter innom jobben for å snakke litt med sjefen som tar ferie fra mandag av. Resten av dagen brukte jeg til å handle inn nødvendigheter på butikken, noen blomster side alle mine er døde, og ryddet litt hjemme.

På fredag dro jeg nok en gang på jobb, for fredags kos. Og jeg fikk blomst. Kjempekoselig. Så nå står den pent plassert på spisebordet. Deretter besøkte jeg bestefar på HUS. Dro hjem og så en film, planen var egentlig å rydde litt, før jeg dro på middag hos Nina. Og der var jeg resten av kvelden. Var hjemme rundt halv ti og gikk rett i seng med boken min. Spennende.

Så i går lå jeg lenge i sengen og leste, til jeg fant ut at jeg måtte stå opp og rydde litt. For jeg skulle møte Line i byen seinere på dagen og hvis hun ble med hjem, var det greit at det var litt ryddig. Så dro jeg ut for å møte henne, og vi endte opp på en fiskerestaurant på Zachariassbryggen(?) der hun spiste reker og jeg fiskesuppe. Vi satt egentlig der et par timer og bare koste oss. Men det var jo ikke problemfritt det heller. Line bestilte først og sa jeg måtte gå i den borteste betalingkassa da de hadde litt problemer med den ene. Jeg gikk dit, men ble brakt tilbake og skulle betale. Så betalte jeg, først en gang. "Ingen kontakt med banken. Kanskje du dro den ut for tidlig!" Men det stod godkjent sa jeg, men vi prøvde igjen. Tre ganger. Så byttet hun kasse, men da var hele bestillingen borte, så hun sa at det sikkert var gått i orden. Tilbake på bordet sendte jeg sms (som jeg egentlig har sluttet med siden det koster 1 kr. etter at det var slutt på studentkonto for min del), men takk G for sms, for der viste det seg at jeg var trukket tre ganger for en middag. Nesten 400 kr for mye. Så jeg gikk tilbake til kassen da, og viste dem at jeg var blitt trukket. Og fikk igjen pengene. Så det var verdt hele krona. Så jeg skal aldri mer klage over at jeg har muligheten. Ikke at jeg egentlig har gjort det heller. Så dro jeg hjem utpå kvelden da Line skulle tilbake til hotellet for å sove etterhvert. Sånn er det å være flyvertinne. Så da kom jeg hjem og så en film. Skikkelig kos. Just go with it heter den. Bedre enn jeg trodde den kom til å bli.

Og nå sitter jeg her og blogger. Har satt på en maskin med 60 vask. Så venter litt på at den skal bli ferdig, selvom jeg ikke tror det skjer på en time enda. Så nå skal jeg plukke opp restene av rotet mitt. Tomme bager og sekker og slikt. For det er egentlig nesten det siste som gjenstår. Det og alt svenskegodtet på gulvet mitt. Så blir det litt bokkos tenker jeg før mat. Herlige søndagen, må nytes til det fulle, for er lenge til jeg får denne sjansen med langfri igjen. Ha en flott søndag alle!

Remember you love me!

Back in business

I hvertfall nesten. Da var jeg back in B-town og jeg tenker at det snart er slutt på late dager der man kan gjøre absolutt ingenting eller alt man vil. Det er litt trist å tenke på, men håper at det går fort å komme i gjenge igjen. Har vært noen snikturer innom jobben for å prøve å oppdatere meg, og jeg tror jeg er sånn ca up to date.

Da jeg kom tilbake var det ikke direkte rotete her, men det var nok til at når jeg dro inn seks ukers pikk pakk, ble det helt horibelt. Det er ikke direkte rotete, men jeg går og irriterer meg over at det er sånn. Og jeg må innse at jeg nok er litt mer lik mamma min enn jeg var klar over, eller vil innrømme. Vi snakket litt om dette når jeg var hjemme, spesielt jeg og Jon Erik, om hvor mye mamma og pappa vi tror vi har i oss. Og jeg skjønner jo at jeg har en del mamma i meg. Mamma har alltid vært en ryddig dame, ikke overdrevent, men akkurat passe, selvom jeg har irritert meg en del over det, og fortsatt gjør når jeg er hjemme på visitt. Egentlig har hun veldig rett, for det er kjekt å stå opp til et rent og ryddig kjøkken. Hun mener en skal forlate kjøkkenet slik det var når du kom. Og hun har så rett så rett. For jeg hadde store planer før jeg dro om å rydde skikkelig opp her, dessverre rant tiden mellom fingrene mine, og jeg og pappa gjorde heller andre ting. Det får jeg angre på nå. For det var deprimerende og komme hjem til seks ukers rot. I tillegg hadde jeg glemt en kjøttdeig i kjøleskapet, så hurray for me. Heldigvis luktet det ikke veldig mye. En svak eim kanskje..

