Status right now

Jeg får skrive ett kjapt innlegg før jeg går og rydder på rommet mitt. Jeg må nemlig tømme babysenga! Denne helgen har det egentlig ikke skjedd så mye. Jeg og bestemor var på torsdag en tur på Gjøvik før jeg sammen med Linn Siri og Karen var på kino og så Something Borrowed. Den var bare helt kurant. Vet ikke helt om det er en film jeg ville sett igjen. Jeg syns den var litt rar liksom. Deretter kjørte vi hjem og Linn Siri skulle kjøre Karen hjem. Det tok ikke veldig lang tid fra de dro til Karen ringte. Hun var låst ute. Hun hadde glemt å ta med seg nøkkel, og henens bror hadde reist til langt utenfor Oslo med den eneste nøkkelen. Foreldrene var jo helt klart i Kragerø. Så da måtte jeg rykke ut da. Og nesten vel hjemme igjen, ringer moren til Karen og sier vi kan prøve å bryte oss inn i kjelleren, så tenkt, så gjort. For Karen skulle på jobb sånn type 09 morgenen etter. Så da brøyt vi oss inn i kjelleren. Det var dagens liksom.

Sånn ellers har ting roet seg litt igjen. I går var jeg hos frisøren og pleide meg selv. Deretter en liten tur på Jessheim med Line. Deilig å ha tid til venner egentlig. Jeg har to uker igjen før jeg skal tilbake på jobb. Det er et helt fjernt konsept. Og jeg merker at jeg ikke er i nærheten av klar for å jobbe igjen. Det kommer kanskje etterhvert tror jeg. For denne uka har det skjedd så mye, og det har være så kjekt. Men det kommer jo ikke til å være sånn for alltid. Og nå tenker jeg å reise til Bergen neste mandag, så da er det liksom bare ei uke igjen. Ingenting er helt bankers ennå, men jeg må liksom komme i gjenge igjen før jeg skal på jobben. Ikke veit jeg hvordan jeg jobber heller, så må innom jobben og sjekke det også. Herlighet. Jeg er så lost for tida. I tillegg har det også komt mange nye sommervikarer, jeg har kun hilst på en knippe av dem. Så det kan jo bli gøy det også. Men alltid kjekt med nye folk, så lenge de gjør jobben sin.

Denne kommende uka skjer det ikke veldig mye foreløpig. Det gjør ikke så mye det altså, men er jo litt kjekt når det skjer noe også. Mamma har fått blod på tann etter at jeg og Stine var på Allsang, så nå skal hun dit på onsdag, hvis været er bra. Og da er det mulig jeg slenger meg med hvis det ikke skjer noe annet. Kan jo liksågodt bruke dagen til det da. Men nå skal jeg først gå ned å rydde det lille rote mitt på "rommet" til Jon Erik. Det er strengt tatt kjellerstua og egentlig like mye mitt, men det tror jeg har gått han hus forbi. Jaja, sånn kan de gikk liksom. Vi blogges lates!

Remember you love me!

Dagene flyr

Jeg er verdens dårligste til å oppdatere for tiden, men det skjer så mye om dagene. Jeg husker ikke helt hvor jeg sluttet sist, men får bare begynne på mandag. Da ble det Kongsvinger tur. For å se Turn spille mot Kongsvinger 2. Den kampen vant Turn 5-0, noe som resultert i at Kongsvinger nesten tredoblet sitt målinnslipp på hjemmebane. Etter at Turn vant leder de nå tabellen:

Så det var en ganske kjekk kveld altså. Jeg tror nok at mange tilreiste eidsvollinger hadde trodd at vi skulle tape, men så knuste vi dem til de grader. Som Kongsvinger skrev: vi feide dem av banen. De spilte på hovedbanen til Kongsvinger; Gjemselund, og det eneste positive med det, var at det var gratis. Så man skjønner at Kongsvinger heller satser på sitt første lag.

På tirsdag var jeg i Oslo by og møtte Synnøve og Gry. Kjempekoselig. Vi har kjent hverandre mer eller mindre hele livet egentlig. Mamma og Gry sin mamma lå på fødestua sammen når brødrene våre kom til verden med en dags forskjell. Så de har kjent hverandre siden, og gjennom de kjenne vi altså Synnøve og familien. Har barnebilder av oss alle seks (meg og Jon Erik, Gry og Sinde og Synnøve og Ingvild) fra de minste var kanskje 2 ish. Så kjempekoselig. Synnøve og jeg kula'n på Lekter'n, før vi spiste noe på et sted som jeg mener heter Tullins, og deretter møtte vi Gry og dro til hennes leilighet.

Gry og Synnøve i sofaen til Gry.

Pusen til Gry, Emma, ligger og speider utover den ene kanten til Oslo.