Så nå sitter jeg her da, med et seks ukers gammelt rot og seks ukers reisepakk. Så jada, jeg gleder meg herfra og til skyene til å rydde. Det skal bli deilig å få tilbake det ryddige i alt det her. For når jeg ser rundt meg er det ikke veldig ille, det er bare masse lite her og der. Jeg hadde ikke tid til å begynne ryddingen før heller grunnet besøk. Er jo ikke akkurat det en gjør når man har besøk, men i dag dro hun hjem og da åpner muligheten seg for meg og rydding. Føler kanskje jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige men.. Nå sitter jeg og ser på Save the last dance, og egentlig er vel dette en klassiker, men jeg må si at den ikke helt treffer meg.. Men den er helt kurrant. Så bare den blir ferdig, middagen synker og jeg får dratt meg opp av sofaen, hurray, rydding her kommer hjem. Vi blogges seinere om dagenes hendelser.

Remember you love me!

Det nærmer seg slutten

I dag er det bare en helg som står mellom meg og byen med stor B. På mandag blir det retur før det venter en uke med ferie. På søndag er siste dagen med sykmelding. Men fysioterapeuten min anbefaler meg å begynne forsiktig på jobb i hvertfall de første to ukene, tror han var litt skeptisk til at jeg skulle begynne i 100% igjen med en gang. Men jeg beroliget han med at jeg skulle ta det med ro, og jeg tror han syns det var greit.

Når det er sagt, så skal jeg også si at jeg er SÅ lite klar for å jobbe igjen, men jeg tror ikke det tar veldig lang tid før jeg er i rute igjen. Det er så langt vært noen deilige seks uker. Jeg har jo tidligere sagt at de to første var litt seige, men så tok det seg opp, og det til de grader. Så det har egentlig vært veldig bra all over. Så hva har jeg å se tilbake på??
¤ Oslo-tur med Kjersti og Stine
¤ Oslo-tur med Synnøve og Gry
¤ Allsang på Grensen-tur med Stine
¤ Allsang på Grensen-tur med mamma, pappa og Karen Marie
¤ Mange kortrunder med mamma, pappa og Jon Erik
¤ Niesekos
¤ En hel haug med fotballkamper, der Turn har vunnet alle
¤ Masse venninnekos
¤ Masse Mario Kart-kjøring mens jeg rocker

Jeg er helt sikker på at det mye mer, men i skrivende øyeblikk husker jeg ikke flere. Så det får vi evt ta seinere. Men til alle som venter på meg: nå kommer jeg snart!

Remember you love me!!

Status right now

Jeg får skrive ett kjapt innlegg før jeg går og rydder på rommet mitt. Jeg må nemlig tømme babysenga! Denne helgen har det egentlig ikke skjedd så mye. Jeg og bestemor var på torsdag en tur på Gjøvik før jeg sammen med Linn Siri og Karen var på kino og så Something Borrowed. Den var bare helt kurant. Vet ikke helt om det er en film jeg ville sett igjen. Jeg syns den var litt rar liksom. Deretter kjørte vi hjem og Linn Siri skulle kjøre Karen hjem. Det tok ikke veldig lang tid fra de dro til Karen ringte. Hun var låst ute. Hun hadde glemt å ta med seg nøkkel, og henens bror hadde reist til langt utenfor Oslo med den eneste nøkkelen. Foreldrene var jo helt klart i Kragerø. Så da måtte jeg rykke ut da. Og nesten vel hjemme igjen, ringer moren til Karen og sier vi kan prøve å bryte oss inn i kjelleren, så tenkt, så gjort. For Karen skulle på jobb sånn type 09 morgenen etter. Så da brøyt vi oss inn i kjelleren. Det var dagens liksom.