Onsdag tok jeg nok en gang toget sørover, men denne gangen helt til Drammen, for Stine og jeg skulle nemlig på roadtrip til Halden for Allsang på grensen. Vi koste oss i bilen, så kjørte vi litt feil, heldigvis har Stine GPS. Så var vi den raskeste turen ever på over grensa, før vi reiste til Halden og hentet billettene våre. Deretter dro vi opp til festningen, parkerte oh stelte oss i kø. Vi kom sånn type halv seks, og dørene åpnet seks, så det holdt i massevis. Det var egentlig ikke så veldig mye mennesker der, og folk rundt oss i køen bekreftet det. De sa det hadde vært sånn i fjor og, og at det vil ta seg opp igjen utover sommeren. Etter at dørene åpnet, småsprang vi for å få sitteplasser og det gikk jo flott. Så hadde vi en kjempekveld med klapping og synging, og mer klapping, Kurt Nilsen, Stella og hunken selv Eric. Han var nesten verdt hele turen. Haha. Etter endt opptak stelte vi oss opp for autograf og bilder. Følte maks fjortis der jeg stod sammen med alle småjentene som hadde dollet seg maks opp, men jeg fikk både bilde og autograf jeg. Bilde har jeg dessverre ikke ennå siden Stine tok det på sitt kamera. Men her kommer noen av mine blinkskudd:

Katrine Moholt og Sven Nordin ønsker velkommen.

Stella

Herman's Hermits (jeg har aldri hørt om dem, men)

Kurt Nilsen

Stine og meg på plass

Tilslutt Sir Hunkalot!!

Og her autografen hans. Ikke at jeg skjønner så mye av den da..

Nå er det bare å drømme seg bort i hans vakre øyne og herlige vesen. Jeg tror jeg er forelsket!

Allsang

Min venninne Stine spurte om vi skulle dra på Allsang på Grensen (hvis været tilsier det såklart). Jeg kan egentlig bare være med en av de tre første gangene, ikke sikker på om jeg kan det en gang egentlig. Så jeg gikk inn for å sjekke artistene, og fant ut at den tredje gangen var det litt skralt og ingen som egentlig interesserte meg sånn veldig. Så endte jeg egentlig opp med å synes at den første er best. Så nå drar vi hvis været tilsier det, for det frister ikke veldig å dra hele veien til Halden om det regner. Men for å komme til poenget da, Kurt kommer denne første gangen, og som Stine sa; han drar jo opp. Og det er jeg helt enig i.

Så til poenget, jeg var 15 år da Kurt Nilsen vant Idol. Herlighet, føles så nært, men dog så fjernt. Og som alle andre 15 åringer var jeg helt på tuppa. Ikke etter Kurt, men generelt. Det er jo det vi jenter gjør, men det kan vi snakke om i et helt eget innlegg seinere. På denne tiden jobbet jeg for Europark på Gardermoen, jeg rydde baggasjetraller, altså de trallene som du har bagasjen på når du skal ut å fly. Og akkurat denne dagen hadde jeg tilfeldig vært nede på innland med en rekke med traller. Og da jeg var på vei opp igjen, kom plutselig de fem fra 2003 idol-turnenen inn på innland. De hadde tydeligvis vært en sted i Norge og hatt konsert. Så måtte de vente på bagasjen da, og da så jeg mitt snitt. For jeg skal ærlig innrømme at jeg syns det var litt kleint å skulle gå bort til dem. Så det endte med at jeg løp opp til en kollega som jeg visste samlet på autografer og sa at de var nede på innland. Sammen gikk vi ned og spurte om autografer. Så jeg fikk autografene til Kurt, Gaute, David, Orji og hun lange blondinen som jeg ikke husker navnet på, på en informasjonsbrosjyre for Gardermoen.

Så nå Gaute lanserete den første cd'n sin, holdt han konsert og signering på kjøpesenteret på Lillestrøm, og der var jo så klart jeg. Døh liksom. Jeg kom litt seint tror jeg, for jeg husker ikke noen konsert (mulig det aldri var noen konsert) og det var nesten ikke folk i køen. Men jeg stilte meg i kø jeg, og fikk autografen til Gaute på cd'n hans som jeg hadde kjøpt. Da jeg hadde fått autografen og gått ut av køen ble jeg stående litt, og det var så lite folk igjen så jeg gikk like godt i kø igjen, og denne gangen fikk jeg autografen hans på mobildekselet mitt. Det ligger hellig et eller annet sted på rommet mitt. Så poenget: mens jeg stod her og han skrev denne autografen sa han: "Jobber ikke du på Gardermoen?" Og jeg bare jo, det gjør jeg. Så sa han at han husket meg. (jeg er nesten sikker på at jeg har skrevet om dette i dagboken min fra den gangen, lurer på hvor den er nå?) Men uansett, jeg syns det var kjempekult at han husket meg seinere. Så mange folk han må ha hatt omgang med også husket han meg. Jeg levde lenge på den der.

Vi traff dem forresten (David og Gaute hvertfall) på Gardermoen den gangen vi fløy til Molde, mamma, pappa, bestemor, bestefar, Jon Erik og jeg. Da tok så klart mamma bilde av meg sammen med David og Gaute, for mammaen min har sånt i seg, heldigvis for meg. David ser litt rar ut, jeg prøver å være skikkelig lay back og ikke bry meg om at David faktisk la armen sin om skulderen min og Gaute ser best ut. Da Synnøve og jeg skulle på konsert med Gaute på Jessheim, hadde jeg tatt med meg dette bildet som han skulle signere. Han lo godt da han så det. Og han husket meg jo. Morsomt morsomt.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg kom på dette fordi vi snakket om Kurt, men denne hjernen min fungerer ikke alltid slik jeg vil, eller ønsker, eller håper, eller tror. Jeg er retten og sletten ikke sikker jeg. Men morsomt er det lell. Men nå skal jeg se dagens Home som jeg helt glemte i dag, har du hørt noe slik noen gang. Jaja, thank gad for TV2 Sumo. Me love! Vi får snakke om kjærlighet en annen gang.

Jeg var forresten hos fysio i går, og i dag er jeg kjempestøl i magemuskler og skuldrene. Lurer på hvilken øvelse som gjorde meg sånn her. Magen er værste, for når jeg ler, reiser meg fra senga, snyter meg, nesten uansett hva jeg gjør så kjenner jeg det. Wæææ! Men det er jo lit deilig og da. Det beviser jo bare at jeg har trent noen muskler som jeg ytterst sjelden trener.

Remember you love me!

Moviequeen

Ufordelen med å være en hardbarka chickflickmoviechick er at nå er det ingen flere chickflicks igjen. Sukk. Jeg har sett alle og jeg har alle, og alle er i Bergen. Bah! Og jeg har så lyst til å komme over en fantastisk chickflick som jeg IKKE har sett. Men det skulle vise seg å være vanskelig. Så sukk. Hvis noen har noen som helst idè om en chickflick please si det til meg.. Venter i spenning!

Inspirert

Etter at Gitte la ut denne ble jeg litt inspirert, så her kommer den; gode game 90-tallet

Den siste ukens hendelser

Jeg er fortsatt i live. Det skjer ikke så mye om dagen på denne halve siden av landet, men jeg har sluttet å erge meg over det, og nyter heller dagene til det fulle. Plutselig er det over og jeg angrer. Jeg er ikke egentlig helt sikker på hvor langt jeg er komt i alt det her, men på onsdag var jeg i Oslo by sammen med Kjersti og Stine. Kjempe koselig og jeg føler at det må gjentas. Vi spiste lunsj på Egon, rulsa hele Karl Johan ned før vi tok oss en runde på Oslo City, her drev de og gjorde klart til reklameinnspilling med selveste Baywatch-Hasselhoff. Vi så han ikke da.. Deretter tok vi t-banen opp igjen til Nasjonaltheateret da Kjersti ikke orket å gå. For første gang var jeg ikke sliten i beina, det kan ha noe med Nike shoxa jeg hadde på meg, men det gjorde meg ingenting å ta banen heller. Første gang jeg tar den i Oslo. Og jammen gikk det bra. Så spiste vi herlig middag på Fridays. Alt i alt en veldig flott dag, og med tanke på at det da har regna de siste mange dagene, var vi super heldige med været. Det var strålendes solskinn. Så flott at Kjersti kjøpte seg kjole fordi hun var så heit.

Torsdag regnet det igjen så klart. Da tok jeg med meg Amelia så dro vi til Line en tur. Kjempekoselig det også, siden det er en stund siden jeg har sett henne. Vi bare kosa oss i sofaen og pratet. Ute hølja det ned, så liten mulighet for utekos. I helgen har det ikke skjedd stort. Har kost meg hjemme, siden det er pinsehelg er jo alt stengt, alt stengte jo tidlig lørdag også, og siden jeg sover lenge om dagen ble det ingen Jessheim-tur. Har store planer om det på onsdag, da får jeg jo i tillegg lønn. Også er det jo feriepenger også, og det er jo litt kjekt. For en gangs skyld skal jeg ha litt mere penger enn 147,70 igjen på konto. Ikke atte det skjer så ofte, må ærlig si jeg ikke skjønner hva som skjedde denne mnd. Så får vi jo igjen skattepenger 24. juni tror jeg. Så alt i alt tror jeg dette er en kjekk mnd. Ikke at alt er penger med meg, men nå er jo jeg wørkingwoman med utgifter så kan jo ikke nekte for at de er viktige.

I dag har det vært litt fint vær tidligere i dag. Med sol og svak bris (som jeg syns var guffen). Så i dag har jeg jeg slikket sol, men som jeg har nevnt tidligere er ikke min stil å ligge rolig. Det aller ypperligste hadde vært å være kjempetrøtt, smøre seg med høy faktor overalt og deretter sovne i sola (solkremen er ytterst viktig her). Men jeg gjorde ikke det da. Så jeg la meg heller til å dovne og da jeg skjønte at jeg kunne gjemme øynene bak en caps og lese gjorde jeg heller det. Mye bedre a gitt. I kveld har jeg vært på kamp, Turn - Stange, der Turn vant overlegent. Nå er jeg litt usikker på om det var 6 eller 7 - 1 de vant. Uansett, de vant, og Stange fikk rosemål etter at keeperen vår var skyld i straffen (som jeg syns så litt billig ut), han redda, så ble den avblåst som feil og de måtte ta den om igjen. Da scoret de selvfølelig. Jaja, rosemål. Nå hadde jeg egentlig tenkt til å rydde opp klærne på rommet mitt, men siden mamma "maser" om det veit jeg ikke om jeg gidder. For da gir jeg henne vel en selvfølelse om at hun fikk rett. Men her skal det komme av eget initiativ. Så mulig jeg tar det på torsdag, eller kanskje onsdag kveld. Vi får se. Tror jeg heller skal finne veien til badet og deretter legge meg å lese. Det blir tidlig opp i morgen da jeg skal sitte barnevakt. Vi logges.

Remember you love me!