Sånn ellers har ting roet seg litt igjen. I går var jeg hos frisøren og pleide meg selv. Deretter en liten tur på Jessheim med Line. Deilig å ha tid til venner egentlig. Jeg har to uker igjen før jeg skal tilbake på jobb. Det er et helt fjernt konsept. Og jeg merker at jeg ikke er i nærheten av klar for å jobbe igjen. Det kommer kanskje etterhvert tror jeg. For denne uka har det skjedd så mye, og det har være så kjekt. Men det kommer jo ikke til å være sånn for alltid. Og nå tenker jeg å reise til Bergen neste mandag, så da er det liksom bare ei uke igjen. Ingenting er helt bankers ennå, men jeg må liksom komme i gjenge igjen før jeg skal på jobben. Ikke veit jeg hvordan jeg jobber heller, så må innom jobben og sjekke det også. Herlighet. Jeg er så lost for tida. I tillegg har det også komt mange nye sommervikarer, jeg har kun hilst på en knippe av dem. Så det kan jo bli gøy det også. Men alltid kjekt med nye folk, så lenge de gjør jobben sin.

Denne kommende uka skjer det ikke veldig mye foreløpig. Det gjør ikke så mye det altså, men er jo litt kjekt når det skjer noe også. Mamma har fått blod på tann etter at jeg og Stine var på Allsang, så nå skal hun dit på onsdag, hvis været er bra. Og da er det mulig jeg slenger meg med hvis det ikke skjer noe annet. Kan jo liksågodt bruke dagen til det da. Men nå skal jeg først gå ned å rydde det lille rote mitt på "rommet" til Jon Erik. Det er strengt tatt kjellerstua og egentlig like mye mitt, men det tror jeg har gått han hus forbi. Jaja, sånn kan de gikk liksom. Vi blogges lates!

Remember you love me!

Dagene flyr

Jeg er verdens dårligste til å oppdatere for tiden, men det skjer så mye om dagene. Jeg husker ikke helt hvor jeg sluttet sist, men får bare begynne på mandag. Da ble det Kongsvinger tur. For å se Turn spille mot Kongsvinger 2. Den kampen vant Turn 5-0, noe som resultert i at Kongsvinger nesten tredoblet sitt målinnslipp på hjemmebane. Etter at Turn vant leder de nå tabellen:

Så det var en ganske kjekk kveld altså. Jeg tror nok at mange tilreiste eidsvollinger hadde trodd at vi skulle tape, men så knuste vi dem til de grader. Som Kongsvinger skrev: vi feide dem av banen. De spilte på hovedbanen til Kongsvinger; Gjemselund, og det eneste positive med det, var at det var gratis. Så man skjønner at Kongsvinger heller satser på sitt første lag.

På tirsdag var jeg i Oslo by og møtte Synnøve og Gry. Kjempekoselig. Vi har kjent hverandre mer eller mindre hele livet egentlig. Mamma og Gry sin mamma lå på fødestua sammen når brødrene våre kom til verden med en dags forskjell. Så de har kjent hverandre siden, og gjennom de kjenne vi altså Synnøve og familien. Har barnebilder av oss alle seks (meg og Jon Erik, Gry og Sinde og Synnøve og Ingvild) fra de minste var kanskje 2 ish. Så kjempekoselig. Synnøve og jeg kula'n på Lekter'n, før vi spiste noe på et sted som jeg mener heter Tullins, og deretter møtte vi Gry og dro til hennes leilighet.

Gry og Synnøve i sofaen til Gry.

Pusen til Gry, Emma, ligger og speider utover den ene kanten til Oslo.

Onsdag tok jeg nok en gang toget sørover, men denne gangen helt til Drammen, for Stine og jeg skulle nemlig på roadtrip til Halden for Allsang på grensen. Vi koste oss i bilen, så kjørte vi litt feil, heldigvis har Stine GPS. Så var vi den raskeste turen ever på over grensa, før vi reiste til Halden og hentet billettene våre. Deretter dro vi opp til festningen, parkerte oh stelte oss i kø. Vi kom sånn type halv seks, og dørene åpnet seks, så det holdt i massevis. Det var egentlig ikke så veldig mye mennesker der, og folk rundt oss i køen bekreftet det. De sa det hadde vært sånn i fjor og, og at det vil ta seg opp igjen utover sommeren. Etter at dørene åpnet, småsprang vi for å få sitteplasser og det gikk jo flott. Så hadde vi en kjempekveld med klapping og synging, og mer klapping, Kurt Nilsen, Stella og hunken selv Eric. Han var nesten verdt hele turen. Haha. Etter endt opptak stelte vi oss opp for autograf og bilder. Følte maks fjortis der jeg stod sammen med alle småjentene som hadde dollet seg maks opp, men jeg fikk både bilde og autograf jeg. Bilde har jeg dessverre ikke ennå siden Stine tok det på sitt kamera. Men her kommer noen av mine blinkskudd:

Katrine Moholt og Sven Nordin ønsker velkommen.

Stella

Herman's Hermits (jeg har aldri hørt om dem, men)

Kurt Nilsen

Stine og meg på plass

Tilslutt Sir Hunkalot!!

Og her autografen hans. Ikke at jeg skjønner så mye av den da..

Nå er det bare å drømme seg bort i hans vakre øyne og herlige vesen. Jeg tror jeg er forelsket!

Allsang

Min venninne Stine spurte om vi skulle dra på Allsang på Grensen (hvis været tilsier det såklart). Jeg kan egentlig bare være med en av de tre første gangene, ikke sikker på om jeg kan det en gang egentlig. Så jeg gikk inn for å sjekke artistene, og fant ut at den tredje gangen var det litt skralt og ingen som egentlig interesserte meg sånn veldig. Så endte jeg egentlig opp med å synes at den første er best. Så nå drar vi hvis været tilsier det, for det frister ikke veldig å dra hele veien til Halden om det regner. Men for å komme til poenget da, Kurt kommer denne første gangen, og som Stine sa; han drar jo opp. Og det er jeg helt enig i.

Så til poenget, jeg var 15 år da Kurt Nilsen vant Idol. Herlighet, føles så nært, men dog så fjernt. Og som alle andre 15 åringer var jeg helt på tuppa. Ikke etter Kurt, men generelt. Det er jo det vi jenter gjør, men det kan vi snakke om i et helt eget innlegg seinere. På denne tiden jobbet jeg for Europark på Gardermoen, jeg rydde baggasjetraller, altså de trallene som du har bagasjen på når du skal ut å fly. Og akkurat denne dagen hadde jeg tilfeldig vært nede på innland med en rekke med traller. Og da jeg var på vei opp igjen, kom plutselig de fem fra 2003 idol-turnenen inn på innland. De hadde tydeligvis vært en sted i Norge og hatt konsert. Så måtte de vente på bagasjen da, og da så jeg mitt snitt. For jeg skal ærlig innrømme at jeg syns det var litt kleint å skulle gå bort til dem. Så det endte med at jeg løp opp til en kollega som jeg visste samlet på autografer og sa at de var nede på innland. Sammen gikk vi ned og spurte om autografer. Så jeg fikk autografene til Kurt, Gaute, David, Orji og hun lange blondinen som jeg ikke husker navnet på, på en informasjonsbrosjyre for Gardermoen.

Så nå Gaute lanserete den første cd'n sin, holdt han konsert og signering på kjøpesenteret på Lillestrøm, og der var jo så klart jeg. Døh liksom. Jeg kom litt seint tror jeg, for jeg husker ikke noen konsert (mulig det aldri var noen konsert) og det var nesten ikke folk i køen. Men jeg stilte meg i kø jeg, og fikk autografen til Gaute på cd'n hans som jeg hadde kjøpt. Da jeg hadde fått autografen og gått ut av køen ble jeg stående litt, og det var så lite folk igjen så jeg gikk like godt i kø igjen, og denne gangen fikk jeg autografen hans på mobildekselet mitt. Det ligger hellig et eller annet sted på rommet mitt. Så poenget: mens jeg stod her og han skrev denne autografen sa han: "Jobber ikke du på Gardermoen?" Og jeg bare jo, det gjør jeg. Så sa han at han husket meg. (jeg er nesten sikker på at jeg har skrevet om dette i dagboken min fra den gangen, lurer på hvor den er nå?) Men uansett, jeg syns det var kjempekult at han husket meg seinere. Så mange folk han må ha hatt omgang med også husket han meg. Jeg levde lenge på den der.