Det norske helsevesenet

I går tilbrakte jeg rundt 3 timer på legevakta på Lillestrøm. Ikke for min skyld, men for Jon Erik som for første gang (tror jeg) ble bært av fotballbana på båre. Jeg har bilde, jeg har bare ikke kabel, den ligger i Bergen. I tillegg har ingen data blåtann, derav null bilde. Men seriøst, 2 og en halv time satt vi og venta før han ble kalt inn. Da hadde vi vel halvt liggi, halvt sitti ute en god stund før vi trakk innover. Det var sykt mye mennesker og litt effektivitet. Det kom sånn type 3 mennesker ut også gikk det ett inn. Hvor er logikken i det liksom. Da vi endelig kom inn ble vi henvist til et rom og fikk beskjed å vente på legen. Hun kom etterhvert, en forsåvidt hyggelig og ung lege. Hun må enten ha vært i praksis eller akkurat nyutdannet. Hun klemte på foten hans og rekvirerte deretter røntgen. Noe han egentlig kunne sagt han ikke trengte da han visste den ikke var brukket. Det vi fryktet var et avrevet leddbåndsfeste etter at Røde kors folkene mente det kunne være det. Mens vi satt og ventet på røntgen fløy dissa sykepleierene rundt og maken til sure folk skal man lete lenge etter. De stressa rundt og styrte maks. Klagde på mye folk på venterommet osv osv. Herlighet. Dere jobber på en legevakt. Folk kommer inn dit i hytt og gevær med småskader som jeg bare kan hele ved å se på dem. Herlighet. Folk overreagerer altså. Foten var ikke brukket (sjokk), og han fikk kun beskjed om ro og hvile et par dager. Sånne legevakter er ikke veldig mye til hjelp hvis du ikke har brukket noe de kan gipse eller henvise deg videre til sykehus. Hjelpes meg, jeg skal ikke jobbe på noen legevakt og bli sur og mutt hvertfall!

Det kjekkeste med å være sykemeldt

Mamma har "mast" på meg at jeg må komme meg ut i solen og få litt D-vitamin (og litt farge). For lets face it, jeg er norsk, dermed er jeg hvit. Siden jeg heller aldri har hatt ro i ræva til å ligge/sitte ute i sola, blir det ekstremt lite av det. Og dermed blir det ekstremt dårlig med noen som helst farge på denne jenta. Om noe så blir jeg rød, og blir jeg veldig rød (som i solbrent) vil det etterhvert gå over til å få en svak, og i mine øyne, fin brunfarge. Men det er sjelden jeg ser noe til den. Men på torsdag, som var i går, som blir i overigår hvis vi skal være helt korrekte, så var det fotballkamp, Ottestad - Turn. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å ikke dra, siden denne forkjølelsen fortsatt henger i, i hvertfall snørrer jeg, og  det blåste nordavind. Om det ikke akkurat var nordavind så blåste det i hvertfall. Men så dro jeg likevel. Da gikk den ettermiddagen liksom. Og under hele kampen satt jeg mot sola, men solbriller, og da jeg kom hjem ser jeg at jeg har fått litt farge i panne og kinn. Rundt øynene var det kritthvitt. Mye takket være solbrillene, men siden det også er et innsunket sted, er det nok det siste stedet som får farge. Så jeg så litt sånn rar ut.

Så i dag, siden vi har hatt knallvær og type 27 grader, benyttet jeg anledningen da det kom nytt Hjemmet i postkassen. Jeg er nemlig av den typen som MÅ gjøre noe ute i solen, hvis ikke er det nyttesløst. Så det å lese noe som fenger, det er bra. Så jeg gikk på leiting etter solkrem, for jeg blir som sagt så fort rød. Men jeg fant ingen, så jeg valgte å ta sjansen. Men jeg skjønte fort at jeg MÅTTE ha solkrem, så jeg gikk på leting. Og fan, i hvertfall en med faktor 15, men det fikk holde. Og jeg ser det har hjulpet, for jeg er rødere der jeg ikke smurte meg enn der jeg smurte meg. Men det jeg liker allerbest, er at det syns at jeg har vært ute. Bare se her:

Ser dere bandasjeskillet?? For mens jeg satt ute satt det en bandasje der, som falt av seinere, og avduket et flott skille. Kommer til å se bra ut når alt forsvinner. Men jeg bryr meg ikke, for jeg har fått skille. Og det brenner litt altså.. Så jeg føler meg egentlig som en kokt hummer. Så i kveld må alt smøres godt.

Også i ansiktet har jeg fått farge, men vet ikke om dere ser det så godt egentlig. Uansett, det er litt deilig å ha store hjemmeværemuligheter når det er slikt et fint vær. Det gir i hvertfall meg gode unnskyldninger til hvorfor ingenting er gjort inne.