Vi traff dem forresten (David og Gaute hvertfall) på Gardermoen den gangen vi fløy til Molde, mamma, pappa, bestemor, bestefar, Jon Erik og jeg. Da tok så klart mamma bilde av meg sammen med David og Gaute, for mammaen min har sånt i seg, heldigvis for meg. David ser litt rar ut, jeg prøver å være skikkelig lay back og ikke bry meg om at David faktisk la armen sin om skulderen min og Gaute ser best ut. Da Synnøve og jeg skulle på konsert med Gaute på Jessheim, hadde jeg tatt med meg dette bildet som han skulle signere. Han lo godt da han så det. Og han husket meg jo. Morsomt morsomt.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg kom på dette fordi vi snakket om Kurt, men denne hjernen min fungerer ikke alltid slik jeg vil, eller ønsker, eller håper, eller tror. Jeg er retten og sletten ikke sikker jeg. Men morsomt er det lell. Men nå skal jeg se dagens Home som jeg helt glemte i dag, har du hørt noe slik noen gang. Jaja, thank gad for TV2 Sumo. Me love! Vi får snakke om kjærlighet en annen gang.

Jeg var forresten hos fysio i går, og i dag er jeg kjempestøl i magemuskler og skuldrene. Lurer på hvilken øvelse som gjorde meg sånn her. Magen er værste, for når jeg ler, reiser meg fra senga, snyter meg, nesten uansett hva jeg gjør så kjenner jeg det. Wæææ! Men det er jo lit deilig og da. Det beviser jo bare at jeg har trent noen muskler som jeg ytterst sjelden trener.

Remember you love me!

Moviequeen

Ufordelen med å være en hardbarka chickflickmoviechick er at nå er det ingen flere chickflicks igjen. Sukk. Jeg har sett alle og jeg har alle, og alle er i Bergen. Bah! Og jeg har så lyst til å komme over en fantastisk chickflick som jeg IKKE har sett. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Så sukk. Hvis noen har noen som helst idè om en chickflick please si det til meg.. Venter i spenning!

Inspirert

Etter at Gitte la ut denne ble jeg litt inspirert, så her kommer den; gode game 90-tallet

Den siste ukens hendelser

Jeg er fortsatt i live. Det skjer ikke så mye om dagen på denne halve siden av landet, men jeg har sluttet å erge meg over det, og nyter heller dagene til det fulle. Plutselig er det over og jeg angrer. Jeg er ikke egentlig helt sikker på hvor langt jeg er komt i alt det her, men på onsdag var jeg i Oslo by sammen med Kjersti og Stine. Kjempe koselig og jeg føler at det må gjentas. Vi spiste lunsj på Egon, rulsa hele Karl Johan ned før vi tok oss en runde på Oslo City, her drev de og gjorde klart til reklameinnspilling med selveste Baywatch-Hasselhoff. Vi så han ikke da.. Deretter tok vi t-banen opp igjen til Nasjonaltheateret da Kjersti ikke orket å gå. For første gang var jeg ikke sliten i beina, det kan ha noe med Nike shoxa jeg hadde på meg, men det gjorde meg ingenting å ta banen heller. Første gang jeg tar den i Oslo. Og jammen gikk det bra. Så spiste vi herlig middag på Fridays. Alt i alt en veldig flott dag, og med tanke på at det da har regna de siste mange dagene, var vi super heldige med været. Det var strålendes solskinn. Så flott at Kjersti kjøpte seg kjole fordi hun var så heit.

Torsdag regnet det igjen så klart. Da tok jeg med meg Amelia så dro vi til Line en tur. Kjempekoselig det også, siden det er en stund siden jeg har sett henne. Vi bare kosa oss i sofaen og pratet. Ute hølja det ned, så liten mulighet for utekos. I helgen har det ikke skjedd stort. Har kost meg hjemme, siden det er pinsehelg er jo alt stengt, alt stengte jo tidlig lørdag også, og siden jeg sover lenge om dagen ble det ingen Jessheim-tur. Har store planer om det på onsdag, da får jeg jo i tillegg lønn. Også er det jo feriepenger også, og det er jo litt kjekt. For en gangs skyld skal jeg ha litt mere penger enn 147,70 igjen på konto. Ikke atte det skjer så ofte, må ærlig si jeg ikke skjønner hva som skjedde denne mnd. Så får vi jo igjen skattepenger 24. juni tror jeg. Så alt i alt tror jeg dette er en kjekk mnd. Ikke at alt er penger med meg, men nå er jo jeg wørkingwoman med utgifter så kan jo ikke nekte for at de er viktige.

I dag har det vært litt fint vær tidligere i dag. Med sol og svak bris (som jeg syns var guffen). Så i dag har jeg jeg slikket sol, men som jeg har nevnt tidligere er ikke min stil å ligge rolig. Det aller ypperligste hadde vært å være kjempetrøtt, smøre seg med høy faktor overalt og deretter sovne i sola (solkremen er ytterst viktig her). Men jeg gjorde ikke det da. Så jeg la meg heller til å dovne og da jeg skjønte at jeg kunne gjemme øynene bak en caps og lese gjorde jeg heller det. Mye bedre a gitt. I kveld har jeg vært på kamp, Turn - Stange, der Turn vant overlegent. Nå er jeg litt usikker på om det var 6 eller 7 - 1 de vant. Uansett, de vant, og Stange fikk rosemål etter at keeperen vår var skyld i straffen (som jeg syns så litt billig ut), han redda, så ble den avblåst som feil og de måtte ta den om igjen. Da scoret de selvfølelig. Jaja, rosemål. Nå hadde jeg egentlig tenkt til å rydde opp klærne på rommet mitt, men siden mamma "maser" om det veit jeg ikke om jeg gidder. For da gir jeg henne vel en selvfølelse om at hun fikk rett. Men her skal det komme av eget initiativ. Så mulig jeg tar det på torsdag, eller kanskje onsdag kveld. Vi får se. Tror jeg heller skal finne veien til badet og deretter legge meg å lese. Det blir tidlig opp i morgen da jeg skal sitte barnevakt. Vi logges.

Remember you love me!

Det norske helsevesenet

I går tilbrakte jeg rundt 3 timer på legevakta på Lillestrøm. Ikke for min skyld, men for Jon Erik som for første gang (tror jeg) ble bært av fotballbana på båre. Jeg har bilde, jeg har bare ikke kabel, den ligger i Bergen. I tillegg har ingen data blåtann, derav null bilde. Men seriøst, 2 og en halv time satt vi og venta før han ble kalt inn. Da hadde vi vel halvt liggi, halvt sitti ute en god stund før vi trakk innover. Det var sykt mye mennesker og litt effektivitet. Det kom sånn type 3 mennesker ut også gikk det ett inn. Hvor er logikken i det liksom. Da vi endelig kom inn ble vi henvist til et rom og fikk beskjed å vente på legen. Hun kom etterhvert, en forsåvidt hyggelig og ung lege. Hun må enten ha vært i praksis eller akkurat nyutdannet. Hun klemte på foten hans og rekvirerte deretter røntgen. Noe han egentlig kunne sagt han ikke trengte da han visste den ikke var brukket. Det vi fryktet var et avrevet leddbåndsfeste etter at Røde kors folkene mente det kunne være det. Mens vi satt og ventet på røntgen fløy dissa sykepleierene rundt og maken til sure folk skal man lete lenge etter. De stressa rundt og styrte maks. Klagde på mye folk på venterommet osv osv. Herlighet. Dere jobber på en legevakt. Folk kommer inn dit i hytt og gevær med småskader som jeg bare kan hele ved å se på dem. Herlighet. Folk overreagerer altså. Foten var ikke brukket (sjokk), og han fikk kun beskjed om ro og hvile et par dager. Sånne legevakter er ikke veldig mye til hjelp hvis du ikke har brukket noe de kan gipse eller henvise deg videre til sykehus. Hjelpes meg, jeg skal ikke jobbe på noen legevakt og bli sur og mutt hvertfall!