Når det gjelder skulderen og slikt, tenker jeg at bandasjene og stripsene forsvinner i morgen. Da er jeg på 11 dagen og de sa 10-12. Så da føler jeg 11 er bra. Jeg veit jo egentlig ikke hvordan ting ser ut under stripsene siden jeg er ikke er sydd, så jeg er jo litt spent på om det ser bra ut. Alt kan jo skje med denne aktiviteten. Jeg har fortsatt litt vondt, noen bevegelser gir en del smerte, men nå begynner jo fysio på mandag, og fysio og har jo peiling, me not so much! Så det blir greit. Ellers klarer jeg ikke løfte så tunge ting oppover, altså, jeg kan holde "tunge" ting hvis armen henger rett ned, men hvis jeg på en måte må bruke skulderen, da går det ikke så bra lenger. Strekking er heller ikke så veldig deilig. Men igjen, fysio, fysio kom til meg. På mandag skal jeg også møte Stine i Oslo, lagt til en perfekt dag en drøy uke før lønning. Smart vettu. Men, men. Overkommelig det vel. Nå ble det ingen samling pinsehelgen likevel, så det gir jo litt friheter. Så da vet jeg faktisk ikke hva som sker fremover. Mye dødtid, så blir nok en Bergenstur, bare kanskje ikke akkurat pinsehelgen, for fly koster litt da.

Men nå skal jeg gå på badet, jeg har nattegjester i natt, så jeg aner ikke hvor mye søvn jeg får. Den som venter, den får se. God natt!

Rememebr you love me!

Prosjekt Operasjon

Til de som måtte lure: Nei, det er ikke noe gøy å være sykmeldt! Det eneste som er greit er å vite at jeg ikke kunne jobba sånn som jeg egentlig skulle jobba, så det er jo en liten trøst. Nå har det snart gått 6 dager siden operasjonen, hvis vi teller med tirsdagen da det skjedde, og jeg er så smått på vei tilbake til et fungerende liv.

Tirsdagen begynte for min del med at jeg stod opp, tok en hel del piller og dusjet i hibiscrub. Siden jeg ikke fikk lov til å spise, gikk jeg rundt å jamret inni meg og syntes seriøst veldig synd på meg selv. Så kjørte jeg og papsen avgårde til Nesttun der jeg skulle i ilden. Vel fremme signet jeg inn og ventet. Jeg syns ikke jeg ventet så lenge egentlig, med god grunn siden det gikk ganske rask. Så kom det en mann (ikke helt sikker på hans rolle i alt det her) og hentet meg. Deretter henviste han meg inn i et rom der jeg skulle kle av meg. "Har du BH på, ta gjerne av denne og." Er det noe jeg hater er det mine pupper i fritt fall. Eneste positive er at jeg fikk beholde både truse og sokker. Men når det jeg fikk i retur av tøy er av den samme type nattskjorta jeg har på jobben ble jeg litt destruktiv. Og når helseteppet kom på plass, ja, da var jeg nesten ferdig. Mens jeg skifta gikk han uplasserte mannen gjennom alt jeg skulle ha husket å gjøre på forhånd, og alt var check check.

Så ble jeg henvist til en skikkelig god gammel stuestol av den uplasserte mannen. Han ba meg pent vente på kirurgen som skulle operere meg da han skulle snakke med meg først. Så ventet jeg, og ventet og ventet litt til. Så kom det en ung dame og hentet noe tøy for en annen person og smugkikket samtidig på papirene mine og konstanterte at jeg var meg. Så kom kirurgen da, litt yngre enn jeg hadde trodd, men glatt eldre enn passelig. Så satte han seg da, og forklarte meg at det ikke var sikkert de kom til å finne noe da MR noen ganger ikke er akkurat. Da hadde jeg veldig lyst til å grine, for jeg har hadde jo "vondt" i skulderen og noe galt måtte det jo være. Men jeg tok det med fatning (!) og vi beveget oss til operasjonssalen. Der hilste jeg på noe som må ha være operasjonssykepleieren, en mann, deretter kom anestesien (om han var lege eller sykepleier er jeg ikke sikker på) men han la i hvertfall veneflon på meg og siden han gav meg narkosen var han sikkert lege. Han var god til å stikke, og med god mener jeg at han traff, for det er egentlig ikke veldig deilig. Så jeg var glad anestesien la den og ikke denne andre mannen. Så sier han: "Du vil kjenne litt av medisinene med en gang". Og jeg kjente det, jeg kjente en prikking oppover venstre armen min, deretter forsvant beina, så var det en eller annen som kom med en oksygenmakse, siste tanken jeg tenkte før jeg lukket lynene var; "Nå var det tungt å puste." Om det er en realitetsfølelse eller en narkosefølelse, det vet jeg egentlig ikke. Deretter forsvant jeg og våknet opp en drøy time seinere. Herlighet, at folk kan misbruke folk i narkose det skjønner jeg godt. For da jeg våknet opp var jeg flyttet, alt anestesilegen hadde tatt på meg var tatt av med, jeg var i et helt annet rom og stemmen som sa navnet mitt langt borte var en dame. Så halvt våknet jeg. Noen la en kald posesak på skulderen min, og jeg spurte om jeg kunne bruke grønnsaker og det kunne jeg.

Vel plassert bak et brett ble jeg tilbudt mat og jeg jublet. Jeg var så sulten. Så ble jeg koblet til en sånn som måler o2-metningen. Jeg spiste rundstykket halvt i blinde da jeg fortsatt var ganske sigen, men så begynte jeg å fryse så ekstremt, akkurat våknet, du har ikke spist og du har nesten ikke klær på deg, så blir en diger kuldepakning plassert på skulderen din. Så da fikk jo metninga mi den i 84 og maskinen peip. Great. Sykepleieren tilbakestilte den og jeg datt ned til 84 igjen. Etter tredje gangen skjønte hun at det ikke nyttet for jeg hakket så tenner og pustet overfladig at det var bare å gi opp, så hun koblet meg fra. Så kom legen og forklarte meg hvordan det hadde gått og det gikk bra. Så kom sykepleieren og gikk gjennom checklisten med meg og så fikk jeg øye på veneflonen jeg hadde i venstre hånden. Den var SÅ vond. Ved hver lille bevegelse kjente jeg den. Men jeg fikk ikke ta den ut før jeg hadde komt meg opp på beina. Så det var bare å komme seg opp og kle på seg. Da forsvant endelig veneflonen. Og i dag sitter jeg her med et digert blåmerke rundt stikkstedet til veneflonen.

Dere ser det nok ikke så godt på bildet, men blåmerket er ca 3x2 cm. Så egentlig ganske stort med tanke på det lille stikket som dere ser.

Så er skulderen pakket inn i bandasjer.

Dette er bare det dere ser foran, for det er egentlig større. Jeg er ikke sydd, men stripset, så de skal sitte på en 10-12 dager. Så til torsdag/fredag kan jeg begynne å vurdere om de skal av. Bandasjene får sitte litt til, men jeg lover dere, det er ikke lett å dusje med bandasje og en arm du ikke kan løfte noe særlig.

Jeg er blitt en midlertidig pillemisbruker, som egentlig ikke føler for å ta de, retten og sletten fordi det ikke gjør så vondt lenger. Men av plikt tar jeg hvertfall voltarenen. Paraceten er litt sånn dag til dag, men siden jeg er blitt forskjølet tar jeg dem og håper de skal hjelpe både skulderen min og halsen. For jeg kom jo hjem til et hus der mamma var syk, smittet av Jon Erik. I tillegg var jeg oppe mange ganger natt til lørdag for å dytte inn en smukk igjen og da stod jeg på det kalde gulvet mitt med bare bein. Dum vettu. Så nå er det halsvondt og litt snørr som gjelder. Det værste er halsen. Great. Livet er herlig dere. Men, men. Jeg klager bare litt. Håper også jeg får sove skikkelig godt i natt. Og når jeg nå sier det, minner det meg på at jeg må skifte sengetøy på dyba mi. Flanell er ingen slager på denne årstiden. Så jeg skal gå å bytte med en gang. Vi blogges.

Remember you love me!

I nødens stund

De siste to dagene har jeg opplevd to av de værste følelsene; 1. Å væra tissatrengt uten mulighet til å finne do og 2. Sult. På mandag dro jeg og pappa direkte fra jobb, innom Åsane senter en rask tur og deretter ut til bestefar på Sotra. Det er en kjent sak at det alltid er kø ut til Sotra i de tider. Jeg spiste en rask snack på McD da jeg var sulten og gikk i samme slengen på do. Uheldigvis for meg så tenkte jeg ikke langt nok. For under postmøtet på jobben noen timer tidligere drakk jeg en del vann og på McD drakk jeg en halvliter til. Enormt smart. For mens vi stod og stampet i kø, uten mulighet til å gå på do, så klart, da skulle jeg bli skikkelig tissatrengt. Og den køen gikk jo ikke akkurat kjempefort. Og det gjorde ikke ting veldig mye bedre at det regnet heller. Jeg regel rett sloss mot meg selv. Det er helt forferdelig. Så enden på visa ble at når vi endelig kom til en avkjøring kjørte vi av og jeg tisset på godt gammeldagsvis i veikanten, en stykke unna veien så klart. Tror det er lenge siden jeg har vært SÅ lykkelig.

Så på tirsdag skulle jeg jo opereres og skulle i den forbindelsen faste siste seks timer. Det ble jo til at det siste jeg spiste var kvelden i forveien. Jeg har aldri reist hjemmefra noen sinne uten å spise frokost og det var helt forferdelig. Jeg skjønner hvorfor folk blir kvalm av narkose, for jeg var allerede kvalm lenge før jeg fikk den.

Så hva har jeg lært?? Jo, at det er mye bedre å være tissatrengt for da kan du egentlig bare tisse i buksa. Du blir våt og litt varm en kort stund, men den forferdelige følelsen av å MÅTTE tisse blir i hvertfall borte. Det er værre å stagne sulten.

Tisser du i buksa blir du våt!!

Jeg har ankommet Trollstigen

Jeg har herved gått i mål som dere kan se. Jeg gjorde det på torsdag, så nå har jeg gjort mitt for laget. Siden jeg tross alt er lagleder er det godt jeg kan gå foran med et godt eksempel. Så får jeg bare gå masse de siste dagene. For jeg tror ikke jeg vil klare å opprettholde mine daglige skritt da. Per nå ligger jeg øverst på listen over den som har gått mest:

Dette er jo torsdagens liste, men jeg ligger fortsatt øverst i dag, enn så lenge. Så det er bare å nyte det mens det varer. Adios!

Remember you love me!

OMG, en gang var jeg også russ!