Det kjekkeste med å være sykemeldt

Mamma har "mast" på meg at jeg må komme meg ut i solen og få litt D-vitamin (og litt farge). For lets face it, jeg er norsk, dermed er jeg hvit. Siden jeg heller aldri har hatt ro i ræva til å ligge/sitte ute i sola, blir det ekstremt lite av det. Og dermed blir det ekstremt dårlig med noen som helst farge på denne jenta. Om noe så blir jeg rød, og blir jeg veldig rød (som i solbrent) vil det etterhvert gå over til å få en svak, og i mine øyne, fin brunfarge. Men det er sjelden jeg ser noe til den. Men på torsdag, som var i går, som blir i overigår hvis vi skal være helt korrekte, så var det fotballkamp, Ottestad - Turn. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å ikke dra, siden denne forkjølelsen fortsatt henger i, i hvertfall snørrer jeg, og  det blåste nordavind. Om det ikke akkurat var nordavind så blåste det i hvertfall. Men så dro jeg likevel. Da gikk den ettermiddagen liksom. Og under hele kampen satt jeg mot sola, men solbriller, og da jeg kom hjem ser jeg at jeg har fått litt farge i panne og kinn. Rundt øynene var det kritthvitt. Mye takket være solbrillene, men siden det også er et innsunket sted, er det nok det siste stedet som får farge. Så jeg så litt sånn rar ut.

Så i dag, siden vi har hatt knallvær og type 27 grader, benyttet jeg anledningen da det kom nytt Hjemmet i postkassen. Jeg er nemlig av den typen som MÅ gjøre noe ute i solen, hvis ikke er det nyttesløst. Så det å lese noe som fenger, det er bra. Så jeg gikk på leiting etter solkrem, for jeg blir som sagt så fort rød. Men jeg fant ingen, så jeg valgte å ta sjansen. Men jeg skjønte fort at jeg MÅTTE ha solkrem, så jeg gikk på leting. Og fan, i hvertfall en med faktor 15, men det fikk holde. Og jeg ser det har hjulpet, for jeg er rødere der jeg ikke smurte meg enn der jeg smurte meg. Men det jeg liker allerbest, er at det syns at jeg har vært ute. Bare se her:

Ser dere bandasjeskillet?? For mens jeg satt ute satt det en bandasje der, som falt av seinere, og avduket et flott skille. Kommer til å se bra ut når alt forsvinner. Men jeg bryr meg ikke, for jeg har fått skille. Og det brenner litt altså.. Så jeg føler meg egentlig som en kokt hummer. Så i kveld må alt smøres godt.

Også i ansiktet har jeg fått farge, men vet ikke om dere ser det så godt egentlig. Uansett, det er litt deilig å ha store hjemmeværemuligheter når det er slikt et fint vær. Det gir i hvertfall meg gode unnskyldninger til hvorfor ingenting er gjort inne.

Når det gjelder skulderen og slikt, tenker jeg at bandasjene og stripsene forsvinner i morgen. Da er jeg på 11 dagen og de sa 10-12. Så da føler jeg 11 er bra. Jeg veit jo egentlig ikke hvordan ting ser ut under stripsene siden jeg er ikke er sydd, så jeg er jo litt spent på om det ser bra ut. Alt kan jo skje med denne aktiviteten. Jeg har fortsatt litt vondt, noen bevegelser gir en del smerte, men nå begynner jo fysio på mandag, og fysio og har jo peiling, me not so much! Så det blir greit. Ellers klarer jeg ikke løfte så tunge ting oppover, altså, jeg kan holde "tunge" ting hvis armen henger rett ned, men hvis jeg på en måte må bruke skulderen, da går det ikke så bra lenger. Strekking er heller ikke så veldig deilig. Men igjen, fysio, fysio kom til meg. På mandag skal jeg også møte Stine i Oslo, lagt til en perfekt dag en drøy uke før lønning. Smart vettu. Men, men. Overkommelig det vel. Nå ble det ingen samling pinsehelgen likevel, så det gir jo litt friheter. Så da vet jeg faktisk ikke hva som sker fremover. Mye dødtid, så blir nok en Bergenstur, bare kanskje ikke akkurat pinsehelgen, for fly koster litt da.

Men nå skal jeg gå på badet, jeg har nattegjester i natt, så jeg aner ikke hvor mye søvn jeg får. Den som venter, den får se. God natt!

Rememebr you love me!