Jeg burde vært alle andre steder enn her, og jeg vet det. Men så begynte jeg å lese bloggene jeg leser da, og på bloggen til min veldig gode venninne Karen, har hun blogget et innlegg om da vi var russ i 2006. Og jaggu har det ikke dukket opp et bilde av min hilsen til henne den gangen. Og jeg mener, OMG; hvor lite smart var jeg den gangen. Haha. Men litt morsomt er det jo også, at det fortsatt, 5 år etter, står sterkt skrevet i rødt buksestoff. For de av dere som ikke helt ser hva de står (jeg slet litt), så står det: "Heisann Karenmor. Revy er alltid like morsomt. *henførende blikk*  hehe.. Liker det. Veit ikke helt hva smart jeg kan skrive her jeg, aldri vært min sterkeste side :) Linn Therese <3". Jaja, sånn kan det gikk i beruselsen av å være russ. Ikke vet jeg helt hva revy har å gjøre med de røde buksene heller, siden de kom mye seinere enn revyen. Men, men. Jeg hadde helt sikkert en god grunn for å skrive så. 5 år er lenge siden. Hehe. Siden hun har lagt ut noen bilder, får jeg nesten gjøre det samme, mens jeg driver og venter på en liten ting jeg håper jeg får til. Her er min russetid i bilder:

Historien begynner med at denne herlige gjengen var og hentet en nykjøpt russebil et sted på andre siden av Oslo og ennå litt til. Jeg tror det er mamma som har tatt bildet, men jeg husker ikke helt. Dette er tre av de 7 flotte individene jeg var sammen med på bilen. Vi hentet den og hadde en nesten ulykke på vei hjem, vi lå i feil fil og skiftet litt uforsvarlig. Nei, det var ikke jeg som kjørte.

Vel hjemme begynte malingen av navnene på bilen. Vi malte alle vært vårt navn. Og det ble seende slik ut tilslutt:

Jeg måtte sniklåne dette bildet fra Karen sin blogg.

De åtte flotte individene jeg var sammen med på bilen, er disse herlige jentene. Dere kan jo gjette hvem som heter hva.

Bilen vår ble hetenes Mojo, som betyr Sex appeal og er fra Austin Powers filmene. Så vi hadde russebilgensere der det står: Oh no, I've lost my mojo! Jeg har ikke selv sett filmen, men syns det var ustyrtelig morsomt.

Meg og Mojo. Jeg vet ikke om dere kan se det, men alle på bilen fikk utdelt en lite stykke hver av gardinstoffet vi hadde i bilen. Dette sydde vi alle fast på buksa. Dere kan så vidt skimte det i den ene lommen som vender hitover. I tillegg hadde jeg på gylfen (heter det det på en russebukse?). På den der glidelåsbeskytterpassepåtingen..

Her tar vi den knuta som sier at du skal gå Drive in og bestille barnemeny. Vi var åtte stk. Jeg tror ikke de var så fornøyd.

Så var det Tusenfrydtur, her står vi i kø. Vi gjorde egentlig ikke noe annet føler jeg, kø, kø og kø. Men vi hadde det gøy i bilen.

Her slår vi flere knuter i samme slengen, campe i en rundkjøring, spise 2 liter is (det ser ikke ut til at jeg gjorde den). Drikke (jeg husker ikke hvor mye) med to tamponger i munnen (den gjorde jeg). Også bestile vi en taxi til Shybert. Han som kjørte var max misfornøyd.

Her er jeg og Karen i bilen på vei hjem fra "Kan-du-spise-en-Big-Mac-på-tre-biter-knuta". Jeg prøvde ikke en gang. 

17.mai startet for meg i barnetoget som tambourmajor. Jeg var høyst populær og delte ut russekort i en fleng.

Så var det russetog. Vi var drill, så nok en gang briljerte jeg. Haha.

Med egen trommeslager.

Hele dagen ble avsluttet med en sliten Linn Therese og en nysgjerrig pappa. Herlighet så kort hår jeg hadde. Dere skal snart få se hva jeg mener.

Jeg hadde hele 1600 russekort. Retten og sletten fordi jeg fikk 800 av dem gratis. Så da trenger man jo ikke klage, 50 % er jo super bra. Så helt på slutten av 17. mai endte det med at Jørgen delte ut mine russekort siden han var tom og jeg hadde masse ( i hvertfall nok til å dele).

Nå skal jeg prøve meg på denne tingen her.. Blir spennende... Okey, litt tid tar det her gitt, for jeg vet ikke helt hva jeg gjør, men lover, det blir bra! Det er helt sikkert best for de som er med, men...

Dette er fra russerevyen vår i 2006. Den het "Russ i Særklasse" fra Hotell i særklasse siden vi liksom drev et hotell. Dette er en av sketsjene jeg var med på, den heter Filminnspillingen og selv syns jeg denne er ganske så morsom. De er fantastisk de jeg spiller sammen med. Så all ære til dere. Jeg må jo også nevne at jeg savner den buksen, det gikk dessverre hull i den, store hull bak. Så den endte opp der den hører hjemme. Jeg savner også skoene, mine all time vinterfavoritter, men de var så slitt og gamle at de kastet jeg før jeg flyttet til Bergen. Sukk. *savn*. Dere ser også hva jeg mener med hår tidligere, for jeg var kjempelang under revyen, så klipte jeg av meg nesten alt (fordi hun frisørdamen skulle klippe bort det slitte håret mitt, og det var visst nesten alt). Sukk.

Denne andre filmen er åpningssangen vår. Jeg hadde egentlig lyst til å legge ut avslutningssangen vår, siden jeg har vært delaktig i skrivingen av den, men av en eller annen grunn så vil ikke den delen av filmen være snill. Jeg får bare opp en feilkode. Så jeg er nok nødt til å jobbe litt mer med den.. En annen gang. For nå så får dere kose dere med det dere har fått.

Remember you love me!

Hipp Hurra

GRATULERER MASSE MED DAGEN NORGE!

King Size

For første gang siden jeg begynte på skolen i 1994 skal jeg ikke gå i tog i morgen, hvis du ser bort i fra 2000 da jeg lå hjemme i full AB-vigør. Jeg trodde det skulle gå greit helt til Hellen skole var ute å øvde i dag. Kjente jeg fikk skikkelig abstinens, på en god måte. For første gang siden 2000 skal jeg sove lenge 17. mai. Jeg som alltid har vært vandt til å stå opp slik at vi møter seinest 0730 for flassheising 0800! Jeg vet ikke om jeg skal si deilig eller hva.. Det ser ut som om det blir regn i morgen, så kanskje like greit å jobbe. 17. mai for meg er jo også på Eidsvoll, med Dal skolekorps og Eidsvollsbygningen. Så det hadde nok ikke blitt det sammen uten pølser hjemme hos mamma og pappa og kjøring i buss med masse spilleglade barn. Heldigvis får jeg med meg at Hellen skole kommer inneom sykehjemmet i morgen, så kanskje jeg hører noen kjente og kjære sanger. Lenge siden jeg har hørt King Size altså.. Jeg skulle ha lagt inn noen sanger her hadde jeg bare visst hvordan..

Dagen før dagen tilbrakte jeg med litt av hvert. Jeg lå litt lenge da jeg var litt mer sliten enn jeg trodde jeg kom til å være. Kl. 0430 våknet jeg og var helt forkavet. Naturen krevde sitt, men jeg var kjempetrøtt. Tror jeg da har drevet inn og ut av søvn. Men jeg sovnet igjen og sov til litt på ni. Tror kroppen min husket at jeg hadde satt på huskelapp på mobilen kl. 09. Men det endte med at jeg utsatte den til 10. Da ringte jeg BKS og spurte om de kunne faxe resepten min direkte til apotekt. Så da jeg følte jeg hadde gitt dem nok tid, dro jeg til senteret og hentet ALLE tablettene mine. De hadde faxet resepten til Arken siden (for her er det nemlig to apotek av samme på hver sin side), og de hadde ikke igjen Hibiscrub, så da sendte hun meg over på den andre siden. Og der var det typiskt meg 14 før meg i kø. Men gikk heldigvis litt raskere enn på fredag for det var flere folk i arbeid. På fredag kom jeg midt i vaktskifte fant jeg ut, men i dag var det massevis av damer. Heldigvis. Så jeg fikk både piller og Hibiscrub.

Se, jeg klarer til og med å balansere den på hodet. Wuhu. Nå er det under en uke til jeg er ferdig operert, skal bli deilig, for kjenner det godt i skulderen. Jeg ser by the way lite loka ut her..

Til alle nordmenn, ha en fantastisk 17. mai i morgen!!

Remember you love me!

Produktivitet og oppdateringer

I dag har jeg virkelig vært flink føler jeg. Jeg har gått en times tur, vasket to maskiner med 40 vask og rydda.

Jeg tok en tur opp til Munkebotn, siden jeg enkelt kan gå dit hjemmefra. Egentlig skulle jeg bare utforske gata litt lenger opp, siden jeg aldri har vært lenger enn snuplassen, men så tenkte jeg på dissa skritta da vettu og endte opp med å helt til demningen og ned igjen. Akkurat en times tur, og skrittene renner på.

Som dere ser er det veldig idyllisk når solen skinner.

Pippene koser seg i vannet i varmen.

Når vi snakker om skritt, jeg er veldig godt i rute. Jeg må jo, i hvertfall nesten, ha gått i mål når jeg skal opereres for da blir det nok ikke like mange skritt som det er i dag. Men får prøve å opprettholde det likevel. Det hadde jo være supert.

Som dere ser så nærmer jeg meg mål (jeg er den grønne). Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har vært flink jente. Alt etter målgang er en stor bonus. Laget nærmer seg også med stormskritt (det er den lyse beige). Herr Gjennomsnitt er den hvite, så jeg har mye å gå på han. Hurray.

Jeg har også ryddet i dag, så nå er den siste post it lappen fjerna.

Enda mer hurray.

Jeg har også rydda litt annet stæsj. Grusomt mye jeg har altså. Og siden jeg ikke har en kontorpult lenger, er det så mye jeg ikke vet hvor jeg skal legge. Hum.. Kanskje bare kaste det.. Så nå begynner det å komme seg her. Det eneste stedet som er litt kaotisk nå, er stua. For jeg klarer ikke flytte TV'n selv. Men nå er det ikke så altfor lenge til pappa min kommer så da blir det årnings.

Jeg har også vasket to vasker i dag, da mange av klærne jeg skal ha med meg hjem lå i skittenkurven. Så neste helg skal jeg vaske en 60 vask slik at mest mulig undertøy er reint når jeg reiser hjem. Da er jeg jaggu i mål altså. Hvis en ser bort i fra spisebordet som skal oljes. Men det skal det også bli årnings på. Resten av kvelden går med til litt rydding mens jeg venter på at Farmen skal begynne. Ennå en god time til. Sukk. Gleder meg. Håper Kim Andrè vinner. Men det gjenstår å se. Vi krysser fingrene og vi blogges.

Remember you love me!